I think mindset has a huge impact on financial success – but perhaps not in the way we usually talk about it.
First, we have to decide what financial success actually means.
For me, it isn’t about becoming rich, owning the biggest house, driving the most expensive car or being able to show the world how successful I am.
It is about having enough.
Enough to feel safe. To pay the bills without fear. Enough to deal with unexpected expenses. To be able to travel, experience the world and occasionally buy something simply because it brings me joy.
But most importantly, enough to have choices.
Because to me, the greatest luxury money can buy is not another possession.
It is freedom.
Our mindset determines so much about how we use money. If success always means more, there will probably never be enough. There will always be a bigger house, a newer car, another renovation, another thing we believe we need.
And every new financial commitment requires something from us in return.
More income. More work. And more responsibility. More time.
At some point, I think it is worth asking:
When does money stop giving us freedom and start taking our freedom away?
I live in a society where success is often measured through education, careers, income, property and possessions. There is nothing wrong with wanting financial security or being ambitious. I have worked hard throughout my life too.
But as I have grown older, my definition of wealth has changed.
Time is wealth.
Freedom is wealth.
Experiences are wealth.
Being able to sit somewhere beautiful on an ordinary Tuesday without constantly thinking about what you should be doing is wealth too.
My mindset also affects my willingness to invest in the things I believe in.
I spend enormous amounts of time creating, writing, photographing and developing Hennysway. I don’t know exactly where that journey will eventually take me financially. But instead of only asking, “How much money does this make today?”, I also ask, “What kind of life could this help me create tomorrow?”
That is an investment too.
Perhaps financial success is therefore less about accumulating as much money as possible and more about creating a healthy relationship with it.
I want money to provide security, opportunities and experiences.
But I don’t want the pursuit of money to consume the very thing I am trying to finance: my life.
So my financial mindset today is actually quite simple.
Earn enough. Spend consciously. Invest in what matters. Keep some security. And know when enough is enough.
Because I don’t need to be the richest person in the room.
I would rather be the person who has enough – and still has time to live.
– det lille huset som ble et ankerfeste i livet hans
I dag gikk turen igjen til Munchs hus i Åsgårdstrand. Jeg har vært her flere ganger tidligere. Det er jo nesten i nabolaget vårt, bare noen få kilometer fra hjemmet vårt i Horten. Likevel opplever jeg at stedet gir meg noe nytt hver gang.
Kanskje fordi huset i seg selv er så beskjedent.
Når man tenker på Edvard Munch og hvilken plass han har fått i verdens kunsthistorie, kunne man nesten forventet noe storslått. I stedet står det et lite gult trehus mellom de smale gatene i Åsgårdstrand. En seng. Et bord. Enkelt kjøkken. Og en hage som strekker seg nedover mot fjorden.
Men akkurat her fant Munch noe han stadig søkte tilbake til: ro, frihet, natur, mennesker og et sted som var hans eget.
Og jo mer man leser om årene hans her, desto tydeligere blir det at Åsgårdstrand ikke bare var stedet hvor han bodde om sommeren.
Det ble en del av selve kunsten hans.
Før huset kom kjærligheten
Munch kom faktisk til området før han fikk sitt eget hus.
Sommeren 1885 ferierte familien i Borre. Munch besøkte også Åsgårdstrand, blant annet fordi malervennen Hans Heyerdahl oppholdt seg der.
Og her skjedde noe som skulle sette dype spor.
Han møtte Milly Thaulow.
Munch forelsket seg i henne, og de innledet et hemmelig forhold. Milly var gift, og i Munchs egne litterære notater finner vi senere minner om skjulte møter, forelskelse, sjalusi og fortvilelse.
Det er nettopp disse følelsene – lengselen etter et annet menneske, kjærligheten som både lokker og gjør vondt – som senere dukker opp igjen og igjen i kunsten hans.
Åsgårdstrands strandlinje ble kulissene rundt disse følelsene.
Det synes jeg gjør bildene hans enda mer interessante.
Vi ser ikke bare et konstruert landskap.
