Kategoriarkiv: Ut på tur med Hennysway

Fottur i Horten, Hennysway – sharing the joy of life, Juli 2026, Ut på tur med Hennysway

Hortenspiken – Skulpturen

Legg igjen en kommentar

– Hilsenen som har ønsket velkommen til Horten i generasjoner

Noen kunstverk blir mer enn bare stein og bronse. De blir en del av identiteten til stedet de står.
Slik er det med Hortenspiken – den vakre skulpturen som i snart syv tiår har møtt besøkende ved innfarten til Horten.

I gamle avisutklipp fra 1958 kan vi lese historien om hvordan billedhugger Arne Durban arbeidet med skulpturen. Den skulle bli en jubileumsgave til Horten by i forbindelse med byens 100-årsjubileum, og stå ved bygrensen som en hilsen til alle som kom sjøveien eller langs kysten.
Arbeidet tok imidlertid lengre tid enn planlagt, og selv om skulpturen var tenkt ferdig til jubileumsåret 1958, ble den først avduket i 1959.

Seglskute og Rose

Durban ønsket at figuren skulle uttrykke både bevegelse og velkomst. Derfor strekker hun den ene hånden opp i en hilsen, mens den andre holder en liten seilskute, hentet fra Horten byvåpen.
Hun står dessuten på en stilisert rose, også et symbol fra byvåpenet. Sammen forteller disse detaljene historien om en sjøfartsby som ønsker besøkende velkommen.

Det er fascinerende å lese at kunstneren selv finjusterte både linjene i kroppen og den røde granittsøylen hun skulle hvile på.
Han ønsket at skulpturen skulle passe naturlig inn i landskapet, og hadde faktisk sett for seg en høyere granittsøyle enn den kommunen til slutt valgte.
I avisene ble det også foreslått et lite parkanlegg rundt statuen med grønne plener, beplantning og smijernsrekkverk mot sjøen – en vakker ramme rundt byens nye landemerke.

Plassering skapte diskusjon

Skulpturen er omtrent 2,5 meter høy, og allerede før den var ferdig ble hun omtalt som «Hortenspiken», selv om navnet ennå ikke var offisielt vedtatt. Navnet festet seg raskt, og det er slik de fleste kjenner henne den dag i dag.

Plasseringen skapte også diskusjon. Noen mente skulpturen burde stå mer sentralt i byen, mens andre ønsket at hun skulle møte alle som kom til Horten ved innfarten. Det siste synet vant frem, og nettopp derfor har Hortenspiken blitt et av byens sterkeste symboler – en stille velkomsthilsen til både fastboende og besøkende.

Modell for skulpturen

En mindre kjent historie er at Anine Durban, billedhuggerens datter, skal ha stått modell for skulpturen. Opplysningen finnes i lokale historiske kilder og gir en ekstra personlig dimensjon til historien om Hortens kanskje mest kjente kunstverk.

For mange av oss som bor i Horten er Hortenspiken mer enn en statue. Hun er et symbol på å komme hjem. Utallige ganger har vi passert henne på vei inn til byen, uten kanskje å tenke over historien hun bærer med seg.

Neste gang du kjører forbi, kan det være verdt å sende henne et lite blikk. Hun har stått der og ønsket mennesker velkommen til Horten i over 65 år – en vakker påminnelse om byens historie, stolthet og gjestfrihet.

Visste du at?

Hortenspiken ble laget av den anerkjente norske billedhuggeren Arne Durban.
Skulpturen var en jubileumsgave til Horten by i forbindelse med byens 100-årsjubileum.
Arbeidet ble forsinket, og skulpturen ble først avduket i 1959.
Figuren er rundt 2,5 meter høy og står på en rød granittsøyle.
Hun står på en rose og holder en seilskute – begge hentet fra Horten byvåpen.
Den oppstrakte hånden symboliserer en hilsen og velkomst til alle som kommer til Horten.
Arne Durban ønsket opprinnelig en høyere sokkel og et lite parkanlegg rundt skulpturen.
Ifølge lokale kilder var kunstnerens datter, Anine Durban, modell for Hortenspiken.

