– Hilsenen som har ønsket velkommen til Horten i generasjoner
Noen kunstverk blir mer enn bare stein og bronse. De blir en del av identiteten til stedet de står. Slik er det med Hortenspiken – den vakre skulpturen som i snart syv tiår har møtt besøkende ved innfarten til Horten.
I gamle avisutklipp fra 1958 kan vi lese historien om hvordan billedhugger Arne Durban arbeidet med skulpturen. Den skulle bli en jubileumsgave til Horten by i forbindelse med byens 100-årsjubileum, og stå ved bygrensen som en hilsen til alle som kom sjøveien eller langs kysten. Arbeidet tok imidlertid lengre tid enn planlagt, og selv om skulpturen var tenkt ferdig til jubileumsåret 1958, ble den først avduket i 1959.
Seglskute og Rose
Durban ønsket at figuren skulle uttrykke både bevegelse og velkomst. Derfor strekker hun den ene hånden opp i en hilsen, mens den andre holder en liten seilskute, hentet fra Horten byvåpen. Hun står dessuten på en stilisert rose, også et symbol fra byvåpenet. Sammen forteller disse detaljene historien om en sjøfartsby som ønsker besøkende velkommen.
Det er fascinerende å lese at kunstneren selv finjusterte både linjene i kroppen og den røde granittsøylen hun skulle hvile på. Han ønsket at skulpturen skulle passe naturlig inn i landskapet, og hadde faktisk sett for seg en høyere granittsøyle enn den kommunen til slutt valgte. I avisene ble det også foreslått et lite parkanlegg rundt statuen med grønne plener, beplantning og smijernsrekkverk mot sjøen – en vakker ramme rundt byens nye landemerke.
Plassering skapte diskusjon
Skulpturen er omtrent 2,5 meter høy, og allerede før den var ferdig ble hun omtalt som «Hortenspiken», selv om navnet ennå ikke var offisielt vedtatt. Navnet festet seg raskt, og det er slik de fleste kjenner henne den dag i dag.
Plasseringen skapte også diskusjon. Noen mente skulpturen burde stå mer sentralt i byen, mens andre ønsket at hun skulle møte alle som kom til Horten ved innfarten. Det siste synet vant frem, og nettopp derfor har Hortenspiken blitt et av byens sterkeste symboler – en stille velkomsthilsen til både fastboende og besøkende.
Modell for skulpturen
En mindre kjent historie er at Anine Durban, billedhuggerens datter, skal ha stått modell for skulpturen. Opplysningen finnes i lokale historiske kilder og gir en ekstra personlig dimensjon til historien om Hortens kanskje mest kjente kunstverk.
For mange av oss som bor i Horten er Hortenspiken mer enn en statue. Hun er et symbol på å komme hjem. Utallige ganger har vi passert henne på vei inn til byen, uten kanskje å tenke over historien hun bærer med seg.
Neste gang du kjører forbi, kan det være verdt å sende henne et lite blikk. Hun har stått der og ønsket mennesker velkommen til Horten i over 65 år – en vakker påminnelse om byens historie, stolthet og gjestfrihet.
Visste du at?
Hortenspiken ble laget av den anerkjente norske billedhuggeren Arne Durban. Skulpturen var en jubileumsgave til Horten by i forbindelse med byens 100-årsjubileum. Arbeidet ble forsinket, og skulpturen ble først avduket i 1959. Figuren er rundt 2,5 meter høy og står på en rød granittsøyle. Hun står på en rose og holder en seilskute – begge hentet fra Horten byvåpen. Den oppstrakte hånden symboliserer en hilsen og velkomst til alle som kommer til Horten. Arne Durban ønsket opprinnelig en høyere sokkel og et lite parkanlegg rundt skulpturen. Ifølge lokale kilder var kunstnerens datter, Anine Durban, modell for Hortenspiken.
I dag gikk turen til vakre Reverompa i Horten kommune, innerst ved Løvøybukta. Et område som rommer langt mer enn man først tror – her finner du stillheten, fuglelivet, strandsonen og vårens første blomster i en sjelden fin balanse.
Langs stiene møtte jeg tepper av hvitveis og blåveis, små tegn på at naturen igjen våkner etter vinteren. Mellom trær og åpne partier finnes også sjeldne planter som gjør området ekstra verdifullt og viktig å ta vare på.
Nede ved bukta lå vannet rolig i dag. Små bølger skvulpet forsiktig inn over stranden, den typen lyd som får skuldrene til å senke seg helt av seg selv. Oslofjorden ligger på utsiden, men her inne i bukta kjennes alt lunere, stillere og nærere.
Våren vitner om en ny start.
Jeg fikk også øye på en linerle, elegant og rastløs langs strandkanten. Trekkfuglene er på vei tilbake nå, og Reverompa er et fint sted å stoppe opp og følge med på livet som vender hjem for sesongen.
