Dette området er kjent for sitt rike fugleliv og vakre våtmarker. Med over 260 registrerte fuglearter, inkludert vadefugler som rødstilk, gluttsnipe og storspove, samt ender som stokkand, Krikkand og gravand, er det et paradis for fugleentusiaster.
Presterødkilen – der sivene hvisker
– en stille dag med kamera og hjerte (det regner i dag så bildekvaliteten ble ikke som jeg ønsket)
I dag tok jeg med meg kameraet til Presterødkilen naturreservat. Jeg visste det kom til å bli vakkert – men jeg visste ikke hvor sterkt det skulle føles. Den følelsen dukket først opp inne i fugleobservasjons huset med lukket dør mot trafikken.
Allerede idet jeg kom inn på stien, forstod jeg at dette er et område for både tur glede og nysgjerrighet. Stien som ikke ber deg være noe, men bare være. Vinden ruslet i det høye sivet, og lyset speilet seg som små hemmeligheter i vannet.
Jeg må allikevel påpeke at selv på en søndag er lyden av trafikk veldig forstyrrende for min opplevelse, og som hobby fotograf var sivet også litt for høyt til å fange alt det vakre ved strandkanten og ute på vannet.
Jeg gikk sakte. Lot blikket følge bevegelsene. En rødstilk trippet forsiktig i strandkanten, mens en gruppe grågjess løftet seg i samlet vingeslag. En Kikkand skled mykt over det stille vannspeilet, og lenger ute stod Skarven – urørlig og stolt, som en vokter av landskapet.
Det er i slike øyeblikk jeg kjenner hvor lite jeg trenger for å føle meg hel. Et kamera i hånden. Et blikk som ser. Et sted som dette.
📸 Jeg forsøkte ikke å “fange” naturen. Jeg ville bare møte den. Og si takk.
Presterødkilen er et vakkeret våtmarksområde. Det føles vilt og beskyttet på samme tid. Et hjem for fuglene, og for oss som trenger et pust fra alt som haster.
Men Ilene ligger foreløpig helt øverst av disse for min del 🤩
Om du trenger noe å tro på – gå en tur i sivet. Der finner du svar som ikke trenger ord.
— hennysway
ℹ️ Om Presterødkilen naturreservat
Fuglearter du kan møte i april:
🪶 Rastefugler og trekkere:
Grågås og hvitkinngås – ofte i store flokker
Rødstilk, gluttsnipe og storspove – vadere som trives i gruntvann
Gravand, stokkand, krikkand – fargerike ender i aktivitet
Tjeld – karakteristisk med sitt røde nebb og rop
Linerle og heipipelerke – livlige på bakken og langs vannkanten
Vipe – en vakker, litt sårbar art som hekker i området
🪶 Fastboende og hekkepar:
Gråhegre – står majestetisk og stille
Knoppsvane – bygger ofte reir tidlig på våren
Sivspurv og sivhøne – mer sky, men aktive i sivkanten
Skjærpiplerke og løvsanger – høres før de sees
🌱 Landskapet i april:
Siv og våtmark begynner å grønnes, men fortsatt åpent nok til gode observasjoner
Vannspeil og gjørmete bredder gir perfekt forhold for vadere
Lys og tåke kan skape magiske forhold for fotografering – spesielt morgen og kveld
Fuglene er aktive og lydhøre – du vil høre dem før du ser dem
📸 Tips til opplevelsen:
Gå rolig – fuglene er lettskremte, men nysgjerrige
Sett deg ned og lytt – du får se mer når du blir en del av rytmen
Tidlig morgen gir best lys og minst forstyrrelse
Ta med notatbok eller mobil for å notere arter, stemninger, tanker
Les også om Ilene Naturreservat
I innlegget under besøker jeg Ilene som også er vernet, les innlegget og planlegg din tur med kameraet, kikkert eller bare ro og stillhet.
– For deg som elsker fugler, stier og naturens språk
Rødhyll
Noen steder setter seg i kroppen med en gang du ankommer. Ilene naturreservat er et slikt sted.
I dag gikk turen dit – med kameraet i hånden og hjertet åpent for alt som kunne komme til å fly, synge eller hviske. Dette våtmarksområdet ligger bare noen minutter utenfor Tønsberg sentrum, men føles som en verden for seg selv. Her finnes et mylder av liv selv i April– og likevel en stillhet som får skuldrene til å senke seg.
Stiene er gode og tilgjengelige, slynger seg gjennom gress, siv og åpent landskap. For en som elsker fuglearter, er dette et paradis. Gravandene struttet med sin karakteristiske fargeprakt, mens hvitkinngjess landet i flokk langs vannkanten. I takrørskogen skimtet jeg bevegelse – og der, som et lite smykke i brunt og grått, satt skjeggmeisen. Et glimt jeg hadde håpet på, men ikke regnet med.
Andre arter jeg møtte langs veien inkluderte: – Rødstilk, med sitt varselskrik og vakre vadebevegelser – Gråhegre, som sto statisk i vannkanten – Løvsanger, lett og kvikk i toppen av en bjørk – Og selvsagt knoppsvanen – majestetisk og rolig
Å gå her er som å være gjest i en annen rytme. Fuglenes rytme. Naturens ro. Samspillet mellom vann, siv, liv og lys.
🎒 Ta med deg: – Kamera eller kikkert (du kommer til å ville se nærmere) – Gode sko – stiene er fine, men det kan være vått – En termos med kaffe, vann og en matpakke – benkene langs veien innbyr til pauser – Og nysgjerrighet – det beste du kan ha med
Dette er ikke bare et sted for ornitologer. Det er for deg som trenger en pause. For deg som vil se noe annet enn skjermer. For deg som elsker å oppdage det store i det små.
Jeg og Henrik kommer garantert tilbake. For stillhet som dette deles best med andre som også setter pris på den.
— hennysway
Ilene, slik det var
Det var ikke skjeggmeis i dag, men linerla nikket i grusen, og heipipelerka fløt lavt over enga som en tanke man nesten glemmer å tenke.
Grågjess løftet himmelen med vingeslag, stokkanda gled som fløyel på vann. Gravanda lo lavt i det fjerne, og hegra stod – som alltid – alene.
Det er slike øyeblikk som bærer. Når man ser, og blir sett, av noe større enn seg selv.
Til Ilene naturreservat: Kjør E18 mot Tønsberg og ta av ved Sem. Følg skilting mot Semslinna 8, 3170 Sem. Det finnes parkeringsplasser ved Aulielva (gratis) og Korten (betalingsparkering). Fra Aulielva tar det ca. 15 minutter å gå til besøkssenteret, og fra Korten ca. 20–25 minutter .
