Category Archives: Fottur i Horten

Varslet Skarven ulykke denne dagen?

Nok en varm sommer dag i mai, dagene disse ukene har vært ganske like nå, bortsett fra trykket jeg våknet til i dag.
Lufta har en tydelig beskjed denne morgenen, den er tungt og fuktig.

Det er allikevel en helt fantastisk morgen her på verandaen, litt chillout på høytaleren og nykokt kaffe i koppen.

Etterhvert kommer også søster Renee på et morgen besøk,
på jakt etter nye turstier foreslår hun Varnestangen.
Ja, dit har vi faktisk aldri gått før, vi har vært dere flere ganger men da kun via båt, et vakkert område ikke langt fra Falkenstenbukta.

Vi valgte å starte vår tur fra Falkensten Bruk, der er det gode parkerings muligheter, samt en vakker start på turen gjennom Falkensten herregård eller Bruk som det kanskje kalles i dag.
Fra Horten tar du da ned mot Løvøya, men tar første vei til venstre ned mot Falkensten Bruk for å parkere.

Falkensten Bruk – Sleðavágr

Dette er en gammel herrgård med mye historie, første gang gården er nevnt, er i omkring 1315, og da kalles den Sleðavágr
Sleða var et fiskeredskap som ble brukt i laksefisket i området, og vágr betyr ‘vik’.
Dette stemmer godt med at det er lange tradisjoner for laksefiske i vika ved gården.
Både Løvøya og Løvøykapellet tilhører/har tilhørt Falkensten Bruk.
Og jeg har skrevet om dette tidligere både i innlegget om Løvøykapellet og i innlegget In to the mystic, på Løvøya.
(trykk på innlegg nederst på denne siden)

Bruket eier fremdeles store eiendommer, som:
Løvøya, Varnestangen og landet på østsiden av Borrevannet fram
til Knudsrød.

Hvis du ønsker å vite mer om Falkensten Bruk sin historie, kan du lese mer i lenken under her.

https://lokalhistoriewiki.no/wiki/Falkensten_Bruk

Det er virkelig vakkert og velholdt rundt Falkensten Bruk, og den første biten av stien som er asfaltert er det mulig å møte på flere tamme og ville dyrearter langs vann og sti.

Det første jeg fikk øye på var noen gjess nede på et av skjærene ved strandsonen.

Grågåsa ( Anser anser) et ganske vanlig syn her nede ved vår kystlinje, Grågåsa tilhører slekten Anser, som består av fem arter med gråbrune gjess.
Av disse artene er det bare grågås som har en tallrik hekkebestand i
Fastlands-Norge.
Med et vingespenn på 149–180 centimeter og en vekt på 3–4,5 kilo er grågåsa den største og tyngste av de gråbrune gjessene.

Vi tusler videre innover stien og kommer inn på en god og bred sti med et godt og naturlig underlag.
Det er virkelig fredelig her i motsetning til kyststien.

Vakre vekster og variert og godt bevart skog hele veien.

Falkensten Bruk var tidligere et helt lite samfunn, med mye industri og annen stor aktivitet ellers og på 1700- tallet var det mer enn 10 husmannsplasser rundt på bruket.
En av de passerer vi på stien, denne husmannsplassen ble kalt Hvalnæs, det vet jeg fordi Falkensten Bruk har satt opp historiske skilt langs stien vi nå går.
Det er noe jeg setter veldig pris på, jeg synes historiske stier er utrolig lærerike og spennende.
Det er jo som jeg har skrevet mange ganger nettopp det som gjør stien og stedet levende.
Det gir naturen og det du ser en større mening, iallefall for meg.

Vi går videre mot vårt mål, når stien svinger seg ned mot vanngrensen får jeg øye på en stor svart fugl ute på et av skjærene.

Dette er en fugl jeg ikke har sett så nær tidligere og dens størelse og farge gjør meg ekstra nyskjerrig og fascinert.

Skarv – Cormorant (shag)

For fuglen der rett foran med er en Skarv, en fugl med mange sagn og myter knyttet til seg.
Og for meg som er litt overtroisk og nyskjerrig vet jeg at en av disse mytene er Skarvens egenskaper om varsler om død og ulykker.

Skarven ser svart ut på avstand, men har egentlig en fantastisk grønnmetallisk farge på fjæra sine. Glansen kommer spesielt godt fram etter at den har vasket og tørket fjæra sine, noe den gjør meget ofte.
Nordisk Folklore og Mytologi

Jeg har jo lest mye norrøn mytologi både på skolen og privat og er klar over denne myten, jeg trøster meg litt med at den myten jeg har lest handler om 3 flygende skarver 🤩
Men jeg finner fort flere myter og sagn når jeg søker litt rundt på nettet.

Norrøn mytologi sier noe om at når tre skarver flyr sammen bærer de meldinger og advarsler fra de døde.
Skarven, også kjent som skarv eller havskarv, har en rik tilstedeværelse i nordisk mytologi og folklore, hvor den ofte er forbundet med både positive og negative aspekter.

I noen nordiske myter og sagn er skarven ansett som et varsel eller et tegn fra gudene.
Å se en skarv kunne bety en kommende storm eller annen betydelig hendelse.
Skarven ble noen ganger assosiert med åndeverdenen, og det ble trodd at de kunne kommunisere med de døde eller fungere som guider til underverdenen.
Dette kommer fra deres stille og mystiske natur.

I Europeisk Folklore

I visse områder av Europa ble skarven ansett som en hellig fugl, beskyttet av lokale overtroer og tradisjoner.
Å skade eller drepe en skarv ble ansett som uhell.
Det finnes sagn hvor skarver var trodd å være mennesker eller ånder som hadde transformert seg til fugler. Disse skapningene ble ofte sett på som magiske og mektige.

Andre myter og legender

En sjønymfe forkler seg som en skarv for å hjelpe Ulysses i hans søken i den greske klassikeren Ulysses.
Skarvfjærene beskrives som attraktive i oseanisk folklore og er derfor verdifulle for å hjelpe unge menn med å tiltrekke seg sin ideelle ektefelle.