Det beste med slike steder er kanskje nettopp roen. Her kan man gå alene med egne tanker, lytte til fuglene, kjenne solen varme og bare være til stede.
Noen steder roper høyt. Andre hvisker. Reverompa ved Løvøybukta hvisker
I dag våknet jeg til sol og vårvarme på terrassen. Fuglekvitter fylte morgenluften, og der satt rødstrupen på grenen – litt sjenert, men nysgjerrig, mens den kikket bort på meg. I sidesynet skimtet jeg de vakre magnoliaene som blafret lett i vinden, som små tegn på at livet våkner igjen.
Dette er øyeblikkene jeg lengter etter gjennom hele den norske mørke og tunge vinteren. De stille stundene med lys, varme og natur rundt meg. Det er nettopp disse øyeblikkene som gir meg glede, ro og ny energi.
Utover dagen steg temperaturen helt opp til 19 grader, og vår aller første middag på Borrehaugene ble virkelighet. Laks sto på menyen for meg– hentet fra MENY – og smakte ekstra godt ute i vårsolen.
Ved vannkanten sto kjelden og skrek fra en stein, mens både måker og hettemåker så ut til å nyte varmen like mye som oss. Alt levde, alt pustet vår.
Kan man ønske seg noe mer?
For meg er dette mer enn hverdagsglede. Det er dette som fyller meg opp igjen etter tunge måneder. Små, enkle øyeblikk som minner meg på hvor godt livet kan være.
I dag er Kom deg ut-dagen, og vi har gått langs kyststien i Horten. En kald men god kvelds opplevelse.
Stranden
Stranden møter oss slik vi sjelden ser den. Isen ligger som et lokk over sand, stein og tang. Havet er delvis stanset, delvis levende – et sted midt imellom.
Dette er ikke pyntet vinter. Dette er kysten når kulda har fått holde på i fred.
Islagt strand, horisont, helhet, vakkert er det snår vannet fryser idet bølgene slår inn mot land.
Det er spor overalt. Frosne bølger. Fastlåste strømmer.
Steiner som vanligvis ligger skjult, er nå blottlagt og innkapslet. Fargene er dempet. Blått mot grått. Hvitt mot mørk sjø. Alt virker stillere enn ellers. Så vidt vi hører en liten fugl som klager i det fjerne.
En gammel båt ligger på land.
Den ser ut til å hvile, som om også den venter på mildere tider. Isen har lagt seg over den, ikke voldsomt – bare bestemt.
Det er noe med kontrasten:
Det menneskeskapte og det helt naturlige, side om side.
Rolig, litt melankolsk. Å gå her i dag handlet ikke om å komme frem til noe. Det handlet om å være vitne til naturens kontraster.
Dette er også natur. Ikke bare når den er grønn og lett tilgjengelig, men når den er kald, lukket og utilnærmelig.
En strand full av is forteller sin egen historie. Og i dag fikk vi gå midt i den.
Kom deg ut-dagen trenger ikke alltid sol og bål. Noen ganger holder det å se og oppleve hvordan naturen ser ut, og føles akkurat nå.
Noen turer er mer enn bare skritt langs en sti – de er pustepauser i livet. I dag var en sånn dag.
Henrik, Naomi og jeg satte kursen fra Noatun, med solen som følgesvenn og den friske sjølufta som vekket sansene. Havet lå speilblankt, og et svanepar duppet rolig i vannkanten, uanfektet av tid og mas. Vi gikk i stillhet, i samtale, i latter – i det tempoet som føltes riktig akkurat i dag.
Borrehaugene ventet på oss i enden av stien, et sted hvor historiens sus alltid får tankene til å vandre.
Og som en velfortjent gevinst etter turen, satt vi med hver vår varme kopp kaffe, lot solen varme ansiktene og bare nøt øyeblikket.
Noen turer setter spor – ikke bare i landskapet, men i sjelen. 🌾☕✨
Vel hjemme etter en meditativ tur for kropp og sjel, ventet det besøk av en av favoritt menneskene for tiden, nemlig Anton ❤️
En komplett søndag men elementer av mange små hverdagsgleder 🌞
Etter dager på sofaen og bugnende matfat, var det en befrielse å komme seg ut i naturen igjen.
Mitt førstevalg er alltid sjøen, så turen i dag startet ved Rørestrand.
Desember uten snø bringer med seg melankoli, men det er vakkert og jeg får sinnro.
Desember uten snø, en annen slags fred, hvor frostens hvite ikke lenger er led. Men tåken danser mykt over frossen jord, og stillheten kaller, hvor skogens pust bor.
Kontraster maler himmelen grå, en melankoli som lar tankene stå. I vinterens grep, uten gnistrende skinn, finner vi roen i alt som er innen. -Hennysway-
Det kan se ut som om alt bare er dødt og vissent, men går du nærmere ser du et vakkert levende liv bak beskyttende skall.
Men du må stoppe opp og se for å få øye på det.
