Category Archives: Fottur i Tønsberg

Nissestien til Månedammen

Månedammen ved Frodåstunnelen i Tønsberg – I Byskogen

Etter timer med arbeid i hagen, med sommertemperaturer og strålende 1 Mai stemning, ønsket vi å avslutte dagen med en liten tur på ukjente stier i skogen.

Og det var noe som lokket fram nysgjerrigheten over denne stien og dette stedet, som kalles Månedammen.
Det var helt klart på grunn av, at over alt hvor jeg søkte kom det fram at dette var selve Nisseskogen 🤔 der skogsnissene faktisk bodde 🤫

Og sånt må det bli eventyr av:

Pixabay

I en skog langt, langt borte, der trærne danset i vinden og fuglene kvitret glede, bodde det nisser, tre av disse var:
Fjøsnissen, Storenissen og Sløvenissen.

Fjøsnissen var liten og rask, med et skinnende skjegg og en lyseblå lue. Han bodde i en koselig fuglekasse i tretoppene. Hans jobb var å passe på dyrene i skogen, men noen ganger, når han kjedet seg, fant han på rampestreker som å knyte sløyfer på kuens horn eller sette sukker i hønseflokkenes vann.

Storenissen var, som navnet antyder, stor og sterk, med et lyst sinn og et varmt smil. Han bodde i en romslig fuglekasse ved siden av Fjøsnissen. Hans oppgave var å beskytte skogen og sørge for at alle skapningene hadde det bra. Men av og til, når han var i humør, pleide han å leke skjul med ekornene eller klatre høyt opp i trærne for å hente de beste eplene til alle.

Pixabay

Sløvenissen var, vel, sløv. Han var alltid sent ute og glemte ofte ting. Han bodde i en gammel fuglekasse litt lenger inn i skogen. Hans oppgave var å gjøre ingenting, men av og til klarte han å gjøre til og med det feil! Han ble ofte funnet sovende i solen eller ser ut i luften og drømte om alt og ingenting.

En dag, mens de tre nissene var ute og utforsket skogen, fant de en mystisk lapp festet til et tre. “Hei dere tre,” sto det skrevet. “Jeg har en utfordring til dere! Finn tre skatter som er gjemt dypt i skogen, og en belønning vil være deres!”

Pixabay

Begeistret over muligheten for eventyr, dro nissene ut på leting. Fjøsnissen hoppet fra gren til gren, ivrig etter å finne den første skatten. Storenissen løp gjennom krattet, klar til å hjelpe. Sløvenissen? Vel, han vandret sakte bak dem, men snublet over den første skatten uten engang å innse det!

Sammen fortsatte de eventyret, og til slutt fant de alle de tre skattene: en boks med skinnende stjerner, en flaske med glitrende måneskinn og en kurv med fargerike drømmer.

Med skattene i hendene deres, vendte de tilbake til sine fuglekasser, glade og fornøyde over dagen som hadde gått. Og selv om de var forskjellige på mange måter, visste de at de alltid kunne stole på hverandre og ha det gøy sammen, uansett hvor eventyret tok dem.

Eventyret er skrevet av meg og AINina 🎅🏻

Nissestien til og rundt Månedammen

Månedammen har fått sitt navn pga sitt utseende, men det er magiske ting som skjer ved Månedammen allikevel.
Månedammen er nemlig en yngleplass for Storsalamandere, arten Trituris cristatus.

Denne arten er utrydningstruet og står som rødlistet i artsmangfold-registret.

Storsalamanderen lever i området rundt dammen, innenfor et 300-500 m område.
Den lever også 80% av sitt liv på land.

Om sommeren er dammen full av liv og vakre farger. Her vokser gul Iris, Bukkeblad og gule Nøkkeroser.

Elleres er det mye småfugl, ekorn og rådyr i dette området.

Vi går videre innover nissestien, solstrålene treffes limegrønne nysprugne skudd og blader, det er fuglekvitter fra alle kanter og det dufter natur og sommer.