Til Presterødkilen naturreservat: Kjør E18 mot Tønsberg og ta av ved Ringveien. Følg Ringveien til Træleborgodden, hvor du finner parkeringsmuligheter. Derfra kan du følge turstien som går langs reservatet.
En spotters guide til fuglefotografering og naturopplevelse i april
Det er noe helt eget ved våren når den endelig puster liv i det kalde, nakne landskapet. Som små åndedrag av varme og vinger – fuglene vender tilbake. Og med dem kommer fargene, lydene og rytmen av liv. 🌱
I hjertet av Vestfold finnes to skjulte skatter for alle oss som elsker å fange naturens øyeblikk med blikket – eller kameraet: Ilene og Presterødkilen. Disse våtmarksområdene, med sine fugletårn og rolige stier, gir et unikt innblikk i vårens store tilbakekomst.
🚶♀️ Hvor finner du dem?
Ilene naturreservat ligger rett utenfor Tønsberg sentrum. Grevestien tar deg dit – en tursti som bukter seg rolig gjennom Nordbyen, og ender ved et høyt fugletårn med utsikt over hele våtmarken.
Presterødkilen ligger ikke langt unna, tilgjengelig fra Ringveien via Træleborgodden. Her finner du tre fugletårn og en ny tursti som slynger seg langs siv og speilblankt vann.
Begge steder er som åpne scener for vårens forestilling – og publikum er hjertelig velkommen. Bare husk å vise respekt for scenen. 💚
📸 Spotters Guide: Fugler du kan se i april
April er måneden der trekkfuglene vender hjem. Her er en håndplukket guide til arter du kan se – og kanskje forevige – i Vestfold akkurat nå:
🦆 Andefugler
Stokkand – Høy sjanse
Gravand – Høy sjanse
Toppand – Middels sjanse
Brunnakke – Høy sjanse
Krikand – Middels sjanse
🐾 Vadefugler
Storspove – Høy sjanse
Rødstilk – Middels sjanse
Heilo – Lav sjanse
Vipe – Middels sjanse
Gråhegre – Høy sjanse
🎶 Småfugler og sangere
Løvsanger – Middels sjanse
Gransanger – Høy sjanse
Sivsanger – Lav sjanse (ankommer i slutten av april)
Rødstrupe – Høy sjanse
Gjerdesmett – Middels sjanse
Svarthvit fluesnapper – Middels sjanse
Linerle – Høy sjanse
Svarttrost – Høy sjanse
Tornsanger – Lav sjanse
Buskskvett – Middels sjanse
Stær – Høy sjanse
Rødstrupe
🦅 Rovfugler
Sivhauk – Middels sjanse
Havørn – Middels sjanse
Tårnfalk – Middels sjanse
Musvåk – Høy sjanse
Fiskeørn – Middels sjanse
🌤 Tips til turen
Kom tidlig – lyset og lydene er magiske ved soloppgang.
Ha med termos, kikkert og kamera med zoom – eller bare stillheten og nysgjerrigheten.
Fugletårnene gir god oversikt og skjerming – perfekt for fotografering.
Hold deg på stien – og gi fuglene ro når de bygger rede og hviler etter reisen.
💚 En stille hyllest
Å gå blant siv og fuglesang i april er som å være vitne til et løfte om håp. At livet kommer tilbake. At det finnes rytmer større enn oss. Så la oss gå varsomt, lytte mer enn vi snakker – og se med hjertet.
Med kameraet i hånden og våren i brystet, ønsker jeg deg god tur ut i Vestfolds våtmarker. Kanskje sees vi i tårnet – du med linsen, jeg med kaffekoppen.
– Hennyway-
"Fuglesang ved våtmark"
I disen danser morgenens ro, en vinge streifer siv og strå. Der stillhet møter hjertets tro, og vårens løfter får stå på tå.
Et blikk mot sivet – en liten bevegelse, en tone i lufta, et pust i fred. Du er gjest i livets gjenfødelse, der fuglene skriver dikt med fjær i sted. -Hennysway-
🥾 Ilene naturreservat (Tønsberg)
Perfekt for rusletur.
Grevestien er en flat og godt tilrettelagt sti som går gjennom vakre omgivelser.
Langs ruten får du både utsikt over våtmarkene, skog, og tilgang til fugletårn.
Turen starter i nærheten av Tønsberg sentrum, og passer for både voksne, barn og eldre.
Mange benker og informasjonsskilt underveis gjør det til en opplevelse, ikke bare mosjon.
🌾 Presterødkilen naturreservat
Også nydelig, men litt mer åpent og mindre skjermet.
Stien her går tett langs reservatet, men uten like mye skog og variasjon som Ilene.
Veldig fint hvis du vil ha fugleopplevelser uten for mye folk.
✅ Oppsummert: Hvis målet er en avslappende, sanselig tur med plass til refleksjon og kanskje en kaffepause ved tårnet – velg Ilene. Den gir både natur, stillhet og litt «eventyrsti-følelse».
Så i dag bærer det til Ilene Naturreservat.
Vi sees 🤩
Vil du lese og se bildene fra Iilene Naturreservat?
Trykk på innlegget under her og kos deg med vårens natur og fuglearter på IIlene Naturreservat.
Våren hadde så vidt begynt å røre på seg den dagen vi satte kursen mot Sti for øye på Fossnes i Stokke. Skogen lå innhyllet i en myk, trolsk tåke som danset mellom trærne og ga landskapet en mystisk ro. Det var som om vi trådte inn i en verden mellom virkelighet og drøm – en verden hvor kunst og natur smeltet sammen, og hvor hver bevegelse fikk en egen melodi av fuglekvitter og raslende blader.
Vi gikk varsomt, med blikket senket mot bakken, på leting etter bronsefroskene som sies å være skjult langs stien. Disse små skulpturene, fanget i evig metallisk stillhet, føltes som hemmelige voktere av dette magiske stedet. Hver gang vi fant en, var det som en liten triumf – en stille samtale mellom oss og kunstnerens visjon.
Men det var ikke bare froskene som fanget oss. Rundt hver sving åpenbarte nye installasjoner seg, noen nesten skjult i tåken, andre stående som kontraster mot det dempede lyset. “Himmeltrappen”, den ikoniske utsiktstrappen av Todd Saunders, steg opp i det grå og forsvant inn i intetheten. Vi gikk opp, følte treverket under føttene, kjente tåken kile huden – og et øyeblikk var vi svevende mellom himmel og jord.