Nordens palme strekker seg mot det lille lyset himmelen er villig til å dele, det er akkurat nok til at den kan stå oppreist gjennom hele vinteren.
Under vinterens kalde, harde favn, hviler planter i dvale, i mørkets savn. Langs sjøens kant, i et dystert spill, skjuler de liv som venter og vil.
Røttene drømmer i jordens skjød, om vårens lys og en frodig glød. Skjønnheten lever, om enn i skjul, et løfte om grønnhet i vinterens hjul. -Hennysway-
Himmelens fargespill er det eneste som skaper varme på denne stien, og fargene lager skygger i vannskorpen og på siv.
Jeg blir aldri lei av å gå kyststien til Borrehaugene, det er så mye historie i hvert eneste skritt jeg tar. Tankene spinner om alt det bakken skjuler, og jeg undrer på om jeg noen gang kommer til å forstå hvorfor akkurat denne strekningen gjør så mye med meg.
Hodet spinner og historier dukker opp, det er som om jorden og trærne har så mye å fortelle. Men du må stoppe opp og lytte for å høre, akkurat som i dag på samme sti og sted som meg:
Langs kysten ved Borre
De lave skyene speilet fjorden som en matte av grått og blått, mens bølgene slo mykt mot steinene langs kysten. To vikinger gikk side om side langs stien ved Borrehaugene, klærne deres duftet av salt sjø og tjære fra skipene de hadde jobbet på tidligere samme dag.
«Se der,» sa Torgeir, og pekte mot horisonten hvor en flokk sjøfugler fløy lavt over vannet. «Tegn på god fangst, det der. Kanskje vi får sild nok til hele vinteren denne gangen.»
Ragnvald humret og skrapte med skotuppen mot en skjellfylt stein. «Eller kanskje Njord gir oss en storm i stedet. Du vet hvordan gudene liker å leke med oss.»
De stoppet ved en flat stein som lå vendt mot havet. Bak dem ruet gravhaugene, stille voktere av ættens fortid. Torgeir slo seg ned og kikket mot bølgene som glitret i det svinnende dagslyset.
«Tror du de hører oss?» spurte han lavt, nesten hviskende.
Ragnvald fulgte blikket hans, opp mot haugene som strakte seg som mektige skygger mot himmelen. «De gamle? Ja, kanskje de gjør det. Jeg tror de vokter over oss. Og kanskje de ler når vi tar gale valg.»
«Som når vi fulgte din idé om å bruke ny sveis til blotet?» sa Torgeir og lo høyt, og dultet til kameraten.
Ragnvald ristet på hodet, men et smil snek seg frem. «Ikke noe galt i å prøve å se imponerende ut for gudene. Selv om det førte til at Halvdan kalte meg for «niding» resten av kvelden.»
De lo sammen, en varm lyd i den kalde kvelden, før Torgeir pekte ut mot en liten båt som nærmet seg kysten. «Der er de tilbake. Olav og mennene hans. Kanskje de har nytt om landene i vest.»
«Og kanskje de har mjød,» svarte Ragnvald, og reiste seg. «Kom, la oss høre hva de har sett. Kanskje det er vår tur å dra neste gang.»
De gikk videre, med vinden i ryggen og historiene til de døde i jorden bak seg, klare for å skrive sine egne, akkurat som meg. -Hennysway-
Ja slike historier minner meg på hvorfor jeg går ekstra varsomt på denne stien langs vannet.
Når mørket endrer skogen blir den mer mystisk, skygger danser og vaier i vinden og etter lyden av vannet som treffer land.
Da er det ikke noe som er bedre enn finne et utbrent bål, som igjen fargelegger de mørkeste strå.
Men selv om mørket gjør skarpe og klare bilder om til duse, kan nettopp det skape fantasien du allikevel trenger for å se det som virkelig er rundt deg.
De mest uklare bildene kan ofte bli de aller vakreste.
En deilig romjulsdag med frisk luft, vakre farger og spennende historier.
Jeg har sagt det mange ganger, jeg elsker høsten.🍂
Høsten er så melankolsk, den rister av seg årets bekymringer og bare står rakrygget helt naken. Men allikevel så stolt og full av integritet.
Det bilde passer meg, det passer meg like godt som våren. Våren som gir meg nok en sjans til å starte livet på nytt med en vakker positiv, fargerik gjenfødsel.
Skogen hvisker sitt siste farvel, før vinteren hviler, stille og hell. Jeg elsker høsten, dens skjøre magi, når alt sakte svinner — og lar oss bli fri. -Hennysway-
Høsten kommer med sin tyste sang, en melodi av gull og skygge gang på gang. Trærne kler seg av, gir slipp på sin prakt, og luften er tung av en bittersøt makt.
Energien svinner, naturen går i ro, mens bladene faller, finner jeg fred i det som må. Jeg elsker høsten, dens dype, tålmodige kall, en stille bønn om å overleve, gjennom vinterens fall.