Blomstenes Poesi, Hage, Mat, Medisin og Planter, Små og store naturopplevelser

Valmuens stille reise – fra knopp til blomstrende prakt

Legg igjen en kommentar

Noen blomster gjør ikke så mye ut av seg før den dagen de bestemmer seg for å skinne. Valmuen er en av dem.

Gjennom våren har jeg fulgt den nesten hver dag. Først de lodne, hengende knoppene som ser ut som om de beskytter en hemmelighet. De bøyer hodet mot bakken, stille og beskjedne, mens de sakte vokser seg større.

Så skjer det.

En morgen har knoppen sprukket. De silkemyke kronbladene folder seg forsiktig ut, nesten som krøllete papir som retter seg mot solen.

På bare noen timer står den der i full prakt – skjør, elegant og full av liv.

Det er kanskje nettopp derfor jeg er så glad i valmuer. De minner meg om hvor vakker forandring kan være. Om at noe av det mest spektakulære ofte skjer langsomt, nesten uten at vi legger merke til det.

Mine staudevalmuer kommer tilbake år etter år. De er blitt en naturlig del av hagen og et av de sikreste tegnene på at sommeren virkelig har kommet. Hver blomst varer ikke lenge, men planten fortsetter å gi nye knopper, og blomstringen blir en lang stafett av farger gjennom sesongen.

Rundt omkring i hagen dukker det også opp små overraskelser. En mer beskjeden slektning av staudevalmuen har funnet sine egne voksesteder. Den sprer seg selv, uten hjelp, og plutselig lyser de intense oransje blomstene opp mellom stauder, steiner og gress.
Jeg lar dem gjerne få bli.
De gir hagen et litt villere uttrykk og minner meg om at naturen ofte vet best selv.

Valmuen er ikke bare vakker å se på. Den tiltrekker seg bier og andre pollinerende insekter som summer mellom de åpne blomstene på varme sommerdager. På den måten blir den en liten, men viktig del av livet i hagen.

Å følge en valmue fra den første knoppen til den siste kronbladet faller, er en påminnelse om at de vakreste øyeblikkene ofte er de som varer kortest.

Kanskje er det nettopp derfor de blir værende så lenge i hjertet.

Har du valmuer i hagen?
Er de plantet med vilje, eller har de – slik som mine små oransje – funnet veien dit helt på egen hånd?

Blomstenes Poesi, Et hjerteslag fra Hennysway, Hage, Mat, Medisin og Planter, Hennysway – sharing the joy of life, Hennysway Helhet, Juni 2026, Små og store naturopplevelser

Et rikt liv – rett utenfor døren

Legg igjen en kommentar

Noen dager trenger man ikke reise langt for å oppleve noe stort.

I dag har jeg kost meg i hagen, omgitt av tre ting jeg elsker: blomster, fotografering og biomangfold. Det er noe helt spesielt med denne tiden av året.
Stramme knopper står klare til å sprekke ut i farger, humlene flyr målbevisst fra blomst til blomst, og hagen summer av liv fra morgen til kveld.

Når jeg vandrer rundt med kameraet i hånden, oppdager jeg stadig nye detaljer.

En humle tung av nektar som klamrer seg fast til en blomst. En sommerfugl som tar en kort pause i solen.

En ny knopp som åpnet seg akkurat i dag.
Små øyeblikk som lett kan gå ubemerket hen, men som forteller historien om alt livet som finnes rundt oss.

Denne hagen er ikke blitt til over natten. Den er resultatet av mange år med planlegging, planting, flytting av stauder, luking, vanning og utallige timer på knærne.
Noen ganger med jord under neglene, såre muskler og en rygg som har fått kjenne på innsatsen.

Men på dager som denne er det verdt hver eneste time.

For nå står alt i blomst og viser fram resultatet av omsorg, tålmodighet og kjærlighet til naturen.

Det er heller ikke bare jeg som nyter godt av dette. Hagen er blitt et hjem for utallige små skapninger.
Humler, bier, sommerfugler, biller og fugler finner mat, ly og hvileplasser her.
Det gir en egen glede å vite at det jeg har skapt ikke bare er vakkert å se på, men også viktig for livet rundt meg.