Vi ser steder han faktisk gikk, ventet, lengtet og forelsket seg.
I 1889 begynner Åsgårdstrand for alvor å bli «hans sted»
Sommeren 1889 slo Munch og familien seg ned her for en lengre periode. De leide Thorines hus, som fremdeles ligger i dagens Edvard Munchs gate 33.
Og jeg liker en liten detalj fra denne tiden.
Munch skrev begeistret hjem til tante Karen om huset han hadde funnet. Det kostet 70 kroner for hele sommeren, hadde tre pene rom, hage og lå like ved sjøen.
Han var tydelig henrykt over stedet og den gode luften.
Det er lett å forestille seg ham komme hit fra Kristiania og finne et helt annet tempo.
Havet. Lyset. De lange sommernettene. De små husene. Fiskerne. Barna som lekte.
Og skogen mellom Åsgårdstrand og Borre.
Fra denne tiden finner vi blant annet Sommernatt – Inger på stranden, hvor søsteren Inger står modell. Hun dukker også opp i andre motiver fra området.
Så kjøper han det lille gule huset
I 1898, 34 år gammel, kjøpte Edvard Munch sin aller første eiendom.
Det var huset vi i dag kjenner som Munchs hus.
Han hadde allerede leid forskjellige steder i Åsgårdstrand gjennom flere år, men nå hadde han endelig sitt eget sted.
Og ifølge Munchs venn Christian Gierløff skal dette nærmest ha vært den lykkeligste dagen i Munchs liv.
Gierløff beskrev stedet nesten som Munchs eget lille Versailles – med frukttrær, bærbusker, blomster, syriner, sjasmin og en velstelt kjøkkenhage.
Det er ganske fint å tenke på. En av verdens mest berømte kunstnere trengte tydeligvis ikke et palass.
Hans «Versailles» var et lite trehus og en kjøkkenhage i Åsgårdstrand.
Munch var faktisk ganske opptatt av hagen
Dette er kanskje en side ved Munch man ikke hører like mye om.
Han var opptatt av frukttrær, bærbusker og hva som skulle plantes og høstes.
Da han var borte, sendte han instrukser hjem.
I et brev ba han blant annet om at det skulle sendes ned: «3 solbær, 6 rips og 3 dvergepler» som fiskeren Henriksen kunne plante for ham.
Tante Karen og søsteren Inger brukte også huset når Edvard selv var på reise. Brevene mellom dem kunne handle om kirsebærhøsten, planting, gjødsling og hva som måtte gjøres i hagen.
Hagen var både matfat, arbeidsplass, skjulested og motiv.
Etter hvert malte han mennesker som høstet, hugget ved og arbeidet rundt huset.
Blant disse arbeidene finner vi også Blomstrende morelltre og unge piker i hagen fra 1905.
Barna som kikket over gjerdet
Munch var tydeligvis et spennende innslag i Åsgårdstrand. Barn kunne stå og kikke over gjerdet mens han arbeidet, og noen av dem ble også modeller for ham. Men de kunne visst være plagsomme også – de ringte på døren og stjal epler fra hagen hans. MUNCH forteller at barn i både Kragerø og Åsgårdstrand kjente den litt eksentriske kunstneren godt
Han malte menneskene som bodde rundt ham
Etter at Munch fikk sitt eget hus, skjedde det også noe med motivene hans.
Blikket ble i større grad rettet mot hverdagen.
Han malte barn, unge jenter, fiskere, badende mennesker, naboer, venner og folk som arbeidet i området.
Modellene var altså ikke nødvendigvis profesjonelle modeller hentet langveisfra.
Mange var mennesker Munch kunne møte i gatene rundt huset sitt.
Og noe annet jeg liker ved historien om Munch i Åsgårdstrand, er at bildet av den dystre og utilnærmelige kunstneren ikke stemmer helt med lokalbefolkningens minner om ham.
Han skal ha vært godt likt.
Da han var i utlandet, sendte han blant annet penger til fattige i Åsgårdstrand, gaver og fødselsdagskort.