“Under trærnes tak, der vinden hvisker mildt, finner sjelen roen den søker, og hjertet hviler i skogens stille omfavnelse.”

Hennysway

Grønt står for natur og vår, liv og fruktbarhet!

“Grønn er fargen som visker om livets vekst og fornyelse, en palett av håp og muligheter som danser gjennom naturens symfoni.”

Hennysway
Hennysway

Nissestien er laget av May Britt Sørensen

En liten aktivitetsti for alle, til og med nisser. Nissestien ble åpnet til påske i 2021. Det er hengt opp en del meisekasser med nissemotiv på alle.

Idéen var å engasjere folk til å komme seg ut, få med seg barn- barnebarn og ha noe felles å se på og ha et mål å gå til. Jeg ble inspirert etter å ha gått «Fuglekassestien» på Ilebrekke. Jeg bor på Solvang og bruker Månedamområdet mye.

Jeg har 4 nisser som jeg har sydd og strikket til i mange år, de ferdes ofte i Nissestien og området rundt Månedammen. Jeg vet at i noen av kassene har det flyttet inn fugler, noe som gleder meg veldig.

MAY BRITT SØRENSEN

Trykk på lenken over og besøk Nissestiens grunnlegger 🤩

Kampen om det beste rede treet

Historisk og vakker kultursti i nærheten


Bergstien – Forbrytelsen- Kultur- Historie

Tidligere Berg interneringsleir ligger i et flott kulturlandskap like utenfor Tønsberg. Et område besøkende kan oppleve ved å gå en merket kultursti på ca. 3 km.
Parker ved Berg fengsel eller følg merking fra byen.

Kulturstien rundt Berg er en integrert del av Grevestien som starter ved Tønsberg brygge. Derfra kan du vandre flere mil i ulike typer kulturlandskap med spor av menneskelig aktivitet tilbake til oldtiden.

Ta på deg turskoene og kom deg ut!

Ja det var nettopp det vi gjorde i dag, trosset regn og vind for historie, kultur og skjønn vårnatur i skogen.

Bergstien bærer på mange grusomheter og stien forteller deg denne historien igjennom hele stien.
Det gjør stien ekstra betydningsfull og spennende, du føler nærværet av frykt, redsel og hat.

Historiene er mange og godt fortalt gjennom hele stien, historien om at Berg interneringsleir var den eneste norskdrevne fangeleiren under den tyske okkupasjonen 1940–1945 var ukjent for meg før i dag.

Bildene over er fra Interessegruppen Berg interneringsleir folder, den kan du ta med deg ved starten av stien.

Nå i disse dager er stedet igjen i fokus, i filmen «Den største forbrytelsen» som omhandler jødeforfølgelsen i Norge.
Kombinasjonen av hardt arbeid knyttet til den videre utbyggingen av leiren, dårlig kosthold, sult og grusomme avstraffelsesmetoder gjorde Berg til en av de verste fangeleirene i Norge.
Og det var kun norsk drevet, kun norske fangevoktere, deriblant flere frontkjempere fra Tønsberg-området.
Det beskrives at fangebehandlingen var svært tøff, og tre av vokterne ble idømt livsvarig tvangsarbeid i rettsoppgjøret etter krigen for deres rolle her.

Høsten 1942 ble leiren i stedet brukt som transittleir for jøder som skulle sendes videre til konsentrasjonsleire under jødeaksjonen. Dette inkluderte 227 personer som ble sendt med «Donau», og bare sju eller åtte av disse overlevde krigen. Totalt var i overkant av 350 jøder innom leiren for kortere eller lengre tid.

Berg interneringsleir ble kalt «Quislings hønsegård» fordi enkelte jøssinger og andre nazi-motstandere brukte hønseringer, det vil si små fotringer av metall for merking av høns, som protestmerker i norske farger mot de nazistiske myndighetene og den tyske okkupasjonen. Quisling-regjeringen bestemte seg for å opprette en hønsegård for disse «hønsehuene» på Berg.