Midt i byen har denne lille hageflekken blitt en oase. Et sted hvor naturen får litt mer plass, og hvor jeg får muligheten til å følge årstidene på nært hold.
Her lever fugler og insekter sine rutinefylte liv side om side med meg, og hver dag byr på nye oppdagelser.

Jeg kan gå slik i timevis.

Se.
Lytte.
Fotografere.
Bare være til stede i øyeblikket.

For meg er dette selve definisjonen på et rikt liv. Ikke nødvendigvis et liv fylt med store hendelser, men et liv fylt med nærvær, undring og glede over de små tingene.

Et liv hvor jeg har fått skape noe med egne hender.
Et sted som gir tilbake, år etter år.

En liten oase for meg selv – og for alle de små og store skapningene som deler den med meg.

Noen av de vakreste opplevelsene finner vi ikke på fjerne reisemål. De finnes rett utenfor døren, dersom vi bare tar oss tid til å se.

Et hjerteslag fra Hennysway, Hage, Mat, Medisin og Planter, Hennysway – sharing the joy of life, Mai 2026, Poesi og Refleksjon, Små og store naturopplevelser

Vårens stille mirakler

Legg igjen en kommentar

– farger, nærhet og liv som vender tilbake

Det skjer alltid litt forsiktig først.
Som om naturen selv kjenner etter før den slipper våren helt løs.

En dag legger jeg merke til det – lyset er mykere, fargene dypere, og luften bærer noe nytt. Ikke dramatisk. Bare… levende igjen.

Når fargene våkner

De første blomstene kommer ikke brått. De folder seg ut lag for lag, som små hemmeligheter.

De sarte rosa kronbladene som nesten virker for skjøre for verden, men som likevel tåler både vind og kjølige netter. Grønne blader som presser seg frem med en kraft som ikke ber om tillatelse.

Det er kontrastene som gjør det så vakkert – det myke mot det sterke, det stille mot det levende.

Nære møter med små liv

Etter en lang vinter er det noe eget ved å komme tett på fuglene igjen.

Spurvene. Små, forsiktige – men samtidig modige.
De kommer nærmere nå.
Som om også de har savnet nærheten.

Jeg står stille, og de blir værende.
Et blikk, et lite hopp, en bevegelse – og plutselig deler vi samme øyeblikk.

Det er noe jordnært og ekte i det. Ingen forventninger.
Bare liv.

Duenes språk

Så er det duene.

De bærer våren på en annen måte – roligere, mer intenst.
To som finner hverandre igjen, som står tett, som hvisker med små bevegelser og blikk.

Det er ikke støyende kjærlighet.
Det er nærhet.
Tilstedeværelse.
En rolig bekreftelse på at de hører sammen.

Man trenger ikke forstå lydene deres for å se hva som skjer.

Mellom det stille og det levende

Det er kanskje det våren er mest av alt.

Ikke bare blomster eller fugler – men overgangen.
Fra stillstand til bevegelse.
Fra kulde til varme.
Og fra avstand til nærhet.

De små øyeblikkene som lett kan gå forbi hvis man ikke stopper opp.

Et lite pust av vår

Disse bildene er ikke bare motiv.
De er øyeblikk jeg fikk være en del av.

En blomst som åpner seg.
En spurv som våger å komme nær.
To duer som finner ro i hverandre.

Og midt i alt – en påminnelse:

Livet kommer alltid tilbake.
Stille, men sikkert.

Fottur i Tønsberg, Hennysway – sharing the joy of life, Mai 2026, På fottur i Vestfold, Små og store naturopplevelser, Ut på tur med Hennysway

Søndag langs vårstien på Illene

Legg igjen en kommentar

En søndag trenger ikke være mer avansert enn dette.

En rolig tur ut til Illene, der stien slynger seg gjennom våtmark og skog, akkurat i det våren er i ferd med å våkne for fullt. Det er noe eget med denne tiden – når alt er i startfasen. Ikke ferdig, ikke perfekt, bare i bevegelse.