Så venter vi sammen, alt som er, og alt som blir, til våren tar oss tilbake, og nytt liv. -Hennysway-
Hva gjør høsten med oss, har du det sånn som jeg?
Høsten har en spesiell effekt på meg – både mentalt og fysisk. Her er noen måter høsten påvirker meg på:
Dypere refleksjon og nostalgi: Høsten bringer en melankolsk stemning som oppmuntrer meg til refleksjon. De kortere dagene og endringen i naturen kan gjøre meg mer introspektiv og nostalgisk.
Fokus på hygge og nærhet: Når temperaturen faller, trekkes jeg ofte innendørs, og behovet for komfort og varme øker. Dette er sesongen for pledd, varme drikker og kvelder med familie og venner.
Fornyet kreativitet: De intense fargene og kontrastene i naturen kan inspirere meg til å være kreativ. Mange kunstnere, forfattere og musikere finner inspirasjon i høstens farger og stemning.
Forandringer i humøret: Mindre dagslys kan påvirke humøret mitt/vårt på flere måter. Noen opplever høstdepresjon eller «seasonal affective disorder» (SAD) når dagslyset avtar, noe som kan føre til lavere energi og melankoli. Men høsten kan også gi en ro mange finner den beroligende, det gjør jeg.
Økt behov for hvile: Som naturen, går vi inn i en fase der behovet for hvile og ro føles mer nødvendig. Mange får mer behov for søvn og lavere energi.
Takknemlighet og fornyet fokus: Høsten kan bringe med seg en følelse av avslutning og fullbyrdelse. Jeg ser på alt vi har opplevd gjennom året, og jeg setter pris på små øyeblikk, kanskje mer enn i andre årstider.
Kom deg ut og nyt det spektakulære fargespillet mellom sommer og høst, kjenn snøluften rive litt forsiktig i nesen.
Etter over en uke med feber og intense leddsmerter, var vi heldigvis feberfrie begge to.
Kroppene bare skrek etter frisk sjøluft og en liten langsom gåtur. Vi er jo så utrolig heldige som bor så nær alle de vakre stiene, strendene og skogsområdene her i Horten, og det er nok derfor vi er så utrolig glad i naturen også.
Kyststien fra Fyllinga og videre gjennom Hortenskogen
Fra Fyllinga fortsetter kyststien på østsiden av Karljohansvern nordover gjennom Hortensskogen.
Hortenskogen er en flott blandingsskog med en rekke svært gamle trær, trær med sjel som jeg liker å si. Her finner du også den særegne og fredete mistelteinen som for oss Hortens folk kanskje er mer enn plage enn noe vakkert men som folk utenfor Horten setter stor pris på, og som vokser som busker i trekronene. De gamle, hule eikene er levestedet for et stort og spennende artsmangfold og trærne har også særegne former og barkmønstre.
Lørdag i Hortenskogen
Stormen «Lillian» har akkurat roet seg og stien langs kysten bærer preg av kraftige vindkast, knekte grener, høy vannstand og litt hissig bølgeskvulp som selv endene hadde problemer med å holde balansen i.
Men så utrolig vakkert alikevell, et fargehav av grønn nyanser,
Skogens Magi
Skogens magi i grønne nyanser, en verden av visdom som stadig danser. Der gamle trær står, kloke og grå, hvisker de hemmeligheter ingen kan nå.
Bølgeskvulp mot skjæra, myk og mild, som en evig sang i nattenes spill. I skogens hjerte, hvor tiden står stille, finner sjelen ro i naturens milde kilde. -Hennysway-
Stopp opp litt å se….. naturen er som å oppleve en kunstutstilling. Naturen endrer seg med lyset, vinden og været. Hver lille detalj har sitt eget lerret, og det er din fantasi og kreativitet som skaper verkene sammen med naturens utstillingsvindu.
Når skogen gråter…..
Når skogen gråter, gråter den med meg, hver tåre et blad som faller i fred. Den hvisker trøst gjennom vindens sus, og gir meg ro der alt annet må snus.
I mørke stunder, hvor hjertet er tungt, er skogen en venn, trofast og ungt. Med hver stamme, hver gren, hver lille krok, finner jeg fred i skogens grønne bok. -Hennysway-
Ser du øynene som ser deg?
«Skogen har mange øyne», ikke la deg skremme.
«Skogens øyne ser dypt inn i sjelen, der hemmeligheter gjemmes blant trærnes skygger og lys.»
Pakk meg inn i fargen grønn
«Grønn er håpets farge, naturens pust, og hjertets ro, som binder jorden til himmelen over.»
Naturens farger, et kaleidoskopisk skinn, men grønnfargen er der min ro finner inn. Den heler mitt hjerte, gjør sjelen min klar, gir meg styrke, ny livskraft, som var alt jeg bar.