Tante Karen fortalte til og med at familien hadde så god kreditt hos fiskerne at det holdt å nevne Edvards navn dersom de ikke hadde penger på seg.
Det sier kanskje noe om forholdet han hadde fått til menneskene her.
Pikene på broen – en bro som faktisk fantes
Et av Munchs mest kjente motiver fra Åsgårdstrand er selvfølgelig Pikene på broen.
Den første versjonen ble laget omkring 1901. Og broen var ikke oppdiktet.
Det var en pælet gangbro ved havnen i Åsgårdstrand, ferdigstilt i 1894, med dampskipsbryggen ytterst. Munch vendte tilbake til motivet mange ganger; det finnes en hel rekke versjoner.
Noe av det fascinerende er at når man går rundt i Åsgårdstrand i dag, finnes fortsatt landskapet bak bildene.
Husene er endret. Trær har vokst og forsvunnet. Bryggen er ikke den samme.
Men fjorden, kurvene i landskapet og lyset er fremdeles der.
Munchs berømte strandlinje
Det var særlig én form Munch stadig kom tilbake til: den buktende strandlinjen i Åsgårdstrand.
Kunsthistorikeren Jens Thiis kalte den senere nærmest en egen «Åsgårdstrandslinje» – en myk, svingende linje som går igjen i en rekke av verkene hans.
Og denne linjen dukker opp i flere av arbeidene som senere ble knyttet til Livsfrisen.
Blant verkene med sterke forbindelser til Åsgårdstrands landskap finner vi:
Melankoli
Løsrivelse
Sommernatt. Stemmen
Aske
Livets dans
Stjernenatt
Stormen
Pikene på broen
Sommernatt – Inger på stranden
MUNCH beskriver nettopp Åsgårdstrand som landskapet hvor mange av de menneskelige dramaene i Livsfrisen fikk sine kulisser.
Melankoli – en mann ved stranden og en virkelig kjærlighetssorg
Historien bak Melankoli er spesielt interessant.
Figuren ved stranden knyttes til Munchs venn Jappe Nilssen, som hadde et komplisert kjærlighetsforhold til Oda Krohg – gift med kunstneren Christian Krohg.
Miljøet rundt kunstnerne i Åsgårdstrand var med andre ord ikke nødvendigvis så fredelig som de vakre sommernettene kan få oss til å tro.
Her fantes forelskelser, sjalusi og kompliserte forbindelser.
Munch brukte slike virkelige menneskelige erfaringer som råmateriale, men gjorde dem om til noe større og mer universelt.
Det er kanskje nettopp derfor man ikke behøver å kjenne Jappe eller Oda for å forstå mannen som sitter alene ved vannet.
Følelsen kjenner vi igjen.
Munch var fadder til Per Krohg
En liten historie jeg heller ikke visste første gang jeg besøkte stedet, er hvor tett det norske kunstnermiljøet faktisk var knyttet sammen her.
Munch tilbrakte tid sammen med blant andre Christian og Oda Krohg, Hans Heyerdahl og Sigurd Bødtker.
Da Christian og Oda Krohgs sønn Per Krohg ble døpt i Borre kirke, var Edvard Munch fadder.
Per Krohg ble senere selv en betydelig kunstner.
Det gjør området mellom Borre og Åsgårdstrand til en ganske spesiell liten del av norsk kunsthistorie.
Og så skjedde dramaet med Tulla Larsen inne i dette huset
Det er nesten vanskelig å forestille seg når man står inne i de små, stille rommene.
Men sensommeren 1902 fant et av de mest dramatiske øyeblikkene i Munchs privatliv sted nettopp her.
Munch hadde hatt et turbulent kjærlighetsforhold til Mathilde «Tulla» Larsen.
Hun ønsket ekteskap.
Munch fryktet at et borgerlig familieliv ville komme i konflikt med kunsten.
Under deres siste møte i huset i Åsgårdstrand gikk en pistol av.
Munch ble skadet i venstre hånd.