Lysdesignet langs stien ga stedet en ekstra dimensjon, selv på dagtid. Tåken fikk lyset til å spre seg på en dempet, nesten malerisk måte, som om noen hadde strøket en myk pensel over skogen. Det var umulig å ikke la seg rive med, å ikke kjenne hvordan naturens ro og kunstens nerve smeltet sammen til en dypere opplevelse.
Vi stoppet ofte. Lyden av våren lå i lufta – drypp fra trærne, fjerne fugler som kalte på hverandre, en svak summing fra insekter som så vidt hadde begynt sin sesong. Og så, mellom trerøtter og visnede blader fra vinteren, lyste de første blåveisene opp skogbunnen, som små perler av farge i alt det tåkedempede.
Hvorfor jeg anbefaler Sti for øye til både voksne og familier
Det fine med denne turen er at den inviterer til noe vi ofte glemmer i hverdagen: å være i nuet.
For barn er stien en oppdagelsesferd. De kan lete etter bronsefrosker, undre seg over kunstverkene og la fantasien spinne historier om hva de ser. Det er en perfekt måte å trene på nysgjerrighet, observasjonsevne og tålmodighet.
For voksne er dette en øvelse i å roe ned, ta inn omgivelsene og virkelig se. Å gå denne stien handler ikke bare om å komme fra A til B, men om å være til stede på hvert steg. Vi trener på å lytte – til fugler, til vinden, til stillheten. Vi trener på å observere – fargene, lyset, tåken som omslutter oss.
Dette er en type mentalt nærvær vi kan ta med oss ut i hverdagen. Når vi lærer oss å virkelig se, lytte og oppdage, blir vi også bedre på å håndtere stress, å ta oss tid til detaljer i livet og å møte utfordringer med et mer åpent sinn.
I en tid hvor vi ofte haster fra sted til sted, er Sti for øye en påminnelse om hvor viktig det er å stoppe opp – ikke bare på tur, men også i livet.
Så enten du vil ha en rolig tur alene, en sanselig opplevelse med en venn, eller en eventyrfylt dag med familien – Sti for øye er en opplevelse du ikke vil gå glipp av.
Vi kom for å lete etter bronsefrosker. Vi dro hjem med et eventyr – og en påminnelse om å se verden med nye øyne.
Øye av Anne-Marie Pedersen
Tren på å være tilstede i øyeblikket, ikke referer til fortid og/eller framtid i deg selv når du tenker.
Prøv å se, lytte og føle øyeblikket du er i akkurat her og nå.
Kunstnere og verk/instalasjoner du finner langs stien
Sti for Øye er en kunststi på Fossnes i Stokke, Vestfold, som kombinerer natur og kunst i en 1,3 kilometer lang løype. Stien er utsmykket med verk fra både norske og internasjonale kunstnere. Her er en oversikt over noen av kunstnerne og deres bidrag:
Hilde Eirin Dramstad og Tor Jørgensen: “Kulespill”
Lars Widenfalk: “Morpheus”
Sally Sally Matthews: “Ulvene”, “Villsvinet” og “Gaupa”: “Ulvene”, “Villsvinet” og “Gaupa”
Todd Saunders: “Himmeltrappen”
Morten Juvet: “Fremmed fugl”
Sverre Tveito Holmen: “Blåbær”
Jørn Rønnau: “Steinhus”
Ingerid P. Kuiters: “Fugleboliger”
Alena Matejkova og arkitektfirmaet Helen & Hard: “Poesioasen”
Rainer Stange: “Salamanderdam”
Harald Sverdrup: “Lydstrålen”
Anne-Marie Pedersen: “Øyet”
Disse installasjonene er plassert langs stien og gir oss besøkende en unik opplevelse av samspillet mellom kunst og natur.
Stien er åpen hele døgnet og er belyst på kveldstid, noe som gir en spesiell atmosfære for de som ønsker å oppleve kunsten etter mørkets frembrudd.
Har du vært her før og ønsker å dele din erfaring ?
Tidligere besøk til dette stedet – En Sti for Øye
Alle årstider utfordrer sansene og ser stien og kunsten ulikt. Dette er en sti for alle aldre og begrensninger. Ta lunsjen ute i eventyrskogen.
Månedammen ved Frodåstunnelen i Tønsberg – I Byskogen
Etter timer med arbeid i hagen, med sommertemperaturer og strålende 1 Mai stemning, ønsket vi å avslutte dagen med en liten tur på ukjente stier i skogen.
Og det var noe som lokket fram nysgjerrigheten over denne stien og dette stedet, som kalles Månedammen. Det var helt klart på grunn av, at over alt hvor jeg søkte kom det fram at dette var selve Nisseskogen 🤔 der skogsnissene faktisk bodde 🤫
Og sånt må det bli eventyr av:
I en skog langt, langt borte, der trærne danset i vinden og fuglene kvitret glede, bodde det nisser, tre av disse var: Fjøsnissen, Storenissen og Sløvenissen.
Fjøsnissen var liten og rask, med et skinnende skjegg og en lyseblå lue. Han bodde i en koselig fuglekasse i tretoppene. Hans jobb var å passe på dyrene i skogen, men noen ganger, når han kjedet seg, fant han på rampestreker som å knyte sløyfer på kuens horn eller sette sukker i hønseflokkenes vann.
Storenissen var, som navnet antyder, stor og sterk, med et lyst sinn og et varmt smil. Han bodde i en romslig fuglekasse ved siden av Fjøsnissen. Hans oppgave var å beskytte skogen og sørge for at alle skapningene hadde det bra. Men av og til, når han var i humør, pleide han å leke skjul med ekornene eller klatre høyt opp i trærne for å hente de beste eplene til alle.
Sløvenissen var, vel, sløv. Han var alltid sent ute og glemte ofte ting. Han bodde i en gammel fuglekasse litt lenger inn i skogen. Hans oppgave var å gjøre ingenting, men av og til klarte han å gjøre til og med det feil! Han ble ofte funnet sovende i solen eller ser ut i luften og drømte om alt og ingenting.
En dag, mens de tre nissene var ute og utforsket skogen, fant de en mystisk lapp festet til et tre. “Hei dere tre,” sto det skrevet. “Jeg har en utfordring til dere! Finn tre skatter som er gjemt dypt i skogen, og en belønning vil være deres!”