Aristoteles omtalte skarven som en vannørn, mens Plinius den eldste omtalte den som en skallet ravn.
Fordi den feilaktige identifiseringen knytter fuglen til formskiftende ferdigheter og det ukjente, kan begge disse fuglene påvirke hvordan du forstår skarvens egenskaper.
Ordet “skarv”, som kommer fra det latinske “Corvus marinus”, som betyr “sjøravn”, kom ikke i bruk før på begynnelsen av 1300-tallet, og knyttet ravnesymbolikk til arten.
Som et resultat symboliserer skarven, i likhet med ravnen, det ukjente, åndsforbindelsen og astralflukt eller transitt mellom riker.

Skarvåndsdyr

Når Cormorant Spirit Animal dukker opp i din bevissthet, er det på tide å se dypt i deg selv og finne ut hva du vil. Skarven tar deg så et skritt lenger i din oppfinnsomhet. Den anerkjenner at du er klar over dine genuine ønsker og krav; alt du trenger å gjøre nå er å gjøre noe!

Skarven har en viktig plass i både historisk og moderne folklore, og dens tilstedeværelse i myter og sagn reflekterer dens betydning i menneskers forståelse av naturen og det overnaturlige. Fra å være et symbol på utholdenhet til å være en varsler av fremtidige hendelser, fortsetter skarven å fascinere og inspirere gjennom generasjoner.

I skyggen av en nordisk strand, flyr Skarven over hav og land.
Med myter om varsler, dypt og sant, en åndens guide, i bølgens kant.

-Hennysway-

Visste du at Skarv ofte svelger steiner med vilje for å hjelpe seg selv med å dykke dypere mens de fisker ?

Vi går videre innover denne vakre historiske stien. Langs veien for jeg øye på Engsnelle.

Engsnelle, også kjent som åkersnelle, er en flerårig plante som tilhører sneller-slekten (Equisetum pratense).
Den har en lang historie og er knyttet til en rekke myter og tradisjoner. Her er et vers om engsnelle og dens myter:

I engens grønne, stille natt, står engsnelle rank og glatt.
Med røtter dypt i jordens tro, bærer myter fra tiders ro.

-Hennysway-

Dette verset fanger essensen av engsnellen, dens forbindelse til jorden, og dens plass i naturens evige syklus.

Er du interessert i denne planten og dens myter og tradisjoner, samt hvordan og hvorfor du bør bruke og spise Engsnelle, kan du lese innlegget Engsnelle – Mat og medisin her i bloggen.
Men vit at du med sikkerhet plukker den riktige arten før du spiser den, den har nemlig utseende like artsvenner med veldig farlige og giftige resultater.

Vi tar en avstikker ned mot skjærgården, turen er passe lang i denne varmen for 2 utrente kropper.

Varnestangen

Navnet er brukt om både tangen og bukta.
Navnet kommer trolig av ordet varde (Vardenestangen), men kan også ha andre opprinnelser.
Varnestangen er bare tilgjengelig til fots, med sykkel eller båt.

Stedet er et flott utfartssted der kveldssola er spesielt fin her.
Rett sør for bukta er det ei røys fra bronsealderen.

Og den ønsker jeg å finne ut mer om neste gang.

Endelig kan vi ta en pust i bakken og bare nyte lukten av saltvann, lyden av fuglekvitter og spennende aktivitet på himmelen.

Henrik tar seg en liten lur og jeg blir sittende å se på noen endre og deres nye generasjon som prøver å holde følge med mor.
For meg kan dette se ut som en Stokkand på avstand.

Jeg blir sittende i stillheten til naturen å bare ta inn over meg alt jeg har sett, luktet og opplevd på denne turen.
For en slik kort tur kan gi deg så mye glede, kunnskap og undring.
Og det er jo det vi trenger mer av i dag, fylle hodet med det du faktisk ser og opplever her og nå.
Være aktivt tilstede med de og det vi sameksisterer med.

Jeg tenker på skarven, var det noe den ønsket å fortelle oss den dagen?

Jeg kjenner luften endrer seg og smådrypp kommer fra svarte skyer over oss.
På tide å skynde seg hjem, før det braker løs..

Og det var nettop da det skjedde, jeg skled og falt så lang og tung jeg er 😓 Det var nok vondest for selvtilliten med det er faktisk ganske lenge siden jeg har hatt skrubbsår også.

Hmmm tenkte jeg, varsel om uvær og ulykke…….
Ja nå inntreffer begge på en gang. 😂, jeg skulle hørt på Skarven å snudd.

En komplett kald dusj fikk vi begge, ikke en cm på kropp og hode var tørt der vi hastet gjennom skogen mens tordnet braket rundt oss.

Etter et kraftig utbrudd, skinner solen igjen over tretoppene vekselsvis med tunge svarte skyer.

Når vi igjen nærmer oss parkeringsplassen er solen sterk og varm på himmelen men vi er fortsatt klissvåte og slitne etter en hastetur tilbake gjennom skogen med lyn og torden.

En siste stopp hos disse 2 stokkendene tok jeg meg allikevel tid til før vi hastet hjem til en varm dusj.

For en fantastisk tur og sti, jeg er fylt med historier og hverdagsgleder jeg tar med meg inn i en ny arbeidsuke.

Og vel hjemme, satt også en av mine aller beste hage venner i treet ved verandaen.
Også her i hagen, så det ut som det var en som hadde fått en ønsket eller ikke ønsket dusj ❤️

En av mine mystiske hage venner
Flere historier fra Løvøya – Horten

Vakre historiske Borrevannet

Våknet til nok en nydelig dag med strålende sol og varme.
Selv om turene våre ikke er så lange, inneholder de mye og det er ekstra slitsomt når solen steiker på litt utrente kropper 😂

I dag hadde jeg litt lyst til å besøke mine barndomsrøtter og jeg gledet meg også til et gjensyn med fugletårnet på Vassbånn.

Så vi parkert ved golfbanen og ruslet mot den vakre stien langs golfbanen og videre ned til stien parallelt med Borrevannet.

Dette er et vakkert område, og grønnfarge spektret i seg selv gir meg en ro.

Det er ikke så mye mennesker her på denne stien, ingen som plinger med sykkelbjeller eller haster løpene forbi.
Det skaper en ekstra god tilstedeværelse og gir meg rom for å bare være tilstede i nuet uten forstyrrelser.
Og for meg er det jo nettopp det jeg søker når jeg går ute i naturen, bare være tilstede under raslende ferske blader, kvister som knekker under fotspor og fugler som villige forteller sine historier fra busker, trær og kratt.