Interessegruppen Berg interneringsleir

Men dette er også en vakker gammel og frisk skog

Selv om historiene fra stien er vonde og grufulle, er det også historier om fortidens gravplasser, truede dyre og plantearter, samt Nordens drue, for de av dere som vet hva det er.

Vi går videre innover i skogen, og der høyt oppe i et tre hører vi plutselig vakker fuglesang. Ikke en sang jeg har har hørt før i min egen hage eller i nærmiljøet.

Det var så vidt jeg fikk øye på den der høyt oppe i tretoppen, Trelerken.

Da er det bra å ha Fugler i Naturen appen som Henrik har lagd.
Med lyd og bilde finner vi raskt fuglen vi leter etter.

Bildene ble litt mørke i dette været men jeg er ganske sikker på at vi har rett fugl. (gøy med nytt objektiv 🤩)

Stien endrer seg hele tiden underveis, både vegetasjon, mangfold og tetthet endrer seg.
Men hele stien har et alvor over seg, du ser stadig flere rystende historier på plaktene som er plassert rundt på stiveien.

Naboen til Berg Interneringsleir, Kjell Bøe var bare en guttunge den natten de jødiske mennene ble drevet fra “kuvognene” på jernbanen og opp til leieren midt på natten.
Han husker skrik og skrål og et forferdelig leven.

Vi går videre inn i en eldre del av skogen, det er et grønt og frodig mosedekke over trær og mark, det er en fantastisk ro og høytidlighet i denne delen.

Når vi kommer litt inn forstår vi hvorfor, her er gravhaugene på Berg.
Dette er ikke gravhauger fra andre verdenskrig, nei det eldste funnet her, er en steinøks fra 2400 -1100 år før vår tidsregning.

Det er registrert 37 gravhauger i dette området. Hauger med størrelser fra 5 til 15 meter i diameter.

De første gravhaugene ble vistnok etablert i Folkevandringstid – Vikingtid ( ca 400-1000 år etter vår tidsregning)

I 1919 ble 12 av gravene åpnet, og i 1949 – 50 ble også en del graver undersøkt.
Noen har også blitt slettet pga utbygging 😢

Det er registrert 150-200 funn fra gravene. Alt fra beinrester, Ravstein, glassperler, bronsespenne, vikingsverd, nøkler, pilspisser, kniver, øks, sigd, ulike redskaper av metall blant annet smedverktøy, brynesteiner, hestebissel, skipsnagler og bautasteiner

Det er noe magisk og trollsk over denne delen av stien, terrenget endrer karakter, du går på en måte tilbake i historien.
Trærne har en gammel historie og dele. Stien har blitt tråkket på av alle slags mennesker i ulike ærender, veien til døden på Interneringsleieren, gravferd for viktige vikinger på folkevandring, noen på vei til fest både på Berg og Jarlsberg hovedgård og andre med helt andre mål.
Jeg blir alltid gående å fundere over sånne ting, hva tenkte du som gikk opp fra togvognen?, eller du som gravla din mann, din sønn eller venn?

Eller hva med deg som skulle inn i skogen for å brenne ulovlig brennevin? hmmmmm, ja historiene er mange.

Det var dette som møtte de første jødiske fangene som kom til Berg 26 Oktober 1942.

Avstigning! Fort!
Resten av turen til Berg foregikk til fots.
Omtrent 200 fanger trasket over de sørpete myrene.

Og det er ekstra tungt å gå denne delen, denne korte endestasjonen med trappen opp til stien.
Akkurat den samme nå som da…..

Vi går videre innover i skogen

Stien tar oss inn i andre historier og viktige områder.
For her i denne delen er det noe spennende for natur elskere, her lever nemlig et par utrydningstruede arter.

Det er vakker Eikeskog her i dette området og akkurat her er kulturlandskapet ekstra spesielt.
Her lever skogen og fornyer seg på en helt naturlig måte.
Spelsau beiter ned vegetasjonen, slik at gress og sjeldne planter får gode vekstvilkår.