Begeistret over muligheten for eventyr, dro nissene ut på leting. Fjøsnissen hoppet fra gren til gren, ivrig etter å finne den første skatten. Storenissen løp gjennom krattet, klar til å hjelpe. Sløvenissen? Vel, han vandret sakte bak dem, men snublet over den første skatten uten engang å innse det!
Sammen fortsatte de eventyret, og til slutt fant de alle de tre skattene: en boks med skinnende stjerner, en flaske med glitrende måneskinn og en kurv med fargerike drømmer.
Med skattene i hendene deres, vendte de tilbake til sine fuglekasser, glade og fornøyde over dagen som hadde gått. Og selv om de var forskjellige på mange måter, visste de at de alltid kunne stole på hverandre og ha det gøy sammen, uansett hvor eventyret tok dem.
Eventyret er skrevet av meg og AINina 🎅🏻
Nissestien til og rundt Månedammen
Månedammen har fått sitt navn pga sitt utseende, men det er magiske ting som skjer ved Månedammen allikevel. Månedammen er nemlig en yngleplass for Storsalamandere, arten Trituris cristatus.
Denne arten er utrydningstruet og står som rødlistet i artsmangfold-registret.
Storsalamanderen lever i området rundt dammen, innenfor et 300-500 m område. Den lever også 80% av sitt liv på land.
Om sommeren er dammen full av liv og vakre farger. Her vokser gul Iris, Bukkeblad og gule Nøkkeroser.
Elleres er det mye småfugl, ekorn og rådyr i dette området.
Vi går videre innover nissestien, solstrålene treffes limegrønne nysprugne skudd og blader, det er fuglekvitter fra alle kanter og det dufter natur og sommer.
“Under trærnes tak, der vinden hvisker mildt, finner sjelen roen den søker, og hjertet hviler i skogens stille omfavnelse.”
Hennysway
Grønt står for natur og vår, liv og fruktbarhet!
“Grønn er fargen som visker om livets vekst og fornyelse, en palett av håp og muligheter som danser gjennom naturens symfoni.”
Hennysway
Hennysway
Nissestien er laget av May Britt Sørensen
En liten aktivitetsti for alle, til og med nisser. Nissestien ble åpnet til påske i 2021. Det er hengt opp en del meisekasser med nissemotiv på alle.
Idéen var å engasjere folk til å komme seg ut, få med seg barn- barnebarn og ha noe felles å se på og ha et mål å gå til. Jeg ble inspirert etter å ha gått «Fuglekassestien» på Ilebrekke. Jeg bor på Solvang og bruker Månedamområdet mye.
Jeg har 4 nisser som jeg har sydd og strikket til i mange år, de ferdes ofte i Nissestien og området rundt Månedammen. Jeg vet at i noen av kassene har det flyttet inn fugler, noe som gleder meg veldig.
Tidligere Berg interneringsleir ligger i et flott kulturlandskap like utenfor Tønsberg. Et område besøkende kan oppleve ved å gå en merket kultursti på ca. 3 km. Parker ved Berg fengsel eller følg merking fra byen.
Kulturstien rundt Berg er en integrert del av Grevestien som starter ved Tønsberg brygge. Derfra kan du vandre flere mil i ulike typer kulturlandskap med spor av menneskelig aktivitet tilbake til oldtiden.
Ta på deg turskoene og kom deg ut!
Ja det var nettopp det vi gjorde i dag, trosset regn og vind for historie, kultur og skjønn vårnatur i skogen.
Bergstien bærer på mange grusomheter og stien forteller deg denne historien igjennom hele stien. Det gjør stien ekstra betydningsfull og spennende, du føler nærværet av frykt, redsel og hat.
Historiene er mange og godt fortalt gjennom hele stien, historien om at Berg interneringsleir var den eneste norskdrevne fangeleiren under den tyske okkupasjonen 1940–1945 var ukjent for meg før i dag.
Bildene over er fra Interessegruppen Berg interneringsleir folder, den kan du ta med deg ved starten av stien.
Nå i disse dager er stedet igjen i fokus, i filmen «Den største forbrytelsen» som omhandler jødeforfølgelsen i Norge. Kombinasjonen av hardt arbeid knyttet til den videre utbyggingen av leiren, dårlig kosthold, sult og grusomme avstraffelsesmetoder gjorde Berg til en av de verste fangeleirene i Norge. Og det var kun norsk drevet, kun norske fangevoktere, deriblant flere frontkjempere fra Tønsberg-området. Det beskrives at fangebehandlingen var svært tøff, og tre av vokterne ble idømt livsvarig tvangsarbeid i rettsoppgjøret etter krigen for deres rolle her.
Høsten 1942 ble leiren i stedet brukt som transittleir for jøder som skulle sendes videre til konsentrasjonsleire under jødeaksjonen. Dette inkluderte 227 personer som ble sendt med «Donau», og bare sju eller åtte av disse overlevde krigen. Totalt var i overkant av 350 jøder innom leiren for kortere eller lengre tid.
Berg interneringsleir ble kalt «Quislings hønsegård» fordi enkelte jøssinger og andre nazi-motstandere brukte hønseringer, det vil si små fotringer av metall for merking av høns, som protestmerker i norske farger mot de nazistiske myndighetene og den tyske okkupasjonen. Quisling-regjeringen bestemte seg for å opprette en hønsegård for disse «hønsehuene» på Berg.
Interessegruppen Berg interneringsleir
Men dette er også en vakker gammel og frisk skog
Selv om historiene fra stien er vonde og grufulle, er det også historier om fortidens gravplasser, truede dyre og plantearter, samt Nordens drue, for de av dere som vet hva det er.
Vi går videre innover i skogen, og der høyt oppe i et tre hører vi plutselig vakker fuglesang. Ikke en sang jeg har har hørt før i min egen hage eller i nærmiljøet.
Det var så vidt jeg fikk øye på den der høyt oppe i tretoppen, Trelerken.
Da er det bra å ha Fugler i Naturen appen som Henrik har lagd. Med lyd og bilde finner vi raskt fuglen vi leter etter.
Bildene ble litt mørke i dette været men jeg er ganske sikker på at vi har rett fugl. (gøy med nytt objektiv 🤩)
Stien endrer seg hele tiden underveis, både vegetasjon, mangfold og tetthet endrer seg. Men hele stien har et alvor over seg, du ser stadig flere rystende historier på plaktene som er plassert rundt på stiveien.
Naboen til Berg Interneringsleir, Kjell Bøe var bare en guttunge den natten de jødiske mennene ble drevet fra “kuvognene” på jernbanen og opp til leieren midt på natten. Han husker skrik og skrål og et forferdelig leven.