I solens varme stråler, i naturens magi, Vi finner ro og glede, under himmelens blåe magi.

-Hennysway-

Vel oppe på haugen du ser på høyre bilde tar du ned til venstre, det er vanskelig å ikke legge merke til dette fantastiske kråkeslottet, og det er en god følelse for meg at dette nettopp er satt opp, for at jeg og andre skal kunne sitte i ro med en kikkert eller et kamera å bare se på mangfoldet og de sjeldne truende fugleartene her nede på Borrevannet.

Vi blir ønsket velkommen av en Svarttrost som er i ferd med å innta et næringsrikt måltid.
Det lover jo bra, og nettopp Svarttrosten er Henrik sin favoritt fugl.

Borrevannet er et nasjonalt viktig fugleområde med ca. 255 registrerte fuglearter.
I tillegg finnes en særegen vegetasjon og et frodig planteliv her nede.   
Det er registrert flere sjeldne og utrydningstruede fuglearter som åkerrikse, vannrikse, gresshoppesanger og rosenfink.
Rørdrum er også påvist ved noen anledninger, gleder meg til en dag og kunne fange noen av disse med objektivet mitt.

Fugletårnet på Vassbånn, er et sted så vakkert og fritt,
Hvor du ser fugler danser i luften, og naturen synger sitt slit.
Fra tårnet ser vi ut over Borrevannet, med ro og fred i sinn,
En oase av stillhet, hvor hjertet finner sin takt.
I fugletårnet på Vassbånn, i naturens skjønnhet og prakt,
Lar vi tankene fly, og sjelen finner sin plass.

Ja det er umulig å skrive om dette stedet uten å bli lyrisk, jeg blir faktisk rørt av naturen.
Samtidig som jeg blir litt lei meg over at så mange ikke forstår at naturen er svaret på så mange hverdagslige utfordringer, psykiske utfordringer og livsstilssykdommer vi har i dagens samfunn.
Vi bryr oss ikke lenger, tar ikke vare på, eller verdsetter det som er gratis og enkelt, men samtidig så livsviktig for oss alle.

Etter en stund her oppe i tårnet vandrer vi videre nedover stien.

Vi finner oss plutselig ved en liten fjellhylle å bare stirrer utover mangfoldet og livet på vannet.

Uflaks for meg befinner de fleste av disse fugleartene seg akkurat nå på andre siden av Borrevannet, og selv med mitt nye objektivt er det akkurat litt for langt unna til skarpe gode bilder.

Men også i dag får jeg øye på en fugleart jeg aldri har sett før, den kalles Toppdykkeren på Norsk. (Great crested grebe)

Her i full flørt med dansende fjærflotte hoder, danser de med halsene i myke jevne bevegelser.

naturepic
Toppdykkeren er en vakker fugl med en silkeglinsende fjærdrakt og en særpreget hodepryd. Under paringspillet om våren reiser, sprer og rister fuglen på hodetoppen

Et par Stokkender (Mallard) kom også flyvende og svømmende forbi, den har jeg sett mange ganger men den er allikevel utrolig vakker med sitt grønn blåe fargespill på hals og hode.
(legger ved et par tidligere bilder også).

Det er helt nydelig å bare sitte sånn, helt stille å bare iaktta naturen og livet fra denne fjellhylla, bare være tilstede akkurat i dette sekund.

Så vidt det er får jeg øye på en Grå hegre, helt i enden av Borrevannet.😍

Hegre – Ardeidae

Gråhegren er en ca. 1 meter høy vadefugl med lange bein, spisst nebb og et vingespenn på hele 175 cm.

Her flyr den over Borrevannet 🤩

Vi gikk videre nedover stien, og på høyre side åpnet det seg litt opp og Semb hovedgård kom til synet.

Men visste dere hvor gammel denne gården faktisk er, og dens historie?
Det gjorde ikke jeg og det er jo slike ting som gjør meg nyskjerrig. Så etter noen søk kom det fram noen historiske godbiter.

Semb Hovedgård har røtter tilbake til middelalderen. Den ble først nevnt i skriftlige kilder på 1300-tallet.
Gården har vært eid av flere adelige familier gjennom århundrene.
På 1800-tallet ble gården kjøpt av familien Semb, som ga den navnet vi kjenner i dag.
Sembs historie er like mangfoldig som gårdens eiere opp gjennom tidene.

Man regner med at det var bosetting ved Borrevannet så langt tilbake som for 5000 år siden – funn i områdene rundt Borre Golfbane tyder på dette.
Noen mener faktisk at Vestfold kongene fra gammelt av kan ha hatt sitt hovedsete her på Semb, det er viktig informasjon å ha med seg inn i nåtiden.

Det er mange historiske plasser rundt Borrevannet, fra den gamle husmannsplassen ved Ramsli, går du videre mot kjærlighetstreet. En stor ærverdig Bøk, der mange har lagt igjen sin signatur på treets kropp.

Rett i nærheten her ligger også restene etter en svært gammel boplass. Her bodde det jegere og fiskere for flere tusen år siden.
Da sto havnivået hit, ca. 40 m høyere enn i dag.
Området er ikke gravd ut, men det er gjort steinalderfunn også her. Langs veien sørover får du innimellom også flott utsikt ned mot Borrevannet.
Denne innsjøen, altså Borrevannet ble faktisk dannet for 8-10 000 år siden, da isen trakk seg tilbake.
Kanskje det er nettopp derfor du finner så mange sjeldne fuglearter her.

Franz26 – Pixabay

Turen nærmer seg slutten , og vi smyger oss ved stien rundt hovedgården.

Selv ved parkeringsplassen må jeg stoppe litt opp og ta innover meg at det også her er historiske hauger, og alt annet enn golf på nyklipte gressplener.
Endring er veldig bra men hva med å lage noen historiske skilt og gjøre nye generasjoner litt kjent med hvilket område de faktisk tråkker rundt i.

Haugene nær golfbanens parkeringsplass skjuler nemlig seksten branngraver fra eldre jernalder.

Hele dette området, mitt barndoms sted og min barneskole hviler på eldgammel historie vi knapt snakker om i dag.