“Urskogen er et levende arvestykke, en bok av urgamle visdommer, hvor hvert blad forteller en historie som strekker seg tilbake til tidenes morgen.”

Hennysway

Her finner du blant annet den sjeldne Eremittbillen (Osmoderma eremita) også den rødlistede plantearten Murrublom (Draba Muralis) vokser her.
Denne vokser faktisk mellom Berg og Jarlsberg, som det eneste stedet i landet.
Også Rådyrene elsker eikeskog…..

Det er som å gå i en gammel urskog, akkurat denne delen av stien er veldig spesiell og jeg elsker det.

Men det er mer historie på veien….. ” Det hvite hus” dukker opp i sidesynet fra stien.

Fra gammelt av ble det bare kalt Bærj – og allerede på 1400 tallet var det delt opp i tre gårder.
Søndre Berg ble i 1723 makeskiftet til Jarlsberg hovedgård og ble kalt “Greve Berg”

” Det hvite hus” ble bygd ca 1830 som bolig for birkerettsdommer Nils C. Nilsen.

Maleren Hans Gude bodde også her i 1853.

Brudeferd i Hardanger – Tidemand og Gude

Huset ble under krigen og de første årene etter krigen brukt som administrasjonsbygning for leieren:
“Det hvite hus skal ha blitt brukt som “Casino” for fangevoktere og ledelsen i leieren.

“Det hvite hus”

Men vi lokkes videre av vakker vårnatur, og stien slutter ikke å imponere.

Det var flere enn oss som var ivrige rundt stien.
Jeg fikk øye på en god og rund humle som jobbet og koste seg i blant nysprungne blomster langs stien.

Vi begynner å nærme oss slutten på stien, den siste asfaltbiten er ikke så koselig som Bergstien men selv den biten tilhører Grevestien, og det er en sti vi snart skal utforske mer.

Kilder:

Hovedverket om Berg interneringsleir er Svein Bugges bok, «Quislings hønsegård», fra 2015. Boken er en redigert utgave av boken fra 2001.

Nilsen, Thomas: Krig og Fred – Vestfold våren 1945, 2015

https://www.berginterneringsleir.no/

Grorudvannet – Pakket inn i fargen grønn

Etter en festivaldag med høye lyder, mange mennesker og mye energi, måtte 2 slitne hoder ha litt ro.
Og for oss, betyr det en tur ut i skogen.
I dag dro vi til et helt nytt sted for oss, nemlig Grorudvannet.

Grorudvannet ligger på grensen mellom kommunene Sandefjord og Re, og er et populært sted for sportsfiskere og badegjester om sommeren. Det dekker 0,1886 km2 og ligger 92 meter over havet.
Vannet er oppdemmet og var i mange år drikkevannskilde for Tønsbergs befolkning. Det får blant annet tilsig av vann gjennom en 348 meter lang tunnel fra Gørdalsvassdraget.

En ting var vi begge enig i når turen var ferdig, hit skal vi igjen!.
For et utrolig vakkert terreng, pakket inn i tett grønn skog og med skvulpende klart blått vann rett ved stien, herfra kommer du ut av skogen, som et helt nytt menneske.

Grønnere skog enn dette, skal du lete lenge etter…

Hva er det fargen grønn gjør med oss da? jo, grønt er fornyelsens og utviklingens fargen. 
Den forbindes gjerne med helse, natur og harmoni, og skal bidra til problemløsning og helbredelse. Og det var jo akkurat det vi trengte og fikk i dag.

Det er noe fascinerende og mystisk med våren ved slike vann, de limegrønne sivene som skyter fart gjennom vannskorpen, mangrove liknende trær som speiler seg og en eksplosjon av grønn-nyanser jeg ikke trodde fargesirkelen hadde.
Det er nesten som vi går i en fantasi verden, et eventyr…. det vi ser rundt oss ser ikke ekte ut.
Og opplevelsen av å være de to eneste menneskene her inne i denne vakre forlatte skogen, er nesten litt skremmende god.