Vi går videre inn i en eldre del av skogen, det er et grønt og frodig mosedekke over trær og mark, det er en fantastisk ro og høytidlighet i denne delen.
Når vi kommer litt inn forstår vi hvorfor, her er gravhaugene på Berg. Dette er ikke gravhauger fra andre verdenskrig, nei det eldste funnet her, er en steinøks fra 2400 -1100 år før vår tidsregning.
Det er registrert 37 gravhauger i dette området. Hauger med størrelser fra 5 til 15 meter i diameter.
De første gravhaugene ble vistnok etablert i Folkevandringstid – Vikingtid ( ca 400-1000 år etter vår tidsregning)
I 1919 ble 12 av gravene åpnet, og i 1949 – 50 ble også en del graver undersøkt. Noen har også blitt slettet pga utbygging 😢
Det er registrert 150-200 funn fra gravene. Alt fra beinrester, Ravstein, glassperler, bronsespenne, vikingsverd, nøkler, pilspisser, kniver, øks, sigd, ulike redskaper av metall blant annet smedverktøy, brynesteiner, hestebissel, skipsnagler og bautasteiner
Det er noe magisk og trollsk over denne delen av stien, terrenget endrer karakter, du går på en måte tilbake i historien. Trærne har en gammel historie og dele. Stien har blitt tråkket på av alle slags mennesker i ulike ærender, veien til døden på Interneringsleieren, gravferd for viktige vikinger på folkevandring, noen på vei til fest både på Berg og Jarlsberg hovedgård og andre med helt andre mål. Jeg blir alltid gående å fundere over sånne ting, hva tenkte du som gikk opp fra togvognen?, eller du som gravla din mann, din sønn eller venn?
Eller hva med deg som skulle inn i skogen for å brenne ulovlig brennevin? hmmmmm, ja historiene er mange.
Det var dette som møtte de første jødiske fangene som kom til Berg 26 Oktober 1942.
Avstigning! Fort! Resten av turen til Berg foregikk til fots. Omtrent 200 fanger trasket over de sørpete myrene.
Og det er ekstra tungt å gå denne delen, denne korte endestasjonen med trappen opp til stien. Akkurat den samme nå som da…..
Vi går videre innover i skogen
Stien tar oss inn i andre historier og viktige områder. For her i denne delen er det noe spennende for natur elskere, her lever nemlig et par utrydningstruede arter.
Det er vakker Eikeskog her i dette området og akkurat her er kulturlandskapet ekstra spesielt. Her lever skogen og fornyer seg på en helt naturlig måte. Spelsau beiter ned vegetasjonen, slik at gress og sjeldne planter får gode vekstvilkår.
“Urskogen er et levende arvestykke, en bok av urgamle visdommer, hvor hvert blad forteller en historie som strekker seg tilbake til tidenes morgen.”
Hennysway
Her finner du blant annet den sjeldne Eremittbillen (Osmoderma eremita) også den rødlistede plantearten Murrublom (Draba Muralis) vokser her. Denne vokser faktisk mellom Berg og Jarlsberg, som det eneste stedet i landet. Også Rådyrene elsker eikeskog…..
Det er som å gå i en gammel urskog, akkurat denne delen av stien er veldig spesiell og jeg elsker det.
Men det er mer historie på veien….. ” Det hvite hus” dukker opp i sidesynet fra stien.
Fra gammelt av ble det bare kalt Bærj – og allerede på 1400 tallet var det delt opp i tre gårder. Søndre Berg ble i 1723 makeskiftet til Jarlsberg hovedgård og ble kalt “Greve Berg”
” Det hvite hus” ble bygd ca 1830 som bolig for birkerettsdommer Nils C. Nilsen.
Maleren Hans Gude bodde også her i 1853.
Brudeferd i Hardanger – Tidemand og Gude
Huset ble under krigen og de første årene etter krigen brukt som administrasjonsbygning for leieren: “Det hvite hus skal ha blitt brukt som “Casino” for fangevoktere og ledelsen i leieren.
“Det hvite hus”
Men vi lokkes videre av vakker vårnatur, og stien slutter ikke å imponere.
Det var flere enn oss som var ivrige rundt stien. Jeg fikk øye på en god og rund humle som jobbet og koste seg i blant nysprungne blomster langs stien.
Vi begynner å nærme oss slutten på stien, den siste asfaltbiten er ikke så koselig som Bergstien men selv den biten tilhører Grevestien, og det er en sti vi snart skal utforske mer.
Kilder:
Hovedverket om Berg interneringsleir er Svein Bugges bok, «Quislings hønsegård», fra 2015. Boken er en redigert utgave av boken fra 2001.
Etter en festivaldag med høye lyder, mange mennesker og mye energi, måtte 2 slitne hoder ha litt ro. Og for oss, betyr det en tur ut i skogen. I dag dro vi til et helt nytt sted for oss, nemlig Grorudvannet.
Grorudvannet ligger på grensen mellom kommunene Sandefjord og Re, og er et populært sted for sportsfiskere og badegjester om sommeren. Det dekker 0,1886 km2 og ligger 92 meter over havet. Vannet er oppdemmet og var i mange år drikkevannskilde for Tønsbergs befolkning. Det får blant annet tilsig av vann gjennom en 348 meter lang tunnel fra Gørdalsvassdraget.
En ting var vi begge enig i når turen var ferdig, hit skal vi igjen!. For et utrolig vakkert terreng, pakket inn i tett grønn skog og med skvulpende klart blått vann rett ved stien, herfra kommer du ut av skogen, som et helt nytt menneske.
Grønnere skog enn dette, skal du lete lenge etter…
Hva er det fargen grønn gjør med oss da? jo, grønt er fornyelsens og utviklingens fargen. Den forbindes gjerne med helse, natur og harmoni, og skal bidra til problemløsning og helbredelse. Og det var jo akkurat det vi trengte og fikk i dag.
Det er noe fascinerende og mystisk med våren ved slike vann, de limegrønne sivene som skyter fart gjennom vannskorpen, mangrove liknende trær som speiler seg og en eksplosjon av grønn-nyanser jeg ikke trodde fargesirkelen hadde. Det er nesten som vi går i en fantasi verden, et eventyr…. det vi ser rundt oss ser ikke ekte ut. Og opplevelsen av å være de to eneste menneskene her inne i denne vakre forlatte skogen, er nesten litt skremmende god.