Under Granly skole er det blitt gjort funn helt tilbake til 2500 til 1500 år f. vår tidsregning.
Funn som flint dolk, flintspyd og grov skafthullsøks.
Her har det vært mange boplasser gjennom årtusener helt fra Borrevannet og ned til Tveiten.

På raryggen fra vold til Tveiten, altså rett ved Granly skole ble det også funnet et vikingsverd fra ca. år 900 og en rekke graver som nå er jevnet med jorden.
Det var også funn av stolpehus og kokegroper, og alt det var kun i topplaget av morenejorden.
Utgravinger har ikke vært gjort (kilde: Borreminne 1997)

Det synes jeg er så forferdelig trist å tenke på, både Adalsborgen, Adalstjern og denne raryggen fra Vold til Tveiten har liksom gått litt i glemmeboka. ( blitt slettet fra historien vår).
Det får meg til å tenke på hvordan vi ser på vår egen eksistens og hvor lite verdt vårt ego og tilstedeværelse egentlig er.


Men tenk litt på det dere som går og har gått på Granly skole.❤️

Kanskje det var hans sverd de fant?

I en blomstereng på Eirs grav

Helgen fortsetter å servere oss varme solfylte dager, og for to middelaldrende voksne som vi jo er nå må vi bare ut på tur.

Og her hvor vi bor trenger du ikke dra langt for å befinne deg omringet av vakker natur, mystikk og truede arter.

I dag startet vi fra RS Noatun på Langgrunn, kyststien fram til Borrehaugene er kanskje ikke så lang tur men her er det rom for flere avstikkere og utallige plasser for pauser og fotografering.

Det jeg hade gledet meg til å se var Hettemåkene og Tjeld, som på denne tiden av året er i full gang med å sikre neste generasjon.
Jeg ble både glad og positivt overrassket når jeg så de fantastiske rugekassene langs strandsonen, de hadde jeg ikke lagt merke til året før.

Og her var ikke en kasse ledig for innflytting.

Jeg er en fugle elsker og det varmer hjerte når jeg ser hvordan disse blir tatt vare på.

Videre bortover stien fant vi en av våre favoritt pause steder, det er noe med akkurat denne plassen, mangfoldet av stein-arter som viser en reise gjennom årtusener med mønstre og fargespill, som får historier til å poppe opp i hodet mitt.

Gamle steiner i bølgeskvulp,
Tidens spor i deres kulp.
Fortidens visdom de bærer stolt,
I havets sang de evig ruller og stille forteller…..

-Hennysway-

Vi går videre inn på denne historiske stien, folk haster forbi på sykkel og i løpefart men jeg smyger meg langsomt og snakker med alt det vakre jeg finner på stien.
Jeg blir nesten litt sentimental av å tenke på at mine spor tråkker på samme sti som mennesker flere tusen år tilbake.

På vei inn i Borreparken eller vikingenes gravplass, er det alltid visdom i hvert vindkast.
Jeg blir alltid ekstra stille og ærbødig når jeg beveger meg mellom disse gravhaugene.

Og i dag ble dette vår neste pause sted, midt oppå en av haugene lengst unna hovedinngangen, midt i en blomstereng.

Det å ligge slik midt i en blomstereng og kikke opp på himmelen og dens mysterier, gjør meg ekstra våken i sinnet.

Og i mens Henrik sovner, blir jeg liggende å lage historier her på denne gravhaugen.

På Eirs grav ligger vi

Et lite eventyr fra Hennysway

I en tid lenge før vår egen, levde det en høvding på Borre.
Hans eneste datter, Eir, var kjent over hele Åsgaard for sin kjærlighet til naturen.
Hver dag danset hun blant de ville blomstene, fuglene, biene og trærne. Hennes glede smittet over på alle som så henne, og hennes latter var som musikk for skogen.

Eir kunne danse slik i timesvis, som om hun var en del av naturen selv. Hun kjente hver sti, hvert tre, og hvert rede i denne omkring liggende skogen.
Fuglene sang med henne, biene svermet rundt henne, og blomstene bøyde seg for å hilse henne velkommen, hvor enn hun gikk.

Men en morgen, da solen steg over horisonten, våknet ikke Eir til denne verden.
Høvdingen var sønderknust.
Han kunne ikke fatte at hans vakre datter, som hadde brakt så mye glede til verden, var borte for alt og alltid.

Med tungt hjerte bestemte han seg for å gravlegge henne i en haug på Borre.
Han ville at hun skulle hvile blant de blomstene og trærne hun elsket så høyt.
Og sammen med landsbyboerne plantet han alle slags ville blomster på haugen hennes.
Slik at Eir`s ånd skulle være omgitt av den skjønnheten hun hadde verdsatt så høyt i livet.

Tiden gikk, men sorgen lettet aldri helt for høvdingen og landsbyboerne.
Men hver gang noen besøkte Eir`s haugen, kunne de føle en fred som var like dyp som skogen selv.
Fuglene fortsatte å synge, biene fortsatte å sverme, og blomstene blomstret i all sin prakt.

Det ble sagt at Eir`s sjel fortsatt danset der blant blomstene, biene og fuglene.
Og når vinden blåste gjennom skogen, kunne man nesten høre lyden av hennes latter, som om hun fremdeles var der, dansende blant naturens underverker.

Og slik lever Eir videre, ikke bare i minnene til dem som elsket henne, men også i naturen hun var og fortsatt er en del av.
Haugen på Borre står fortsatt, dekket av et teppe av ville blomster, et evig monument over en ung kvinne som fant sin lykke blant naturens mirakler.

Ja det blir alltid historier ved slike plasser for meg, og nå når jeg ligger der og lytter inn til haugens hjerte, blir Eir levende også for meg.

Etter en fantastisk fantasi reise, fortsatte vi turen gjennom skog og langs kyst.

På veien fra Borre haugene fikk jeg også et møte med en ganske vennelig og trygg Kaie.

Med en majestetisk gange, gikk den målrettet i retning en av de store gravhaugene.

Kaiene er mindre enn kråkene, på avstand ser kaier svart ut men har en mørkegrå halsside og nakke, i motsetning til kråker som har grå kropp med sort hode og vinger. Lyden er kort og støtvis “kja” gjentatt i serier, den kan enkelt skilles fra kråkers hese “krra krra krra”.