Jeg tror vi knapt har gått vakrere sti enn dette, ikke ett menneske å se, kun oss og naturen…
Og noen nye skapninger av året.
Før vi forstod at det var en stålorm ble det litt panikk, den lå nemlig rett ved Henrik sin fot, midt på stien.

Stålormen

Visste du forresten at Stålormen er en øgleart i ordenen skjellreptiler Squamata, familien stålormer, Anguidae.
Stålormen mangler for- og bakbein, men skiller seg fra slangene ved å ha små skjell over hele kroppen.
Dessuten har den øyelokk. I tillegg kryper den sakte med stive bevegelser, helt forskjellig fra slangene. Hannen er grålig (se bilder) mens hunnen er mer brunaktig.
Den kan bli inntil 45 centimeter lang.
Når den blir angrepet, kan den kaste halen på samme måte som firfislene. Det vokser da ut en kort halestump igjen.
I fangenskap er det vanlig at den blir 20 år gammel, men rekorden er 54 år.
Så den vi traff på her var altså en hun, jeg tok også bilde av en han men den var død, så jeg lot bilde bli på minnebrikken.

I norsk folketro ble stålormen regnet for å være den giftigste av alle «ormer», og det var et ondt varsel å støte på den. Lå det stålorm i høysåten, skulle det bli regn.
Usikker på hvorfor de mente det, for Stålormen er ikke giftig.

Videre rundt vannet, på denne godt merkede stien ble vi overrasket av nye grønne lunger, og vakker vill natur. Det er så utrolig deilig å gå i en skog som ikke er rasert, hadde det ikke vært for stien, hadde det føltes som om vi var de første menneskene som gikk her. For det var merkelig stille og rart, at vi ikke møtte på ett eneste menneske i dette vakre landskapet.

Halvveis rundt vannet, fant vi en liten fiske brygge, akkurat passe stor for en liten pust i bakken.

Så gikk vi videre inn i det grønne frodige eventyret….

Det ser nesten farge manipulert ut, men dette var akkurat slik skogen møtte oss, ingen filter er brukt på bildene jeg tar.

Som du ser er grønnfargene akkurat like sterke og vakre i videoen som de er på bildene jeg tok denne dagen.
Følg stiene med rød merking, merkingen er tydelig og hyppig, umulig å gå feil.

Midt inne i skogen dukket det opp en postkasse, var kanskje ikke så lett å oppdage med engang men nysgjerrigheten fikk oss jo til å dra i skuffen.
Og der gjemt inne i trestammen lå den røde turboken, så da var det bare å legge igjen en liten hilsen, og en oppfordring til å lese om denne og flere flotte turer i bloggen min 🤩, litt reklame må jo være lov når jeg deler gratis.

Vi nærmer oss slutten på stien i skogen rundt vannet, vi befinner oss plutselig ved Grorudgård.
Med ett blir vi dratt tilbake til sivilisajonen igjen, her i skogen ved slutten av stien møter vi på bikuber, hester og en ensom småvokst heste-type med en mankehøyde på opp til 148 cm, eller en ponni som er betegnelsen i dag.🐴

Langs grusveien opp til badestedet og bilen, er det også motiver å fange med kameraet, jeg storkoser meg…

Og i dag har både jeg, mannen og kameraet fått 100% valuta for tiden og turen.

Obs! en litt flat froske venn i grusen.

Nede ved bilen får jeg øye på et lite skur inne i skogen ved badestranden, ja de har jo tenkt på alt her oppe, tenkte jeg for meg selv.

Men med flere ormer på veien, er nok ikke dette stedet hvor jeg drar ned buksa og setter meg til ro.

Jeg anbefaler alle som elsker, skog, vann og stillhet, til å ta turen til Grorudvannet i Tønsberg.
Ta med matpakke og badetøy, her kan du være hele dagen!

Plassane, Smedodden og Sandbånn

Melsomvik

Det finnes ikke noe bedre enn å våkne av at solen skinner gjennom vinduet og varmer meg på kinnet.
Og når det også er varmere på verandaene enn det er inne i stuen har dagen startet helt komplett 🙂 .