Langs vårstien merker man det først i lydene. Trærne har begynt å få blader igjen, og det rasler forsiktig når vinden tar tak. Ikke den tunge susen fra sommeren, men en lettere, nesten skjør lyd. Som om naturen prøver stemmen sin igjen etter vinteren.

Blikket trekkes nedover også. Små knopper som presser seg frem, grønt som bryter gjennom det brune. Det er lett å gå forbi hvis man har det travelt – men det er nettopp disse små detaljene som gjør turen.

Og så er det livet langs vannet.

Ender som svømmer tett sammen, litt mer på vakt enn vanlig. Små, dunete nøster som følger etter i en perfekt, liten rekke.
Det er noe nesten høytidelig over det – måten de voksne fuglene viser dem frem på, som om de vet at dette er øyeblikk man skal stoppe opp for.

“Grågås – stolt og rolig, med blikket festet på omgivelsene. En fast vokter av våtmarkene på Illene.”

“Hvitkinngås – små flokker i rolig takt langs strandlinjen. Samstemte bevegelser og alltid på vei et sted.”

Lyset i kveld var også av den typen som ikke kan planlegges.
Mykt, gyllent, nesten som et filter lagt over landskapet.
Alt blir roligere i det lyset.
Tankene også.

Det er kanskje det som er det fineste med slike turer.
Ikke lengden, ikke tempoet – men det lille skiftet som skjer inni deg når du går der.
Når skuldrene senker seg uten at du tenker over det.

Illene leverer hver gang, men aldri på samme måte.

Og akkurat nå – i overgangen mellom vår og sommer – er det kanskje på sitt mest ærlige.

“Stokkand (hann) – med sitt karakteristiske grønn/blåe hode og rolige blikk.
Et fast innslag langs vannet på Illene.”

April 2026, Fottur i Horten, Hennysway – sharing the joy of life, Små og store naturopplevelser, Ut på tur med Hennysway

Reverompa ved Løvøybukta

Legg igjen en kommentar

– et stille sted der våren puster.

I dag gikk turen til vakre Reverompa i Horten kommune, innerst ved Løvøybukta. Et område som rommer langt mer enn man først tror – her finner du stillheten, fuglelivet, strandsonen og vårens første blomster i en sjelden fin balanse.

Langs stiene møtte jeg tepper av hvitveis og blåveis, små tegn på at naturen igjen våkner etter vinteren. Mellom trær og åpne partier finnes også sjeldne planter som gjør området ekstra verdifullt og viktig å ta vare på.

Nede ved bukta lå vannet rolig i dag. Små bølger skvulpet forsiktig inn over stranden, den typen lyd som får skuldrene til å senke seg helt av seg selv.
Oslofjorden ligger på utsiden, men her inne i bukta kjennes alt lunere, stillere og nærere.

Våren vitner om en ny start.

Jeg fikk også øye på en linerle, elegant og rastløs langs strandkanten. Trekkfuglene er på vei tilbake nå, og Reverompa er et fint sted å stoppe opp og følge med på livet som vender hjem for sesongen.

Det beste med slike steder er kanskje nettopp roen. Her kan man gå alene med egne tanker, lytte til fuglene, kjenne solen varme og bare være til stede.

Noen steder roper høyt.
Andre hvisker.
Reverompa ved Løvøybukta hvisker

Mer fra Reverompa

Reverompa under skyfri himmel
Solnedgangens glød over Reverompa
April 2026, Fottur i Horten, Hennysway – sharing the joy of life, Ut på tur med Hennysway

Når våren fyller hjertet

Legg igjen en kommentar

I dag våknet jeg til sol og vårvarme på terrassen. Fuglekvitter fylte morgenluften, og der satt rødstrupen på grenen – litt sjenert, men nysgjerrig, mens den kikket bort på meg.
I sidesynet skimtet jeg de vakre magnoliaene som blafret lett i vinden, som små tegn på at livet våkner igjen.

Dette er øyeblikkene jeg lengter etter gjennom hele den norske mørke og tunge vinteren. De stille stundene med lys, varme og natur rundt meg. Det er nettopp disse øyeblikkene som gir meg glede, ro og ny energi.