Ut fra denne mektige gravplassen og ned mot kysten beveger vi oss videre etter en reise i tid og sted.

Horten er en vakker by å bo i på denne årstiden, iallefall for meg som elsker skog, blomster og fugler.
Men også fordi naturen gir meg historier, tidsreiser og gjensyn med følelser og øyeblikk jeg ikke kan beskrive med ord.

Nede ved kyststien ser jeg en Tjeld (Eurasian oystercatcher) på en stein står den og ser mot rugekassen, en trofast partner venter på å dele ansvar og rolle.

Tjeld (Haematopus ostralegus) er en fjæretilknyttet fugleart som tilhører tjeldfamilien og regnes som en kortdistansetrekkfugl.
Tjelden er en karakterfugl for kystområder rundt om i Europa.
Den største konsentrasjonen av tjeld i Europa fins i Vadehavet ved Nordsjøen og i tilgrensende landregioner.
Tjelden er Færøyenes nasjonalfugl (på færøysk: Tjaldur) og landskapsfugl

Så får jeg også øye på en fugl jeg ikke har sett her nede tidligere, ved å bruke Henrik sin fugleapp, “Fugler i naturen”, fant jeg raskt ut at dette var en Gravand.

På sporet i Naturen – applikasjon – fuglearter

Gravand (Tadorna tadorna) er en kystbunden overflatebeitende sjøfugl og en våtmarkstilknyttet fugleart som tilhører andefamilien.
Det norske navnet kommer nok av at denne anda ofte graver en meterlang gang i jord eller sand inn til et reirkammer, men den hekker også under store steinblokker, båtnaust eller tette einerbusker.

Gravand – Tadorna tadorna

Før vi nærmet oss RS Noatun for en pause i solen med et fantastisk måltid og noe kaldt å drikke fikk jeg nok engang øyekontakt med en av de truende hettemåkene som iallefall dette året sørger for nye generasjoner.

Hettemåke (Chroicocephalus ridibundus) er en av de vanligste måkene. Arten er utbredt i den palearktiske sone, men i Norge er den i tilbakegang og ble mellom 2015 og 2021 oppført som sårbar i Norsk rødliste for arter. I 2021 ble imidlertid den norske rødlistingen skalert opp til kritisk truet, med referanser til reell tilbakegang i populasjonsstørrelsen.

Så denne turen ble virkelig en storslått reise på alle mulige måter, og etter et måltid på RS Noatun, ble det sofa strekk på et slitent fantasi hode.

Vil du lese om RS Noatun og alt det nydelige du kan spise her?

Sjekk innlegget under 🤩

Reverompa under skyfri himmel

Kroppen er litt ekstra sliten etter en nasjonaldag med folkehav, høyhæla sko og steikende varme.

Flaggene hos lille Liam måtte tas ned og blomstene skrek etter vann.
Men jeg følte jeg trengte en tur ut i skog og natur, om ikke annet for å nullstille meg.
Finne roen og fjerne støyet fra i går, et av stedene vi stadig drar tilbake til er Reverumpa. Her er det mange flotte avslappingsoner oppe på fjellhyllen over strandlinjen.

Og etter en kort tur inn på den grønn dekkede skogstien befant vi oss plutselig på andre siden av fjellspissen.

Også her på Reverumpa er Tjeld og Ærfugl et nydelig syn å oppdage.
Begge disse fugleartene har et vakkert særpreg.

Og det er slik jeg reparer meg selv, etter Benjamin sin død er 15 og 17 mai veldig tunge dager, og det krever mye av oss begge å ta disse dagene tilbake, minnes de med sorg men også glede over alle de fantastiske minnene vi har fra tidligere 17 maier.
17 mai var virkelig Benjamin sin dag, han elsket dem, alt ved denne dagen var glede for han helt til den aller siste 17 maien i 2015.

Alltid pyntet med dress og slips, stolt i toget med egen klasse eller med tidligere lærere fornytt barnetrinn. Han stilte lykkelig opp 🥰

Å slike minner gir både glede og sorg, alle smilene og alle møtene denne dagen tar ekstra på.
Så 18 mai er vi begge ganske tomme og det er derfor vi søker naturen, den enste medisin som hjelper og fyller oss med energi.

I skogens stille sus og sang, finner sjelen balsam i sorgens fang.
Mellom trærnes , helbredes såret, og finner en hvilende favn.
Naturens kraft, er så vis og mild, den lindrer smerten, og gir oss trøst og sorgens smerte stilner, i denne vennlige skogens armer.

-Hennysway-

Så her på denne fjellkamen leger vi vår sjel i stillhet, sakte fylles vi igjen av god energi og livskraft igjen.

Skog og vann har alltid hatt denne effekten på meg, selv som barn.
Der hvor jeg vokste opp var skogen vår lekeplass, og det var hit jeg gikk når noe var tungt.
Her i toppen av et tre kunne jeg sitte å bare fantasere, eller midt blant ville blomster og maur kunne jeg ligge å bare se opp på himmelen og lege meg selv.

Idag som voksen vet jeg at skog og natur har en god effekt på psykisk helse, tidligere bare følte jeg det.

Det som er godt for hjertet er også godt for hjernen, og forskning viser at naturen er beroligende, gir mer energi og motvirker stress og negative tanker.
Så ja dette er den aller beste medisin for oss begge ❤️

Så etter noen timer her i stillhet vender vi nesene hjem igjen, og til tross for en vanskelig dag som 17 mai er for oss, hadde vi en fantastisk fin feiring denne dagen helt i ånd med Ruud Familys tradisjoner.

Takk Reverompa for din magiske medisin ❤️

Flere innlegg fra Reveromp i Horten

Gå gjerne inn på siden Ut på tur med hennysway, der finner du mange fantastiske tur forslag både i Horten og Tønsber. Ja egentlig over hele Vestfold.
Kos deg og nyt naturens medisinske effekt.

Solnedgangens glød over Reverompa

En kveldstur til Reverompa er alltid en fornøyelse, og kanskje spesielt nå på varmere vårkvelder.

Det å bare sitte i stillhet å observere solnedgangens spill i vannflaten, se fuglearter i full gang med å redde artens nye generasjoner, det er rett og slett magisk vakkert.