Etter en fantastisk egge frokost a`la Henrik, en samtale med kråkeparet i pæretreet og rykende varm kaffe med Sade på øret, var egentlig dagen allerede komplett for mitt vedkommende.

Men vi har veldig godt av litt aktivitet begge to, så vi bestemte oss for å ta kyststien i Stokke – Melsomvik, denne gang starte motsatt vei, altså fra båthavnen i Melsomvik.
På vei ut mot Melsomvik var det skiltet til et loppemarked på Vear.

Loppemarked på Vear

Jeg elsker loppemarkeder, har gjort det siden før jeg kunne gå. Loppemarked er bare gode minner for meg, kvalitetstid med min mormor Morsei, mamma, tante, søster og kusine.
Barkåker (Nauen) var mitt favoritt loppemarked.., ingenting slo dette når jeg var liten.
Jeg var så heldig å ha en mor som kunne trylle med gamle klær, hun sydde de vakreste antrekk til hele familien med alt hun kunne finne på slike loppemarkeder, absolutt ingenting var umulig for henne og med en perfeksjon var det sømmer bedre enn kjøpte plagg hadde.

Og for at vi ikke skulle bli flaue over hjemmesydde klær, sprettet hun av de populære merkene på gamle bukser, jakker og t-skjorter og sydde de på våre nye plagg.
Fantastiske plagg som ingen andre hadde 🙂 jeg er så takknemlig for dette i dag, hun var fantastisk flink med alt håndarbeid, akkurat som min Morsei og min farmor.
Jeg er utrolig takknemlig for at noe av denne kunskapen har smittet over på meg og min datter 🙂

Men poenget mitt, var at vi fant noen flotte skatter her på Vear, alt kostet kun 10 kr og alt skulle bort. Vi fikk med oss store gamle gullrammer, en munk reproduksjon av Trøst og en nydelig keramikk bolle med oliven/mosegrønn lasur til 5 kr.
Fornøyde med skattene kjørte vi videre ut mot Smedodden.

Vi kjørte først feil og parkerte ved en parkeringsplass som skulle tilhøre kyststien men etter svette rygger og vonde hofter fant vi ut at vi ikke var i nærheten av Melsomvik båthavn.
Når vi derimot kom tilbake til bilen, oppdaget vi et skilt som pekte 800 meter lengre bort for å følge kyststien.

Da var det bare å ta fram google – maps og holde seg til kjøre beskrivelsen fra den, denne gangen :).
Ingen tur er forgjeves, så vi koste oss på ukjente stier og fikk oss en ekstra tur i det vanvittige sommerværet.
Naturen er bare så vakker her inne i skogen, skyggene danser, små bekker sildrer og blinker.
Hvite tepper med hvitveis og høylytte småfulger som markerer sin plass, sitt tre. Man kan ikke være annet enn lykkelig over å få oppleve slike dager.

Nå har vi funnet ut at vi har fått oss et favorittsted her ute på Melsomvik, denne kyststien har alt det vi setter pris på, skog, svaberg, sjøvann, fantastiske strender og mange idylliske små gjemmesteder overalt fra smedodden og helt til Brunstad.
Du kan være helt for deg selv og du kan dra med hele familien og kose deg fra morgen til kveld.

Melsomvik badeplass – Plassane, Smedodden og Sandbånn

Ikke bare får du en flott tur her, der er også flere flotte naturlige sandstrender og litt svaberg. Det er et ypperlig sted for piknik og bading en fin vår/sommerdag, ja det var faktisk flere som badet i dag 22. April.
Området fikk også en betydelig oppgradering våren 2015 – bl. a. med et flott nytt stupetårn. (se bilde)

Dette er stedet har alt å tilby deg, så selv om jeg elsker kyststien i Horten er denne kyststien et alternativ, og en frisk pust i minnebanken.