Utover dagen steg temperaturen helt opp til 19 grader, og vår aller første middag på Borrehaugene ble virkelighet. Laks sto på menyen for meg– hentet fra MENY – og smakte ekstra godt ute i vårsolen.

Ved vannkanten sto kjelden og skrek fra en stein, mens både måker og hettemåker så ut til å nyte varmen like mye som oss. Alt levde, alt pustet vår.

Kan man ønske seg noe mer?

For meg er dette mer enn hverdagsglede. Det er dette som fyller meg opp igjen etter tunge måneder. Små, enkle øyeblikk som minner meg på hvor godt livet kan være.

  • pakk en enkel middag
  • dra ut uten stress
  • finn en benk / teppe / utsikt
  • spis ute
  • pust

Man trenger ikke reise langt for å kjenne livet.🥰

Et hjerteslag fra Hennysway, Februar 2026, Fottur i Horten, Hennysway – sharing the joy of life, Januar 2026, Små og store naturopplevelser, Ut på tur med Hennysway

En strand full av is

Legg igjen en kommentar

I dag er Kom deg ut-dagen, og vi har gått langs kyststien i Horten.
En kald men god kvelds opplevelse.

Stranden

Stranden møter oss slik vi sjelden ser den.
Isen ligger som et lokk over sand, stein og tang.
Havet er delvis stanset, delvis levende – et sted midt imellom.

Dette er ikke pyntet vinter.
Dette er kysten når kulda har fått holde på i fred.

Islagt strand, horisont, helhet, vakkert er det snår vannet fryser idet bølgene slår inn mot land.

Det er spor overalt.
Frosne bølger.
Fastlåste strømmer.

Steiner som vanligvis ligger skjult, er nå blottlagt og innkapslet.
Fargene er dempet.
Blått mot grått. Hvitt mot mørk sjø.
Alt virker stillere enn ellers.
Så vidt vi hører en liten fugl som klager i det fjerne.


En gammel båt ligger på land.

Den ser ut til å hvile, som om også den venter på mildere tider.
Isen har lagt seg over den, ikke voldsomt – bare bestemt.

Det er noe med kontrasten:

Det menneskeskapte og det helt naturlige, side om side.

Rolig, litt melankolsk.
Å gå her i dag handlet ikke om å komme frem til noe.
Det handlet om å være vitne til naturens kontraster.

Dette er også natur.
Ikke bare når den er grønn og lett tilgjengelig,
men når den er kald, lukket og utilnærmelig.

En strand full av is forteller sin egen historie.
Og i dag fikk vi gå midt i den.

Kom deg ut-dagen trenger ikke alltid sol og bål.
Noen ganger holder det å se og oppleve hvordan naturen ser ut, og føles akkurat nå.

Også her hjemme er hagen pakket inn i kong vinter
August 2025, Hennysway – sharing the joy of life, Østlandet, Reiser i Norge, Små og store naturopplevelser, Ut på tur med Hennysway

En natt i iglo ved eventyrvannet ved Helgeroa

Legg igjen en kommentar

“Eventyrvannet ved Helgeroa” – glassigloen rett ved vannkanten, midt i naturen.

Det er noe helt eget med å pakke sekken lett og gå inn i skogen med vissheten om at man skal sove et uvanlig sted. Da vi rundet svingen ved parkeringen og igloen dukket opp mellom trærne høyt over vannet, kjente jeg den lille sitringen av forventning som man ellers bare forbinder med barndommens eventyr.

Glasskuppelen – Igloen

Glasskuppelen lå der, nesten svevende over vannet, med utsikt rett mot trekronene og himmelen.
Inne var det enkelt, men lunt og stilfult:
Vedovn, myke dyner, og mange små detaljer som gjorde det koselig.

Etter at vi hadde gjort oss kjent, gikk vi ned til vannkanten.
Lyset var fortsatt varmt og mykt, og vi ble sittende lenge bare for å se solen gli sakte ned bak trærne.