Reverompa i solnedgangens glød

I solnedgangens glød, på himmelens brennende bånd,
Fuglene danser i lysets trylleklang.
Med vinger utstrakt, i frihetens dans,
De maler et bilde av skjønnhet og trans.

Reverompa speiler himmelens flammende farge,
Som en magisk portal til en annen verdenes age*.
Vannets ro bevarer refleksjonens ro,
En drømmende symfoni, en fortryllende sjø.

Fuglene svømmer i gyldne streker,
Som penselstrøk i naturens mesterverk.
I solens farvel og nattens komme,
Fortsetter de sin dans i drømmenes summe.
-Hennysway-

*Age betyr ærefrykt, respekt eller frykt.

Ærfugl (Somateria mollissima)

Mørker senker seg over Reverompa og magien danser i fantasien og sinnet.

“Solnedgangens magi smyger seg inn i sjelen, maler himmelen med varme farger og stiller vårt indre kaos med et stille sus av fred.”

Ærfugl i solnedgang
Stillheten

Andre innlegg fra Reverompa

In to the mystic, på Løvøya

Denne påskedagen starter med et hvitt mystisk teppe liggende over hele byen.
Allikevel måtte vi ut en tur da regnet ga seg, og en god frokost var fortært.

Vi tok bilen bort til Løvøya for å nyte en vårlig skog og litt frisk sjøluft.

For en magisk tur det ble…
Vi på ukjente stier i en tett tåkete skog, med kun få meter sikt framover enkelte plasser.

Vi beveger oss innover i skogen, jo dypere inn vi går, desto tettere blir tåken.

Den mystiske skogen

I en skog , hvor bladene hvisker stille,
Der trærne hvisker hemmeligheter i nattens svarte mørke,
Der tåken sakte danser over bakken,
Der skyggenes gård skjuler hver lyd.

I denne mystiske skogen av mørke og fortryllelse,
Der solens stråler knapt når,
Det vokser blomster av glemte tanker,
Og veien gjennom tåken ser ut til å bli endeløs, bratt og smal.

Så la oss vandre i denne mystiske skogen,
Der hvert trinn er en ny oppdagelse,
Og la oss lytte til dens hvisking,
I denne skogen av drømmer og magi.
-Hennysway-

Forbi kirke bukta, videre ned mot Jesus bukta…. før vi starter den bratte, glatte veien opp mot Røverhulen.

Røverhula

Gjemt på en 62 meter (over havet) ganske bratt og kronglete Røverstien, ligger selve Røverhula.
Og det var denne vi hadde tenkt å prøve oss på nå når vi først var her.

Jeg digger steder med historier, og i dag med denne magiske tunge tåken liggende over sjøen og skogen, passet det perfekt med en liten tur opp til hula.

12 banditter og en tjenestepike

På Løvøya, der bølgene sluker fjell kanten, ligger Røverhula gjemt,
der skattene voktes.
På en øy av mystikk, omgitt av havets sang,

Der røverne i skumringen sang.
I skyggen av hulen, der månens lys ikke når,
Det ble lagt planer der, 12 banditter samlet seg der.
Med øyne som glødet av eventyrlyst.
-Hennysway-

Røverhula

Disse tolv bandittene skulle etter hva sagnet sier, ha tatt tjenestejenta fra Falkensten til fange, men de ble oppdaget og alle ble drept.
Hvordan det gikk med tjenestepiken, står det ingenting om.

Det undrer meg at 12 personer har kunnet bo inne i Røverhula.
Hula er ikke spesielt stor, og inngangen er så smal at man må gå sidelengs for å komme inn.
Og hvordan klarte de å få tjenestepiken opp denne kronglete og bratte stien?

Jeg skal være helt ærlig, vi tok oss ikke helt opp til hula i dag, det var utrolig vått, mosen på steinen og røttene på trærne ble som skøyte is.
Oppe ved renna, der du beveger deg rett opp den siste biten ved hjelp av tau ble vårt stopp.
Det rant vann fra fjellet ned på renna og stien videre oppover var sølete og glatt.
Men en gang i løpet av sommeren når det er tørt og fint, tar vi turen helt opp.

Uansett vi fikk oss en lang herlig tur i dag med opp og nedover bakker, fjellklatring og balanse trening 😂
Godt fornøyd med turen og ikke minst den vakre mystiske skogen som pakket oss inn i det uvisse.

Vil du lese mer om Løvøya?

Trykk på bildet under, kos deg.

Et glimt av vår

Fra store snø-kjerringer i går, til nydelig sol og klar blå himmel i dag.
Endelig en dag som roper, kom deg ut og pust deg frisk.

Så etter en god frokost var det nettopp det vi gjorde, tok turen langs vår vakre kyst, på snøfrie stier og med fuglekvitter fra alle kanter.

“Havet er eldre enn fjellene, og fullt av minner og drømmer om tid.”

– H.P. Lovecraft

Ikke bare er det vakkert med det blå havet og den klare blå himmelen, det har også helt klart en medisinsk effekt på oss. Ingenting gir meg mer ro og klarhet.

  • Hjernene våre reagerer veldig positivt på synet av vann. Når en reflekterer over det, lukter det og føler det, gir det hjernen en tilstand av absolutt avslapping.
    Denne ideelle tilstanden med ro favoriserer frigivelsen av nevrotransmittere som dopamin og serotonin, noe som øker vår tilstand av lykke.
  • Sjøen øker også vår kreativitet, reduserer angst og forbedrer grunnleggende kognitive prosesser som minne og oppmerksomhet.

Den salte brisen er en gave av velvære for våre luftveier også.
Den frigjør dem, renser lungene, hjelper pusten og i tillegg har den antibiotisk effekt.
Havet er derfor ideelt for folk med astma og allergier som meg selv.

Havet og helsen har et direkte forhold fordi det tillater oss å absorbere vitamin D. 
Som vi vet, er dette vitaminet viktig for mange livsprosesser.
Imidlertid, merkelig nok, lider en stor del av befolkningen av D-vitaminmangel i dag.
Derfor, uten tvil, hvis vi har en sjanse, lytt til instinktene våre, til den primitive stemmen som vet og forstår at havet er et godt sted å tilbringe dagen.
Det er verdifullt, det er verdt de helsemessige fordelene du får.