Turen fra Melsomvik videregående skole til Trælsodden
Fossnesveien 3, 3160 Stokke, ikke så langt unna

Castrum Tunsbergis – Slottsfjellet

For alle dere som ikke vet det er Slottsfjellet et fjellplatå i Tønsberg kommune, fjellet ligger inntil bysenteret, med en høyde på 63 meter over havet.
Det er mange historiske hendelser fra dette fjellplatået eller berget som det ofte beskrives som i tidligere sagaer.
For meg er dette først og fremst et vakkert sted omringet av nydelig natur, utsikt, bygdehistorie, museer og ikke minst verdens beste rømmegrøt om sommeren.

Tegnet av Henrik Ruud
Fantastisk dag på Tunsberget
Ser dere lystrålen ?, den følger meg om dagen, den traff meg også på Natursentret ved Borrevannet og på Vassbånn
Utsikten fra toppen.

I dag har jeg dratt tilbake til mine barndomsminner, halve meg er nemlig Tønsberg-jente (på morssiden).
Slottsfjellet forbinder jeg med sommer, rømmegrøt, lek og moro.
Kun vi fire jentene, Mormor “Morsei”, mamma, søstera mi Renee og jeg.
Her har vi tilbragt mange timer både i og rundt tårnet, for den gang var tårnet åpent.
Ja til og med slottsfjellsfestivaler på tidlig 80 tallet, der min kusine, Morsei og jeg stolte satt i gressbakken , for å se på fetteren min som spilte trommer i bandet BenzCult.
Det jeg husker mest fra denne festivalen var mye farger, flagrende langt hår i myke rytmiske bevegelser, og meg og mormor som kanskje var litt malplasserte midt i denne frigjorte gjengen av rockere og «blomsterbarn». 🙂

Selve historien om plassen, fjellplatået, berget, var kanskje ikke så interessant på den tiden for meg, men minnene og følelsene vekkes raskt til live i det jeg starter oppstigningen men denne gangen er jeg på jakt etter historiene.
De fleste tenker nok middelalderen når de hører bynavnet Tønsberg, for det var jo da Tønsberg hadde sin storhetstid men det var i vikingtiden byen vokste fram, allerede omkring år null sto havet åtte meter høyere enn i dag i Tønsberg, det vil si nesten helt opp til dagens Storgate.
Så i det som senere skulle bli byen Tønsberg var det ikke så mye av området man kunne dyrke og utnytte den gangen.
De eldste gårdene det er funnet spor etter er likevel fra 200-tallet etter vår tidsregning.
Tønsberg ble etter dette stadig mer befolket, og i århundrene som fulgte vokste det fram en handelsplass.
Nettopp fordi Tønsberg over tid vokste fram som handelsplass og ikke ble grunnlagt av en konge eller annen mektig person, har det alltid vært tvil om når Tønsberg egentlig ble en by.
Den islandske sagaskriveren og høvdingen Snorre Sturlason beskrev i sitt hovedverk, Heimskringla, når og av hvem de andre store middelalderbyene, som Trondheim, Oslo og Bergen, ble grunnlagt.
Men når Snorre kommer til Tønsberg nevnes byens opprinnelse kun diffust og indirekte.
I Håkon Hårfagres saga skriver Snorre at Harald Hårfagre besøkte byen, eller kaupstaden, på vei til slaget ved Hafrsfjord.
Ettersom man antok at slaget fant sted i 872, festet etter hvert tradisjonen seg om at Tønsberg ble grunnlagt i 871.
De mente at det i alle fall da sikkert fantes en by der.
Det skrives av Snorre at Harald Hårfagre på begynnelsen av 900-tallet innsatte sin egen sønn, Bjørn Farmann, som konge over Vestfold, på Sem (Sæheim) kongsgård, rett utenfor Tønsberg, som kongssete.
Snorre beskriver Bjørn som en klok og fredelig type.
Men den rolige og sindige småkongen skulle få en brutal død.