Når grønt omfavner meg, blir jeg hel igjen, som om naturen gir meg sitt hjerte, sin venn. I dens omfavnelse blir alt så lett, grønnfargens magi er min dypeste fred. -Hennysway-
Takknemlige og rolige vender vi nesen hjem til sofaen igjen
Naturens medisin gjør under for slitne og syke kropper. Har du ikke ro i kroppen til å nyte skogen og naturen, ta med deg en bok fra biblioteket og sett deg på en av de mange sitteplassene langs stiene.
Nok en varm sommer dag i mai, dagene disse ukene har vært ganske like nå, bortsett fra trykket jeg våknet til i dag. Lufta har en tydelig beskjed denne morgenen, den er tungt og fuktig.
Det er allikevel en helt fantastisk morgen her på verandaen, litt chillout på høytaleren og nykokt kaffe i koppen.
Etterhvert kommer også søster Renee på et morgen besøk, på jakt etter nye turstier foreslår hun Varnestangen. Ja, dit har vi faktisk aldri gått før, vi har vært dere flere ganger men da kun via båt, et vakkert område ikke langt fra Falkenstenbukta.
Vi valgte å starte vår tur fra Falkensten Bruk, der er det gode parkerings muligheter, samt en vakker start på turen gjennom Falkensten herregård eller Bruk som det kanskje kalles i dag. Fra Horten tar du da ned mot Løvøya, men tar første vei til venstre ned mot Falkensten Bruk for å parkere.
Falkensten Bruk – Sleðavágr
Dette er en gammel herrgård med mye historie, første gang gården er nevnt, er i omkring 1315, og da kalles den Sleðavágr. Sleðavar et fiskeredskap som ble brukt i laksefisket i området, og vágr betyr ‘vik’. Dette stemmer godt med at det er lange tradisjoner for laksefiske i vika ved gården. Både Løvøya og Løvøykapellet tilhører/har tilhørt Falkensten Bruk. Og jeg har skrevet om dette tidligere både i innlegget om Løvøykapellet og i innlegget In to the mystic, på Løvøya. (trykk på innlegg nederst på denne siden)
Bruket eier fremdeles store eiendommer, som: Løvøya, Varnestangen og landet på østsiden av Borrevannet fram til Knudsrød.
Hvis du ønsker å vite mer om Falkensten Bruk sin historie, kan du lese mer i lenken under her.
Det er virkelig vakkert og velholdt rundt Falkensten Bruk, og den første biten av stien som er asfaltert er det mulig å møte på flere tamme og ville dyrearter langs vann og sti.
Det første jeg fikk øye på var noen gjess nede på et av skjærene ved strandsonen.
Grågåsa ( Anser anser) et ganske vanlig syn her nede ved vår kystlinje, Grågåsa tilhører slekten Anser, som består av fem arter med gråbrune gjess. Av disse artene er det bare grågås som har en tallrik hekkebestand i Fastlands-Norge. Med et vingespenn på 149–180 centimeter og en vekt på 3–4,5 kilo er grågåsa den største og tyngste av de gråbrune gjessene.
Vi tusler videre innover stien og kommer inn på en god og bred sti med et godt og naturlig underlag. Det er virkelig fredelig her i motsetning til kyststien.
Vakre vekster og variert og godt bevart skog hele veien.
Falkensten Bruk var tidligere et helt lite samfunn, med mye industri og annen stor aktivitet ellers og på 1700- tallet var det mer enn 10 husmannsplasser rundt på bruket. En av de passerer vi på stien, denne husmannsplassen ble kalt Hvalnæs, det vet jeg fordi Falkensten Bruk har satt opp historiske skilt langs stien vi nå går. Det er noe jeg setter veldig pris på, jeg synes historiske stier er utrolig lærerike og spennende. Det er jo som jeg har skrevet mange ganger nettopp det som gjør stien og stedet levende. Det gir naturen og det du ser en større mening, iallefall for meg.
Vi går videre mot vårt mål, når stien svinger seg ned mot vanngrensen får jeg øye på en stor svart fugl ute på et av skjærene.
Dette er en fugl jeg ikke har sett så nær tidligere og dens størelse og farge gjør meg ekstra nyskjerrig og fascinert.
Skarv – Cormorant (shag)
For fuglen der rett foran med er en Skarv, en fugl med mange sagn og myter knyttet til seg. Og for meg som er litt overtroisk og nyskjerrig vet jeg at en av disse mytene er Skarvens egenskaper om varsler om død og ulykker.
Skarven ser svart ut på avstand, men har egentlig en fantastisk grønnmetallisk farge på fjæra sine. Glansen kommer spesielt godt fram etter at den har vasket og tørket fjæra sine, noe den gjør meget ofte.
Nordisk Folklore og Mytologi
Jeg har jo lest mye norrøn mytologi både på skolen og privat og er klar over denne myten, jeg trøster meg litt med at den myten jeg har lest handler om 3 flygende skarver 🤩 Men jeg finner fort flere myter og sagn når jeg søker litt rundt på nettet.