For få dager gir meg den roen og tilfredsheten jeg får etter en tur langs kysten, vannet og i skogen.

Nede ved vannkanten fikk jeg øye på en av de vakre fuglene du av og til er så heldig å møte på, nemlig Tjelden.

Med sitt lange orange nebb og dype rød øyne er den en av de fugleartene som stikker seg litt ekstra ut.
Og det er da ekstra gøy å bruke Fugler i Naturen appen som Henrik har lagd. En morsom og lærerik app. du eller familien kan bruke på tur rundt i Norges land.

Les mer om denne lærerike og morsomme appen på deres facebookside.

Sildrene vann …….

Lyden av rennende vann eller en klukkende bekk, duften av furuskog eller synet av grønne oaser setter i gang noe som bare kan være et gode for helsen. Det er slik det oppleves for oss, og derfor ofte et tilfluktssted på tyngre dager.
Og attpåtil kan dette bevises! 
Man kan nemlig rent fysiologisk måle at frisk luft, vann og grønne farger beroliger nervesystemet, så det er nok helt naturlig at hode selv foreslår dette og at vi på instinkt bare utfører, fordi vi trenger det!

Meditasjon

Det var mange på tur idag, løpende, syklende og gående med eller uten hund. Sånn er det ofte langs kysstien, det er kanskje ikke stien du velger om du ønsker helt ro men det var mange som hadde behov for sol og hav i dag, og da er det kanskje urinstinktene som drar oss alle ned til de samme stedene.

Etter en god tur langs strand, skog og sti, fristet det med en god kopp kaffe på RS Noatun.
Et vakkert sted som ofte blir glemt av hortensere pga den litt gjemte lokasjonen.
Men denne gangen skal jeg legge den ved minne, for hit skal vi absolutt igjen.

Solen står fremdeles høyt på himmelen, så kaffen må nytes ute.

Fulle av D-vitamin og lykke veder vi hjemover, dette er bare startet på en av de vakreste årstidene Norge har å by på. I dag fikk vi et glimt av våren.

Hva naturen kan gjøre for et middelaldrene par 😂 ❤️

Snart er det påske – innlegget under er fra påske 2023

Skogens magi, skyggenes venn

Mørkets magi der scenen er mystisk, luften er berusende og skyggene levende.

Verden er helt annerledes i mørket, det er da du får øye på små detaljer og naturen som speiler seg mot hverandre.
Skyggene som lever sine egne liv, krokete grenete fingre som strekker seg og vaier mot himmelens mørke, eller som prøver å fange deg i rytmiske og raslende bevegelser.

Skogen er vakker når det er mørkt, mørkets magi skaper en atmosfærisk oase for meg, til å slappe av og drømme meg bort i.

Når kulda allerede har festet seg til bein og marg….

Den emosjonelle responsen på mørke har skapt metaforiske bruksmåter av begrepet i mange kulturer, ofte brukt for å beskrive en ulykkelig eller varslet følelse. Men for meg er det helt motsatt, mørket gir meg glede, spenning og ro.
Jeg har aldri fryktet mørket, stillheten mørket gir meg, får meg til å slappe av.
Ofte stjeler synsinntrykkene våre alt for mye av våre opplevelser, ved å begrense synet, lar jeg hørsel, lukt og følelser ta over.
Opplevelsen får da en helt annen karakter, en ny opplevelse av opptråkkede stier og menneske skapte pauserom.

Jeg starter med et mørke å bevege meg gjennom, men noen ganger beveger mørket seg gjennom meg, ikke på en vond måte men en god litt vemodig måte, der jeg kan tillate mørket uten at andre ser det.

Kom vetter og troll, følg oss gjennom den magiske skogen i kveld.

Det er her, her i den mørke skogen jeg endelig kan høre meg selv, det er her jeg kan tillate naturens ro til flyte inn i meg som solen flyter inn i trærne.
Det er her i mørkeste magi jeg hører naturens egne historier, de gir meg trøst, glede og inspirasjon.

Det er her, midt i den mørkeste skogen jeg finner min sjel…. noe som. er befriende og gjør meg levende.

Så i mens skogen forteller meg om sin magi og hemmeligheter, fylles jeg med energi og gjør plass til en ny uke med unødig og uviktig informasjon.

Klem et tre, ja uansett hvor rart det måtte høres ut, er det virkelig en klem med medisinske fordeler…
Det å klemme et tre har faktisk vist seg å være helsebringende, det utløser stoffer som oxytocin, som gjør oss mindre stresset og mer avslappet, og som gir oss velvære i kroppen.
Så selv om vi først og fremst lytter til treets lyder og historier er vi ubevisste på at dette gir oss så mye mer enn bare disse fantastiske tidsreisene av noen historier, vi heler også oss selv.
For en utrolig gevinst!

“Between every two pine trees is a doorway leading to a new way of life.”

John Muir

Som snøen smelter til musikk, gjør også trærnes lyder det.
De forvandles og samspiller med lydene av raslende blader og sildrende vann og bølgeskvulp…. vakkert, meditativt og helende.

For å se den vakre naturen i mørket, må du lukke øynene og la naturen selv fortelle deg hva du ser… ofte en vakrere historie enn den du ser i dagslys via egne øyne…

I mørket kan fantasien få fritt spillerom, la skyggene bli din venn, både dine egne og andres skygger….vil gjøre at du føler deg friere og får flere strenger å spille på som menneske, sånn føles det iallfall for meg ❤️

En frisk tur langs kysten

“Vinteren, en langvarig årstid, en tid for å samle gylne små øyeblikk, en tid for å legge ut på en sentimental reise og nyte hver eneste ledig time.”

Det er noe rensende, forfriskende ved å gå på de bare stiene langs kysten. Høre isen og bladene knuse lett under skoene, kjenne kulden varme kinnene og bare være tilstede med fuglene og bladenes lyder fra trærne.

Skogen er vakker i alle årstider men spesielt stille og magisk mot vinteren.
Livet i skogen settes på pause, alt visner og faller mot bakken, allikevel føles dette teppet av løv under føttene som at jeg trår på en sky.
Så skjørt men samtidig så mykt.