Middag ute i stillheten fra naturen

Ingenting er som å nyte et enkelt måltid tilbredt på primusen på utsiden av Igloen.

Fuglene hadde sin egen kveldskonsert, og vi hadde følelsen av å være gjester i naturens eget rom, blant øyestikkere, vannliljer og nøkkeroser.

Pakket inn i en stjerne himmel

Da mørket kom, tente vi lys og fyrte i ovnen. Gjennom glassveggene kunne vi ligge og se på stjernene. En helt egen opplevelse – å være innendørs og ute samtidig.
Naturen var rett der, tett på, men samtidig følte vi oss trygge og skjermet.

✨ “I bålets varme og under stjernenes glans minner naturen oss om at magien finnes i øyeblikkene vi deler med stillheten.” ✨

Gul nøkkerose (Nuphar lutea) og demoiselle/damselfly (vannymfe, underorden Zygoptera)

En magisk morgen ved vannet

Morgenen etter våknet vi til et stille trolsk vann som speilet seg i lyset fra den gryende dagen. Disen danset lett i og over vannoverflaten.

Vi tok med kaffekoppene ut og satte oss tett sammen ved den varme bålpannen.

Den enkle gleden i å bare være, uten hastverk, uten avbrytelser, ble selve høydepunktet. Det å smelte sammen med naturen, viskende og tilstedeværende.

Det er rart hvordan et døgn kan føles som et helt lite eventyr. Helgeroa ga oss ro, natur, nærhet og opplevelsen av å være på et hemmelig sted.

Frokost i morgentimene

Jeg er ganske sikker på at jeg så beveren ta seg en svømmetur på andre siden av vannet.
Hvem trenger TV eller sosialemedier, når livet bare skjer minutt for minutt.

Og igloen – den vil alltid være en liten skatt i minnene våre.😍


Et døgn…..


Et døgn i igloen, tett inntil vannet.
Bålpannen knitrer, lukten av ved bærer minnene lengre enn natten selv.
Disen legger seg som et slør over eventyrvannet,
som om naturen hvisker at vi er gjester i noe større.


Og når mørket blir helt stille,
åpner himmelen seg.
Stjernene drysser som hemmelige tegn –
og jeg kjenner meg liten, men uendelig rik.

-Hennysway-

En lyrisk oppsummering av vårt opphold på Eventyrvannet

Verdt å gjenta meg selv 😍

Midt i skogen, der vannflaten speiler både solnedgang og stjerneskinn, ligger en liten glassiglo – som hentet ut av et eventyr. Å komme hit er som å tre inn i en hemmelig verden, der naturens stillhet blir selve luksusen.

Her var det bare oss, tretoppene og speilblankt vann som bar på tusen historier. Om natten ble himmelen vårt tak – med stjerner som tindret så klart at barndommens eventyr føltes nærmere enn noen gang.

Å våkne i igloen er som å våkne midt i naturens egen poesi: morgendisen danser over vannet, fuglene synger dagen i gang, og du kjenner en dyp, ren takknemlighet over å være akkurat her.

Dette er ikke bare et sted å sove.
Det er et sted å drømme, å kjenne seg levende – og å ta med seg minner hjem som varer lenge.

Takk for et fantastisk opphold, vi kommer gjerne igjen ❤️

Les også innleggene om Mølen eller Lillavendel 🌸

Flere unike overnattingssteder

En natt i tretoppene – vår opplevelse av Blåbæret
August 2025, Hennysway – sharing the joy of life, Østlandet, På fottur i Vestfold, Reiser i Norge, Små og store naturopplevelser, Ut på tur med Hennysway

Mølen – der stein møter hav og historie

Legg igjen en kommentar

Det finnes steder som setter seg i hjertet. Steder hvor naturens krefter og menneskers spor fra fortiden smelter sammen til et landskap man aldri glemmer.

Mølen, ytterst i Vestfoldkysten mellom Nevlunghavn og Helgeroa, er et slikt sted.

En rullesteinsstrand uten like

Allerede på parkeringsplassen merker man stillheten, før stien leder deg ned mot rullesteinsstranden. Synet som møter deg er nesten overveldende – milevis med avrundede steiner, formet av havet i tusener av år.