Norrøn mytologi sier noe om at når tre skarver flyr sammen bærer de meldinger og advarsler fra de døde. Skarven, også kjent som skarv eller havskarv, har en rik tilstedeværelse i nordisk mytologi og folklore, hvor den ofte er forbundet med både positive og negative aspekter.
I noen nordiske myter og sagn er skarven ansett som et varsel eller et tegn fra gudene. Å se en skarv kunne bety en kommende storm eller annen betydelig hendelse. Skarven ble noen ganger assosiert med åndeverdenen, og det ble trodd at de kunne kommunisere med de døde eller fungere som guider til underverdenen. Dette kommer fra deres stille og mystiske natur.
I Europeisk Folklore
I visse områder av Europa ble skarven ansett som en hellig fugl, beskyttet av lokale overtroer og tradisjoner. Å skade eller drepe en skarv ble ansett som uhell. Det finnes sagn hvor skarver var trodd å være mennesker eller ånder som hadde transformert seg til fugler. Disse skapningene ble ofte sett på som magiske og mektige.
Andre myter og legender
En sjønymfe forkler seg som en skarv for å hjelpe Ulysses i hans søken i den greske klassikeren Ulysses. Skarvfjærene beskrives som attraktive i oseanisk folklore og er derfor verdifulle for å hjelpe unge menn med å tiltrekke seg sin ideelle ektefelle.
Aristoteles omtalte skarven som en vannørn, mens Plinius den eldste omtalte den som en skallet ravn. Fordi den feilaktige identifiseringen knytter fuglen til formskiftende ferdigheter og det ukjente, kan begge disse fuglene påvirke hvordan du forstår skarvens egenskaper. Ordet «skarv», som kommer fra det latinske «Corvus marinus», som betyr «sjøravn», kom ikke i bruk før på begynnelsen av 1300-tallet, og knyttet ravnesymbolikk til arten. Som et resultat symboliserer skarven, i likhet med ravnen, det ukjente, åndsforbindelsen og astralflukt eller transitt mellom riker.
Skarvåndsdyr
Når Cormorant Spirit Animal dukker opp i din bevissthet, er det på tide å se dypt i deg selv og finne ut hva du vil. Skarven tar deg så et skritt lenger i din oppfinnsomhet. Den anerkjenner at du er klar over dine genuine ønsker og krav; alt du trenger å gjøre nå er å gjøre noe!
Skarven har en viktig plass i både historisk og moderne folklore, og dens tilstedeværelse i myter og sagn reflekterer dens betydning i menneskers forståelse av naturen og det overnaturlige. Fra å være et symbol på utholdenhet til å være en varsler av fremtidige hendelser, fortsetter skarven å fascinere og inspirere gjennom generasjoner.
I skyggen av en nordisk strand, flyr Skarven over hav og land. Med myter om varsler, dypt og sant, en åndens guide, i bølgens kant.
-Hennysway-
Visste du at Skarv ofte svelger steiner med vilje for å hjelpe seg selv med å dykke dypere mens de fisker ?
Vi går videre innover denne vakre historiske stien. Langs veien for jeg øye på Engsnelle.
Engsnelle, også kjent som åkersnelle, er en flerårig plante som tilhører sneller-slekten (Equisetum pratense). Den har en lang historie og er knyttet til en rekke myter og tradisjoner. Her er et vers om engsnelle og dens myter:
I engens grønne, stille natt, står engsnelle rank og glatt. Med røtter dypt i jordens tro, bærer myter fra tiders ro.
-Hennysway-
Dette verset fanger essensen av engsnellen, dens forbindelse til jorden, og dens plass i naturens evige syklus.
Er du interessert i denne planten og dens myter og tradisjoner, samt hvordan og hvorfor du bør bruke og spise Engsnelle, kan du lese innlegget Engsnelle – Mat og medisin her i bloggen. Men vit at du med sikkerhet plukker den riktige arten før du spiser den, den har nemlig utseende like artsvenner med veldig farlige og giftige resultater.
Vi tar en avstikker ned mot skjærgården, turen er passe lang i denne varmen for 2 utrente kropper.
Navnet er brukt om både tangen og bukta. Navnet kommer trolig av ordet varde (Vardenestangen), men kan også ha andre opprinnelser. Varnestangen er bare tilgjengelig til fots, med sykkel eller båt.
Stedet er et flott utfartssted der kveldssola er spesielt fin her. Rett sør for bukta er det ei røys fra bronsealderen.
Og den ønsker jeg å finne ut mer om neste gang.
Endelig kan vi ta en pust i bakken og bare nyte lukten av saltvann, lyden av fuglekvitter og spennende aktivitet på himmelen.
Henrik tar seg en liten lur og jeg blir sittende å se på noen endre og deres nye generasjon som prøver å holde følge med mor. For meg kan dette se ut som en Stokkand på avstand.
Jeg blir sittende i stillheten til naturen å bare ta inn over meg alt jeg har sett, luktet og opplevd på denne turen. For en slik kort tur kan gi deg så mye glede, kunnskap og undring. Og det er jo det vi trenger mer av i dag, fylle hodet med det du faktisk ser og opplever her og nå. Være aktivt tilstede med de og det vi sameksisterer med.