Jeg tror vi knapt har gått vakrere sti enn dette, ikke ett menneske å se, kun oss og naturen… Og noen nye skapninger av året. Før vi forstod at det var en stålorm ble det litt panikk, den lå nemlig rett ved Henrik sin fot, midt på stien.
Stålormen
Visste du forresten at Stålormen er en øgleart i ordenen skjellreptiler Squamata, familien stålormer, Anguidae. Stålormen mangler for- og bakbein, men skiller seg fra slangene ved å ha små skjell over hele kroppen. Dessuten har den øyelokk. I tillegg kryper den sakte med stive bevegelser, helt forskjellig fra slangene. Hannen er grålig (se bilder) mens hunnen er mer brunaktig. Den kan bli inntil 45 centimeter lang. Når den blir angrepet, kan den kaste halen på samme måte som firfislene. Det vokser da ut en kort halestump igjen. I fangenskap er det vanlig at den blir 20 år gammel, men rekorden er 54 år. Så den vi traff på her var altså en hun, jeg tok også bilde av en han men den var død, så jeg lot bilde bli på minnebrikken.
I norsk folketro ble stålormen regnet for å være den giftigste av alle «ormer», og det var et ondt varsel å støte på den. Lå det stålorm i høysåten, skulle det bli regn. Usikker på hvorfor de mente det, for Stålormen er ikke giftig.
Videre rundt vannet, på denne godt merkede stien ble vi overrasket av nye grønne lunger, og vakker vill natur. Det er så utrolig deilig å gå i en skog som ikke er rasert, hadde det ikke vært for stien, hadde det føltes som om vi var de første menneskene som gikk her. For det var merkelig stille og rart, at vi ikke møtte på ett eneste menneske i dette vakre landskapet.
Halvveis rundt vannet, fant vi en liten fiske brygge, akkurat passe stor for en liten pust i bakken.
Så gikk vi videre inn i det grønne frodige eventyret….
Det ser nesten farge manipulert ut, men dette var akkurat slik skogen møtte oss, ingen filter er brukt på bildene jeg tar.
Som du ser er grønnfargene akkurat like sterke og vakre i videoen som de er på bildene jeg tok denne dagen. Følg stiene med rød merking, merkingen er tydelig og hyppig, umulig å gå feil.
Midt inne i skogen dukket det opp en postkasse, var kanskje ikke så lett å oppdage med engang men nysgjerrigheten fikk oss jo til å dra i skuffen. Og der gjemt inne i trestammen lå den røde turboken, så da var det bare å legge igjen en liten hilsen, og en oppfordring til å lese om denne og flere flotte turer i bloggen min 🤩, litt reklame må jo være lov når jeg deler gratis.
Vi nærmer oss slutten på stien i skogen rundt vannet, vi befinner oss plutselig ved Grorudgård. Med ett blir vi dratt tilbake til sivilisajonen igjen, her i skogen ved slutten av stien møter vi på bikuber, hester og en ensom småvokst heste-type med en mankehøyde på opp til 148 cm, eller en ponni som er betegnelsen i dag.🐴
Langs grusveien opp til badestedet og bilen, er det også motiver å fange med kameraet, jeg storkoser meg…
Og i dag har både jeg, mannen og kameraet fått 100% valuta for tiden og turen.
Obs! en litt flat froske venn i grusen.
Nede ved bilen får jeg øye på et lite skur inne i skogen ved badestranden, ja de har jo tenkt på alt her oppe, tenkte jeg for meg selv.
Men med flere ormer på veien, er nok ikke dette stedet hvor jeg drar ned buksa og setter meg til ro.
Jeg anbefaler alle som elsker, skog, vann og stillhet, til å ta turen til Grorudvannet i Tønsberg. Ta med matpakke og badetøy, her kan du være hele dagen!
Det finnes ikke noe bedre enn å våkne av at solen skinner gjennom vinduet og varmer meg på kinnet. Og når det også er varmere på verandaene enn det er inne i stuen har dagen startet helt komplett 🙂 .
Etter en fantastisk egge frokost a`la Henrik, en samtale med kråkeparet i pæretreet og rykende varm kaffe med Sade på øret, var egentlig dagen allerede komplett for mitt vedkommende.
Men vi har veldig godt av litt aktivitet begge to, så vi bestemte oss for å ta kyststien i Stokke – Melsomvik, denne gang starte motsatt vei, altså fra båthavnen i Melsomvik. På vei ut mot Melsomvik var det skiltet til et loppemarked på Vear.
Loppemarked på Vear
Jeg elsker loppemarkeder, har gjort det siden før jeg kunne gå. Loppemarked er bare gode minner for meg, kvalitetstid med min mormor Morsei, mamma, tante, søster og kusine. Barkåker (Nauen) var mitt favoritt loppemarked.., ingenting slo dette når jeg var liten. Jeg var så heldig å ha en mor som kunne trylle med gamle klær, hun sydde de vakreste antrekk til hele familien med alt hun kunne finne på slike loppemarkeder, absolutt ingenting var umulig for henne og med en perfeksjon var det sømmer bedre enn kjøpte plagg hadde.
Og for at vi ikke skulle bli flaue over hjemmesydde klær, sprettet hun av de populære merkene på gamle bukser, jakker og t-skjorter og sydde de på våre nye plagg. Fantastiske plagg som ingen andre hadde 🙂 jeg er så takknemlig for dette i dag, hun var fantastisk flink med alt håndarbeid, akkurat som min Morsei og min farmor. Jeg er utrolig takknemlig for at noe av denne kunskapen har smittet over på meg og min datter 🙂
Men poenget mitt, var at vi fant noen flotte skatter her på Vear, alt kostet kun 10 kr og alt skulle bort. Vi fikk med oss store gamle gullrammer, en munk reproduksjon av “Trøst” og en nydelig keramikk bolle med oliven/mosegrønn lasur til 5 kr.
Fornøyde med skattene kjørte vi videre ut mot Smedodden.
Melsomvik båthavn for parkering
Vi kjørte først feil og parkerte ved en parkeringsplass som skulle tilhøre kyststien men etter svette rygger og vonde hofter fant vi ut at vi ikke var i nærheten av Melsomvik båthavn. Når vi derimot kom tilbake til bilen, oppdaget vi et skilt som pekte 800 meter lengre bort for å følge kyststien.
Da var det bare å ta fram google – maps og holde seg til kjøre beskrivelsen fra den, denne gangen :). Ingen tur er forgjeves, så vi koste oss på ukjente stier og fikk oss en ekstra tur i det vanvittige sommerværet. Naturen er bare så vakker her inne i skogen, skyggene danser, små bekker sildrer og blinker. Hvite tepper med hvitveis og høylytte småfulger som markerer sin plass, sitt tre. Man kan ikke være annet enn lykkelig over å få oppleve slike dager.