Rivalisering med halvbroren Eirik Blodøks endte til slutt med at Bjørn Farmann ble hugget ned og drept utenfor Sem (Sæheim) kongsgård i år 927.
Ifølge Snorre ble han hauglagt i Farmannshaugen ved kongsgården, halv brødrene Olav og Sigrød ble også hugget ned av Eirik Blodøks.
Og i følge Snorre falt disse to i kamp ved Gunnarsbø i 934 og også de ble hauglagt på Haugar. 
Nå skal det sies at ingen av disse har blitt funnet på Haugar.

Spennende historie er det uansett men når du prøver å finne informasjon om slottsfjellet er det mye forskjellig som dukker opp og det er kanskje tiden fra 1100 tallet og fram til erobringen på 1500 tallet det er skrevet mest om.
Allerede på 1100 tallet beskrives tunsberghus som en av nordens største ringborger, og det nevnes også at under borgekrigen mellom baglerne og birkebeinere i år 1202 ble den beleiret og tatt. Den siste kampen mellom kong Sverre og baglerne sto om Tunsberghus i Tønsberg. Sverre og birkebeinerne beleiret festningen i hele 20 uker, helt til sulten drev baglerne ut fra borgen.
Kong Sverre døde like etter.
Når jeg står her oppe og lukker øynene hører jeg klirrende sverd, piler suser forbi … lukten av brent halm og fakler pirrer sansene.
Og det er vanskelig å ikke høre alle hylene og skrikene av døende krigere i smerte.

Ringborgen Tunsberghus

Ringborgen Tunsberghus ble bygget av kong Håkon Håkonson i hans regjeringstid 1217- 1263.
Det jeg synes er ekstra interessant med denne historien er jo at også Adalsborg ble bygget da, av den samme kongen.
Og begge borgene ble angrepet rundt samme tid nemlig rundt år 1503 av svenskene.
Tunsberghus ble etter dette angrepet plyndret og brent og som Adalsborgen liggende i ruiner, så mye historie, så mange sagaer og det eneste som er igjen er ruiner og Snorre Sturlasons sine kongesagaer.

I innlegget om Løvøy kapell skrev jeg også om et annet pilgrimsmål på veien til Nidaros, nemlig Sankt Mikkels berg ( viet til erkeengelen Mikael) allerede på 1100 tallet omtales den Mikaelskirken på Berget.
Men det var først i 1308 at kirken ble godkjent som kongelig kapell og får avlats-privilegier fra paven i Roma.
I et kongelig dokument fra 1141 nevnes Sancte Micles bergh som pilgrimsmål.
(Det skrives at Kirken antas å ha blitt anlagt omkring midten av 1100-tallet og er første gang nevnt i 1191, i forbindelse med at premonstratensermunkene i Olavsklosteret fikk rett til inntektene fra den. Kirken ble brukt som slottskirke fra Håkon IVs tid og er på Håkon Vs tid nevnt blant de kongelige kapeller. Kirken var rik som følge av store gaver og skal ha øvet en viss tiltrekning på pilegrimer.)

Sønnen til Kong Håkon Håkonson og Dronning Margrethes Skuledatter ble også konge i Norge, hans navn var Magnus Lagbøtes Håkonson og kastellen oppe på slottsfjellet er oppkalt etter han, det heter nemlig Magnus Lagabøtes kastell, det bygget er fra ca 1276.

Selve tårnet som står der i dag ble ikke oppført før 1888 og med Bjønstjerne Bjørnsons Innskrift:
“Må byen som på tunet står få blomstre nye tusen år.”

Det er også satt opp steintavler med signaturene til Kong Håkon 1906, Kong Olav 1958 og Kong Harald 1992 på slottsfjellstårnet.

På nedsiden av fjellet møter du på en kvinnelig statue, dette er statuen av Prinsesse Kristina, kong Håkon Håkonson og Dronning Margrethes datter.
Hun dro fra slottet i Tønsberg i år 1257 for å gifte seg med den spanske kong Alfonsons bror.

Les om Borrehaugene og Adalsborgen også