Jeg tenker på skarven, var det noe den ønsket å fortelle oss den dagen?
Jeg kjenner luften endrer seg og smådrypp kommer fra svarte skyer over oss. På tide å skynde seg hjem, før det braker løs..
Og det var nettop da det skjedde, jeg skled og falt så lang og tung jeg er 😓 Det var nok vondest for selvtilliten med det er faktisk ganske lenge siden jeg har hatt skrubbsår også.
Hmmm tenkte jeg, varsel om uvær og ulykke……. Ja nå inntreffer begge på en gang. 😂, jeg skulle hørt på Skarven å snudd.
En komplett kald dusj fikk vi begge, ikke en cm på kropp og hode var tørt der vi hastet gjennom skogen mens tordnet braket rundt oss.
Etter et kraftig utbrudd, skinner solen igjen over tretoppene vekselsvis med tunge svarte skyer.
Når vi igjen nærmer oss parkeringsplassen er solen sterk og varm på himmelen men vi er fortsatt klissvåte og slitne etter en hastetur tilbake gjennom skogen med lyn og torden.
En siste stopp hos disse 2 stokkendene tok jeg meg allikevel tid til før vi hastet hjem til en varm dusj.
For en fantastisk tur og sti, jeg er fylt med historier og hverdagsgleder jeg tar med meg inn i en ny arbeidsuke.
Og vel hjemme, satt også en av mine aller beste hage venner i treet ved verandaen. Også her i hagen, så det ut som det var en som hadde fått en ønsket eller ikke ønsket dusj ❤️
Våknet til nok en nydelig dag med strålende sol og varme. Selv om turene våre ikke er så lange, inneholder de mye og det er ekstra slitsomt når solen steiker på litt utrente kropper 😂
I dag hadde jeg litt lyst til å besøke mine barndomsrøtter og jeg gledet meg også til et gjensyn med fugletårnet på Vassbånn.
Så vi parkert ved golfbanen og ruslet mot den vakre stien langs golfbanen og videre ned til stien parallelt med Borrevannet.
Dette er et vakkert område, og grønnfarge spektret i seg selv gir meg en ro.
Det er ikke så mye mennesker her på denne stien, ingen som plinger med sykkelbjeller eller haster løpene forbi. Det skaper en ekstra god tilstedeværelse og gir meg rom for å bare være tilstede i nuet uten forstyrrelser. Og for meg er det jo nettopp det jeg søker når jeg går ute i naturen, bare være tilstede under raslende ferske blader, kvister som knekker under fotspor og fugler som villige forteller sine historier fra busker, trær og kratt.
I solens varme stråler, i naturens magi, Vi finner ro og glede, under himmelens blåe magi.
-Hennysway-
Vel oppe på haugen du ser på høyre bilde tar du ned til venstre, det er vanskelig å ikke legge merke til dette fantastiske kråkeslottet, og det er en god følelse for meg at dette nettopp er satt opp, for at jeg og andre skal kunne sitte i ro med en kikkert eller et kamera å bare se på mangfoldet og de sjeldne truende fugleartene her nede på Borrevannet.
Vi blir ønsket velkommen av en Svarttrost som er i ferd med å innta et næringsrikt måltid. Det lover jo bra, og nettopp Svarttrosten er Henrik sin favoritt fugl.
Borrevannet er et nasjonalt viktig fugleområde med ca. 255 registrerte fuglearter. I tillegg finnes en særegen vegetasjon og et frodig planteliv her nede. Det er registrert flere sjeldne og utrydningstruede fuglearter som åkerrikse, vannrikse, gresshoppesanger og rosenfink. Rørdrum er også påvist ved noen anledninger, gleder meg til en dag og kunne fange noen av disse med objektivet mitt.
Fugletårnet på Vassbånn, er et sted så vakkert og fritt, Hvor du ser fugler danser i luften, og naturen synger sitt slit. Fra tårnet ser vi ut over Borrevannet, med ro og fred i sinn, En oase av stillhet, hvor hjertet finner sin takt. I fugletårnet på Vassbånn, i naturens skjønnhet og prakt, Lar vi tankene fly, og sjelen finner sin plass.
Ja det er umulig å skrive om dette stedet uten å bli lyrisk, jeg blir faktisk rørt av naturen. Samtidig som jeg blir litt lei meg over at så mange ikke forstår at naturen er svaret på så mange hverdagslige utfordringer, psykiske utfordringer og livsstilssykdommer vi har i dagens samfunn. Vi bryr oss ikke lenger, tar ikke vare på, eller verdsetter det som er gratis og enkelt, men samtidig så livsviktig for oss alle.
Etter en stund her oppe i tårnet vandrer vi videre nedover stien.
Vi finner oss plutselig ved en liten fjellhylle å bare stirrer utover mangfoldet og livet på vannet.