Nå har vi funnet ut at vi har fått oss et favorittsted her ute på Melsomvik, denne kyststien har alt det vi setter pris på, skog, svaberg, sjøvann, fantastiske strender og mange idylliske små gjemmesteder overalt fra smedodden og helt til Brunstad. Du kan være helt for deg selv og du kan dra med hele familien og kose deg fra morgen til kveld.
Melsomvik badeplass – Plassane, Smedodden og Sandbånn
Ikke bare får du en flott tur her, der er også flere flotte naturlige sandstrender og litt svaberg. Det er et ypperlig sted for piknik og bading en fin vår/sommerdag, ja det var faktisk flere som badet i dag 22. April. Området fikk også en betydelig oppgradering våren 2015 – bl. a. med et flott nytt stupetårn. (se bilde)
Dette er stedet har alt å tilby deg, så selv om jeg elsker kyststien i Horten er denne kyststien et alternativ, og en frisk pust i minnebanken.
På tripadvisor leitet jeg etter nye stier og områder i nærmiljøet og en av turene som utpekte seg ut, var fottur til Trælsodden med eller utenom kyststien.
Trælsodden ligger i Tønsbergfjorden og tilhører Stokke kommune.
Med historie om bosetting og gravlegging fra jernalderen samt rester av skytestillinger fra andre verdenskrig, er Trælsodden et turmål med mye historie. GPS`en ga oss nok ikke den korteste veien dit men det fant vi ikke ut før vi hadde gått over 3,5 km 🙂 . Så på kjøpet fikk vi en fantastisk men lang granskogs tur i det flotte påskeværet forbi disse fredede kulturminnene.
Men for at det skal bli litt letter for dere, er det mulig å parkere ved båthavnen i Melsomvik. Fra E18 kjører du gjennom Stokke og følger veien til bensinstasjon og rundkjøring, der du tar rett frem mot Melsomvik Båthavn. Parker på stor grusplass like før båthavna.
Vi parkerte derimot ved Solnesveien ved Melsomvik videregående skole, det er endel tøffe oppoverbakker denne veien men det er en bred og god grusvei og det er denne veien du går for å komme forbi Smedodden og Sandbånn ut til odden.
Ut på tur, aldri sur 🙂
Når du kommer frem til gravfeltet på odden kan du velge å følge Kyststien eller Melsomskogen natursti. Du finner Kyststien ved å følge den blå merkingen på trær, steiner eller stolper.
Gravminnene
Du finner også en informasjonstavle på Trælsodden med fakta om gravminnene. Du finner også såkalte hulveier i området. Dette sies det skal være de eldste sporene som finnes av ferdsel.
Fra Brunstad til Melsomvik via kyststien ble det i en rapport hevdet at det var hele 13 automatisk fredede kulturminner, av disse var det 3 steinalder boplasser, et område med 2 (koke) groper og og et hulveisystem.
Funnene ligger opp 50 – 55 meter, ved det som tidligere er blitt utregnet til å være strandlinjen for ca 6000 f.kr. siden. Dersom funnene på lokalitetene er spor etter strandbundne aktiviteter, peker høyden over havet mot en datering til den første delen av den seinmesolittiske nøstvetfasen, ca. 6350–6000 f.Kr.
Jeg legger ved rapporten her for dere som er ekstra interesserte i historie 🙂
For meg er det alltid litt ekstra følelser i sving på slike stier og/eller områder. Jeg kan ikke slippe helt taket i å tenke på hvordan det så ut da, hva gjorde de?, hva tenkte de og hva snakket de om. Snakket dem noen gang om fremtiden, og hvordan så den ut i deres tanker?, hva ville de sagt til meg om de kunne?, og hva var de bekymret for ?
Jeg tror det ville vært like sprøtt for dem å treffe meg som det ville vært for meg å treffe dem. Men jeg skulle så gjerne bare kunnet smugtittet litt. Jeg liker å tenke at det er en grunn til at vi mennesker tiltrekkes av de samme områdene tusener av år, for det var helt fantastisk her nede ved odden i solen, denne varme påskedagen.
Vi fant oss et lite svaberg i solen, solen stekte og livet var rett og slett bare herlig. Slitne ben og vonde hofter ble druknet i vakkert glitrende vann, fuglekvitter og lukten av furuskog og bål.
Her lå vi da, i solen på nok ett historisk sted, dagdrømmene ble etterhvert til vanlige drømmer og med ett var tankene blitt med inn i søvnen her på svaberget.
Av og til er det bare fantastisk å ligge slik omringet av vakker natur og bare være tilstede der tid ikke eksisterer.
Etter et par timer her nede ved Trælsodden tok vi samme vei tilbake gjennom skogen og våre forfedres bosettinger. Solen snek seg gjennom skogens trange tette granskog og lyste opp andre fantastiske attraksjoner 🙂 For det er fremdeles bosetninger her i skogen med enorme arkitektuoriske bygninger.
Og for å motivere meg til å holde ut videre den lange veien tilbake, ga skogen meg også litt kjærlighet på veien ned.
Dette har vært en sikkelig herlig påskedag ved kysten, med timer ute i naturen, med klar blå himmel og varm sol, allverden av tid til å nyte og ny kunnskap om en svunnen tid.
På vei ut av Melsomvik, ble vi nok en gang fanget av et gammelt motiv. Eller det var vel ikke helt “elg i solnedgang” men det var iallfall “rådyr i solnedgang”.
Melsomvik Mølle
Bekken som går mellom Akersvannet og Melsomvikbukta har drevet kverner, møller og sagbruk så langt tilbake som historien går. Første gang det er nedskrevet noe om dette er i “Rødeboken” fra 1397. Der heter det: “Forsekvernen udi Melsombekken er en stor herlighet”.
Opp gjennom årene var det mange kverner og sager. Den siste mølla var i drift til 1965 og i 1977 ble den revet og brent. Det var også meningen å rive Møllerstua, men enken etter mølleren bodde der og rivingen ble utsatt.
Melsomvik vel og Hans Gerhard Sørensen engasjerte seg sterkt i å bevare stua og det som var igjen av den gamle mølla.