Her har isbreer trukket seg tilbake, stormer har rullet inn, og tidens langsomme arbeid har skapt et landskap som føles både rått og poetisk på samme tid.

Når bølgene treffer steinene, oppstår en egen musikk – et klangspill som bare finnes her. Hver bølge setter i gang en symfoni av rytmer, et evig møte mellom hav og jord. Jeg er sikker på at vi kunne stått der i timesvis og bare lyttet.

Spor etter mennesker

Langs stranden ligger rundt 230 gravrøyser, noen fra bronsealderen, andre fra jernalderen og vikingtid.
Store steinrøyser, små varder, spor etter mennesker som levde og døde her for tusenvis av år siden.

Når man står ved en av de største røysene, med utsikt utover havet, er det umulig å ikke kjenne en forbindelse til de som en gang sto på samme sted.

Hvilke håp hadde de? Hvilke drømmer ble lagt ned i steinene?

Et stoppested for fugler – og mennesker

Mølen er også et møtested for liv. Over 300 fuglearter er observert her, og på trekkdagene fylles himmelen av vingeslag og rop.

For noen er dette siste stopp før havet, for andre første hvil etter en lang reise. Selv de minste fuglene minner oss om at verden er større enn vi ofte husker i den hektiske hverdagen.

Et sted for ro

Det er kanskje det jeg likte best med Mølen – at stedet åpner sansene.

Man ser steinene, hører bølgene, kjenner vinden, oppdager fugler, og fornemmer historien i jorda under føttene.

Det er et sted hvor naturen setter oss på plass, men samtidig gir ro.

Neste gang vi reiser dit, vil jeg ta med en termos med kaffe, sette meg på en stein og bare være.

For Mølen er ikke bare et sted man besøker – det er et sted man opplever, med hele seg.

Informasjon om steinene

Mølen – steiner med en historie som strekker seg millioner av år tilbake

Når du går langs rullesteinsstranda på Mølen i Larvik, går du bokstavelig talt på historie. Steinene her ble lagt igjen av isbreene på slutten av siste istid, for omtrent 12 000–13 000 år siden. Dette var da ismassene trakk seg tilbake og dannet det mektige raet vi kan oppleve i dag.

Men selve steinene du ser og plukker opp, bærer en historie som er enda eldre. Mange av dem er larvikitt, en bergart som ble dannet dypt i jordskorpa for nesten 300 millioner år siden – i forbindelse med dannelsen av Oslofeltet. Andre vulkanske bergarter i området er like gamle, og forteller om et landskap i voldsom bevegelse.

Dermed kan vi si at Mølen er et møte mellom to tidsskalaer:

  • Avsetningen – steinene på stranda – er rundt 12 000 år gammel.
  • Selve bergartene – som larvikitt – er nær 300 millioner år gamle.

Det gjør Mølen til et unikt sted der istidens krefter og jordens dype geologiske historie møtes – og hvor vi kan kjenne på både tidens tyngde og naturens ro.

Del av UNESCOs Global Geopark (Gea Norvegica).

Praktiske tips til et besøk

Hvordan komme dit: Mølen ligger mellom Nevlunghavn og Helgeroa. Det er skiltet vei og en parkeringsplass ikke langt unna.
Adkomst: Fra parkeringsplassen går det en kort sti ned til stranden, med informasjonstavler og en liten steinutstilling om geologien.

Kyststi: Ønsker du en lengre tur, kan du følge den merkede kyststien som går forbi Mølen – en fantastisk måte å oppleve landskapet på.

Ta med: Gode sko (steinene kan være glatte), en jakke mot vinden, og gjerne noe varmt å drikke.

Respekt for stedet: Det er forbudt å flytte steiner eller bygge varder, og bålbrenning er ikke tillatt.
Hele området er fredet både som natur- og kulturminne.

En stein er ikke bare en stein

🌊 Har du vært på Mølen? Eller kanskje du har et annet sted hvor du alltid finner ro og inspirasjon?

Fortell meg gjerne 🥰