Uflaks for meg befinner de fleste av disse fugleartene seg akkurat nå på andre siden av Borrevannet, og selv med mitt nye objektivt er det akkurat litt for langt unna til skarpe gode bilder.
Men også i dag får jeg øye på en fugleart jeg aldri har sett før, den kalles Toppdykkeren på Norsk. (Great crested grebe)
Her i full flørt med dansende fjærflotte hoder, danser de med halsene i myke jevne bevegelser.
Toppdykkeren er en vakker fugl med en silkeglinsende fjærdrakt og en særpreget hodepryd. Under paringspillet om våren reiser, sprer og rister fuglen på hodetoppen
Et par Stokkender (Mallard) kom også flyvende og svømmende forbi, den har jeg sett mange ganger men den er allikevel utrolig vakker med sitt grønn blåe fargespill på hals og hode. (legger ved et par tidligere bilder også).
Det er helt nydelig å bare sitte sånn, helt stille å bare iaktta naturen og livet fra denne fjellhylla, bare være tilstede akkurat i dette sekund.
Så vidt det er får jeg øye på en Grå hegre, helt i enden av Borrevannet.😍
Hegre – Ardeidae
Gråhegren er en ca. 1 meter høy vadefugl med lange bein, spisst nebb og et vingespenn på hele 175 cm.
Her flyr den over Borrevannet 🤩
Vi gikk videre nedover stien, og på høyre side åpnet det seg litt opp og Semb hovedgård kom til synet.
Men visste dere hvor gammel denne gården faktisk er, og dens historie? Det gjorde ikke jeg og det er jo slike ting som gjør meg nyskjerrig. Så etter noen søk kom det fram noen historiske godbiter.
Semb Hovedgård har røtter tilbake til middelalderen. Den ble først nevnt i skriftlige kilder på 1300-tallet. Gården har vært eid av flere adelige familier gjennom århundrene. På 1800-tallet ble gården kjøpt av familien Semb, som ga den navnet vi kjenner i dag. Sembs historie er like mangfoldig som gårdens eiere opp gjennom tidene.
Man regner med at det var bosetting ved Borrevannet så langt tilbake som for 5000 år siden – funn i områdene rundt Borre Golfbane tyder på dette. Noen mener faktisk at Vestfold kongene fra gammelt av kan ha hatt sitt hovedsete her på Semb, det er viktig informasjon å ha med seg inn i nåtiden.
Det er mange historiske plasser rundt Borrevannet, fra den gamle husmannsplassen ved Ramsli, går du videre mot kjærlighetstreet. En stor ærverdig Bøk, der mange har lagt igjen sin signatur på treets kropp.
Rett i nærheten her ligger også restene etter en svært gammel boplass. Her bodde det jegere og fiskere for flere tusen år siden. Da sto havnivået hit, ca. 40 m høyere enn i dag. Området er ikke gravd ut, men det er gjort steinalderfunn også her. Langs veien sørover får du innimellom også flott utsikt ned mot Borrevannet. Denne innsjøen, altså Borrevannet ble faktisk dannet for 8-10 000 år siden, da isen trakk seg tilbake. Kanskje det er nettopp derfor du finner så mange sjeldne fuglearter her.
Franz26 – Pixabay
Turen nærmer seg slutten , og vi smyger oss ved stien rundt hovedgården.
Selv ved parkeringsplassen må jeg stoppe litt opp og ta innover meg at det også her er historiske hauger, og alt annet enn golf på nyklipte gressplener. Endring er veldig bra men hva med å lage noen historiske skilt og gjøre nye generasjoner litt kjent med hvilket område de faktisk tråkker rundt i.
Haugene nær golfbanens parkeringsplass skjuler nemlig seksten branngraver fra eldre jernalder.
Hele dette området, mitt barndoms sted og min barneskole hviler på eldgammel historie vi knapt snakker om i dag.
Under Granly skole er det blitt gjort funn helt tilbake til 2500 til 1500 år f. vår tidsregning. Funn som flint dolk, flintspyd og grov skafthullsøks. Her har det vært mange boplasser gjennom årtusener helt fra Borrevannet og ned til Tveiten.
På raryggen fra vold til Tveiten, altså rett ved Granly skole ble det også funnet et vikingsverd fra ca. år 900 og en rekke graver som nå er jevnet med jorden. Det var også funn av stolpehus og kokegroper, og alt det var kun i topplaget av morenejorden. Utgravinger har ikke vært gjort (kilde: Borreminne 1997)
Det synes jeg er så forferdelig trist å tenke på, både Adalsborgen, Adalstjern og denne raryggen fra Vold til Tveiten har liksom gått litt i glemmeboka. ( blitt slettet fra historien vår). Det får meg til å tenke på hvordan vi ser på vår egen eksistens og hvor lite verdt vårt ego og tilstedeværelse egentlig er.
Men tenk litt på det dere som går og har gått på Granly skole.❤️