Kan ikke bli stort blidere enn dette, hahaha 😂

“Det er livet til krystallen, is flakets arkitekt, frostens ild, solstrålens sjel. Denne skarpe vinterluften er full av det.”

Isroser i kinn

Så vandrer vi her på historisk grunn, lytter etter lyder fra fortiden og leter etter tegn på det som en gang var, det som engang skjedde her. Akkurat her hvor jeg nå står…..
Hva om jeg bare kan knipse for å kunne oppdage, se bare et øyeblikk fra den gang da….
Det er store hendelser og følelser som vekkes til live i mitt hode når jeg tenker på det jeg ser og det jeg leter etter av tegn på bilder fra fortiden.
Om jeg bare kunne gløttet litt, bare noen sekunder…. hadde jeg sett det jeg nå føler?

Og der ved enden av stien står Heimdall med Gjallarhornet sitt, mektig som den vokteren han er..
Men har han noen gang vært her på Midgard, eller er det sånn at for vikingene så var han her, selv om han ikke ses med det blotte øye.
For når Heimdall blåste i Gjallarhornet sitt kunne det virkelig høres over hele verden, så om vi lukker øynene og lytter er det kanskje gjenklangen fra hornet vi hører mellom susen fra sjø, vind og frosne blader.

For han er virkelig vokteren av regnbuebroen/nordlyset (bivrost/bifrost) mellom Åsgard og Midgard, den viktigste veien inn i gudenes rike.
Den ene enden av broen som er forankret i himmelberget, et stort fjell i utkanten av Åsgard, og akkurat der sitter han Heimdall, og skuer ut over verden.
Mens den andre enden vandrer fritt rundt i Midgard.

Gudene brukte nemlig Bifrost som en bro da de skulle fra Åsgard til Midgard. Ikke en hvilken som helst bro, for denne broen var magisk, så intet vanlig menneske kunne finne den andre enden og komme seg til Gudenes rike.

Han trengte mindre søvn enn en fugl, kunne se hundre mil avgårde både natt og dag, og hadde så god hørsel at han kunne høre gresset gro på engene og ullen vokse på sauene.
Det var disse egenskapene som gjorde at gudene valgte ham til å vokte Bifrost.
Bifrosten som forflytter seg hele tiden, slik at kun gudene skal kunne finne den.

Mulig han kun høres av guder men det er allikevel interessant å lytte etter forfedrene og gudenes sjeler og lyder her på dette stedet av graver og fortid.

Men de lydene jeg virkelig hører og forstår er lyden av naturen rundt meg, stillheten vekker hver lille vindkast, et hav av ulike lyder. Hører du godt etter blir det fort små musikkstykker bare av enkelt toner og effekter.

Men det er ikke bare naturen som er på sitt beste på denne årstiden, “Vinteren danner også vår karakter og får frem vårt beste.”

Is inneholder ingen fremtid, bare fortiden, forseglet og skjult.
Som om de er i live, er alt i verden forseglet inne, klart og tydelig.
Is kan bevare alle slags ting på den måten – rent, tydelig.
Det er essensen av is, det er rollen den spiller.
Vakkert, levende men stille og låst og full av hemmeligheter …

Hvis kunst er blomsten, må løvet være livet…

“Hvert eneste blad snakker om et levd liv til meg, flagrende ned fra høsttreet.”

“Høstbladene regner som gull, som regnbuer, når forandringens vinder begynner å blåse, og signaliserer høstens senere dager.”

“Vakkert som det er i dette fargehavet av døende blader, er et falt blad ikke noe mer enn en sommers farvel.”

Velkommen skal du være, du nådeløse, vakre og rene vinter…..
Uansett hvor brutal jeg synes du kan være, er du noe jeg trenger, du er min medisin uansett årstid… naturen er der jeg sorterer og reparerer meg selv og mine tanker og følelser.

Les også “På en vikinggrav” trykk på bildet under

Høsten sniker seg innpå…

Det er både vakkert og melankolsk med høsten for meg.

Vakker fordi den gir meg et fargehav og en inspirasjon, en frisk luft å puste inn og en ro til å nyte kvelder under teppet i sofaen eller på B9 galleri.

Melankolsk fordi mørket legger et lokk over lyse kvelder, naturen visner hen og jeg litt med den.
Melankolsk fordi regnet gjør meg litt sorgtung og naken….

Høsten er for meg tid for refleksjon, en slags oppsummering av hvordan vinteren, våren og sommeren har vært, det er på høsten jeg tar fram alle mine opplevelser, hverdagsgleder og bare sutter ennå engang til på dem…
Bare for å kunne drømme meg bort til de aller vakreste og varmeste minnene året har gitt meg fram til nå, minne meg på hvor heldig jeg er.

Møringa i September 2023

Det er i slike omgivelser jeg finner den roen jeg trenger, det er på slike steder jeg kan nullstille meg å fjerne uro og negative opplevelser.
Det er på slike steder jeg gjenskaper og fokuserer på det som virkelig betyr noe for meg.

 

Høstens farger omsvøper meg og gir meg ro
Fuglene samler seg å rømmer sin vei…..uten meg
Blomstene svinner hen og minner meg på sorg og død
Himmelen gråter med meg og trærne rister meg til fornuft igjen…
Solens varme gir meg akkurat nok energi, til å ikke forsvinne inn i høstens mørke med den

Høsten gir meg kreativ spiring
den lar meg høste av vårens fødsel, gir meg næring jeg selv har skapt.
Ingenting dør så vakkert som blader
Og ingenting er så stille som skogen uten fuglesang…

Velkommen skal du være, jeg tar tøflene på….

Solnedgang i September
Hva ser du på denne steinen?

Se på motivet og gi meg gjerne en tilbakemelding på hva du ser 🤩
Du må se litt på avstand, bilde er litt uklart.

Mørke kvelder fylles med høstens kreativitet og inspirasjon

Du blir ikke rik før du er fornøyd med det du har, så ikke stopp når du er sliten….. stopp når du er ferdig.

Uansett hva det måtte være som gir deg følelsen av å være rik, gjør det… til det faktisk er det eneste som betyr noe.
Ord gjør deg ikke rikere, handling gjør det…

Nye kreative dager venter på å fylle høstmørket med farger og liv, så grip tak i høstmørket og gi det farge og lys.