I dag har vi vært på en fantastisk kunstutstilling, en utstilling i skogen helt gratis. Sanseopplevelsen startet med engang jeg åpnet bil døren, for der rett foran meg stod Morpheus drømmenes gud. Lite visste jeg akkurat da, at det var akkurat det det skulle bli, Morpheus ønsket meg rett og slett velkommen til en drømmeverden.
Morpheus -Drømmenes gud… hilser publikum velkommen. Lars Widenfalks , billedhugger fra Sverige, dette 28,3 tonn store hode er hogd i bohuslen-granitt
Hvilke drømmer er helt opp til deg som ser, for det er det du må her på denne stien for øye, du må se. Du må smelte inn i skogen og se, se for å oppleve, se for å drømme og først da våkner skogen til live.
Det var for meg et eventyr å gå her på denne stien, og rundt meg hørte jeg barn lage dyrelyder, rope til foreldrene i ekstase fordi de hadde funnet noe skummelt eller noe som var gjemt bak et tre. Finner vel ikke et bedre sted for en familietur enn en slik fantasi sti. Jeg er vel ikke akkurat et barn lengre men barnet i meg våknet og jeg fulgte med på alt som rørte seg, eller ulike fargenyanser foran meg, for å oppdage nye skapninger eller installasjoner. Møt villsvinet, kunstneren er Sally Mathwes (Billedhogger/Billedkunstner fra Wales). Den bærer nok litt preg over å ha stått ute flere årstider men det blender rett inn i miljøet rundt. Slik så det ut når det var nytt:
Bortover stien på små gjemte steiner fant jeg flere fargerike frosker på veien, hvem oppdaget flest? alt blir en lek i slike omgivelser.
”Kyss meg sa frosken og så på prinsessen, og i det den en vakre prinsessen løftet frosken opp i hånden og kysset den ble den, som ved et trylleslag, forvandlet til en ung kjekk prins …” Det skal visst være 31 slike rundt i skogen men jeg må innrømme at jeg ikke fant flere enn 6 🙂 kan kanskje skylde på at de sikker var under snøen.
Etter kun noen titalls skritt fikk jeg øye på øye, eller var det øye som fikk øye på meg først kanskje, hvem vet.
Billedkunstner Anne-Marie Pedersen
Ja det var heldigvis ikke kveld, kunne fort ha blitt skvetten da 🙂
Videre nyter jeg bare fantastisk natur, fuglekvitter og skogen som våkner til live igjen etter vinterdvalen. Så stirrer jeg plutselig rett i øyne på en av Norges rovdyr… Gaupa.
Billedhugger Sally Matthews
Akkurat denne var heldigvis harmløs og jeg tror aldri jeg har hatt en Gaupe så nær noen gang. Flere av installasjonen var under snø denne gangen, så vi gikk glipp av noe men det er egentlig bare fint, for det gir meg en grunn til å oppleve denne skogen flere ganger, når trærne er med å skape ny magi og salamandre og frosker våkner og lager lyder om kapp med fuglene.
Etter mitt møte med gaupen gikk vi videre et stykke.
Den neste opplevelsen var himmeltrappen, arkitekten bak trappen er Todd Saunders fra Bergen. Den er ikke satt inn med noe annet enn seg selv, 20 trappetrinn og glass som stopper. Den er belyst unnenifra og fremstår som et under midt i skogen på nattestid.
Trappen inviterer deg opp til en fantastisk utsikt over området rundt skogen. Og en mulighet til å se livet i trekronene.
På veien opp en liten bakke hørte jeg plutselig ulvehyl… og det var ikke bare en ulv. Må si jeg ble litt engstelig men også fryktelig nyskjerrig også. Og der på fjellet rett ovenfor hodet stod de, alle tre..
Det var godt de ikke så meg, de gikk målrettet videre mot et annet bytte.
Billedhugger Sally Matthews
Når de endelig var fordi, smøyg vi oss inn i blåbær skogen, denne skogen er for kjempene, så vi måtte være forsiktige for ikke å bli tråkket på.
Blåbær – Keramiker Sverre Tveito Holmen
Rett utenfor blåbergskogen traff vi på noen fremmede fugler…. eller hadde de bare lagt igjen noen fjær kanskje?, de var heller ikke av det minste laget, så jeg er glad vi ikke møtte på disse denne gangen heller.
Fremmed fugl – Billedkunstner Morten Juvet
Vi gikk videre på stien forbi den fantastisk poesioasen, salamander dammen, lydstrålen og kulespill. Men plutselig på høyre side nedover så vi steinhusene. Hva har skjedd her?, husene lå strødd nedover fjellsiden.
Steinhus – Billedkunstner Jørn Rønnau. Verket er utført i larvikitt – Blue pearl, Emeral pearl, Marina blue, Mørk labrador, Labrador antikk fra Egersund, Norwegian rose (Fauskemarmor) og stedets egen røde rombeporfyr. Hvert av husene veier ett tonn. Jørn Rønnau har tatt utgangspunkt i en naturlig ”foss” av steiner.
Disse husene var fantastiske å ta en pause på, fantasien trengte en liten pause. Og her omgitt av fantastisk lys, lysegrønn mose og disse massive steinhusene, falt det seg helt naturlig og bare være, en liten stund i allefall.
Den siste lille biten på stien var viet dyrene i trærne.. vi nærmet oss stedet for fabeldyrene. Her høyt over bakken var deres boliger, fantastiske utsmykkede herkapshus.
Fabelhus – BilledkunstnerIngerid P. Kuiters
Vi nærmer oss slutten på stien og Morpheus dukker opp igjen.
Dette var en mye bedre opplevelse enn jeg hadde sett for meg på forhånd, men nå har jeg ingen problemer med å legge merke til, eller å fantasere heller så for meg ble dette en fantastisk film regissert av meg selv.
Og nå skal jeg sette meg ned litt, å bare drømme videre.
Obs… bør kanskje ta på meg buksa igjen, før jeg setter meg.
Foredrag og omvisning
Foredrag kan gies inne på storskjerm for så å gå ut og selvoppleve. Foredrag av professor og landskapsarkitekt Rainer Stange, av professor og kunsthistoriker Øyvind Storm Bjerke og av direktør og kurator Grethe Meyer Iversen. Det kan også bli servert mat og drikke før alle går ut på STI FOR ØYE.
Opplevelsen tar ca. 3 timer avhengig av vær og tid på døgnet.
Grupper på ca. 10 er å foretrekke og opplevelsen er prissatt. Dette er særlig å anbefale for kulturstyrer fra fylker og kommuner som får et dybdeinntrykk i STI FOR ØYEs tilblivelse, oppbygging og misjon.