Hva som egentlig skjedde, vet vi fremdeles ikke sikkert. Historiene og forklaringene spriker, og det er derfor bedre å la mysteriet stå enn å gjøre én av versjonene til sannhet.
Men hendelsen satte spor – både fysisk og psykisk.
Plutselig blir de små rommene i huset noe annet enn en idyllisk kunstnerbolig.
De rommet også konfliktene han bar med seg.
Eventyrskogen finnes også
Munch malte ikke bare sjøen og menneskene i byen.
Nord for Åsgårdstrand ligger Fjugstadskogen, mellom Åsgårdstrand og Borre.
Her finner man bakgrunnen for Munchs Eventyrskogen – skogen hvor barn beveger seg inn mellom trærne og naturen nesten får sitt eget eventyrlige liv.
Det fine er at dette fortsatt er et landskap vi kan gå i selv.
Den samme strekningen inngår i dagens kyststi mellom Borre og Åsgårdstrand.
Munchs Åsgårdstrand var ikke bare mørk og melankolsk. Mellom kjærlighetssorg og store eksistensielle spørsmål malte han også det helt vanlige livet rundt seg – barn som badet, mennesker som høstet, ved som ble hugget og barn som forsvant inn mellom trærne i Eventyrskogen.
Et hus han lengtet tilbake til
Munch levde store deler av livet sitt på reise.
Berlin. Paris. København.
Utstillinger, kunstnere, samlere og kritikk.
Men når han ble utslitt og nedfor, var det ofte Åsgårdstrand tankene gikk tilbake til.
Han skrev om lengselen etter huset og arbeidet. Han planla hva som skulle plantes neste sommer. Og han tenkte på kjøkkenhagen.
På trærne. Og på stedet sitt ved sjøen.
Etter 1905 ble besøkene sjeldnere. Etter hjemkomsten til Norge i 1909 bodde han andre steder, og fra 1916 ble Ekely i Oslo hans faste hjem.
Likevel solgte han aldri Åsgårdstrand.
Han beholdt det lille huset helt frem til sin død i 1944.
Det sier kanskje mer enn noe annet om hva stedet betydde.
Verdens første Munchmuseum
Etter Munchs død kjøpte kommunen huset fra dødsboet.
I 1947 åpnet det som verdens første museum viet Edvard Munch.
Og til forskjell fra mange kunstnerhjem er huset bevart på en måte som gjør at vi fremdeles kan komme svært nær personen Munch.
Det er i dag det eneste intakte hjemmet etter kunstneren som er bevart. Eiendommen ble fredet av Riksantikvaren i 2013.
Det er kanskje akkurat derfor jeg liker å komme tilbake hit
Munchs hus handler selvfølgelig om kunst.
Men for meg handler stedet nesten like mye om mennesket bak kunsten.
Her var han ikke Edvard Munch – verdensberømt kunstner. Her var han også mannen som skulle huske å få plantet ripsbuskene.
Som trengte fred. Som forelsket seg. Og som kranglet.
Som kjente fiskerne. Som malte nabobarna.
Og som kunne sitte og se månen lage en søyle over Oslofjorden.
Når livet ute i verden ble for mye, lengtet hjem til det lille huset sitt i Åsgårdstrand.
Når man deretter går ut av porten og ned mot sjøen, er det nesten umulig ikke å begynne å lete etter Munchs bilder i landskapet.
Den buktende strandlinjen.
Trærne. Husene. Bryggen. Og lyset over fjorden.
Noen ganger ligger verdenskunsten nærmere hjemmet enn vi tenker over.
For oss ligger den bare noen kilometer hjemmefra, mellom Horten og Åsgårdstrand. ❤️
Visste du dette?
Munch kalte ikke huset sitt noe praktfullt. I brevene kunne han omtale det ganske enkelt som huset eller hytten i Åsgårdstrand. Andre har senere kalt det både «lykkehuset» og «Munchs Versailles».
Og kanskje passer begge navnene.
For bak den beskjedne gule fasaden fant han noe som ser ut til å ha vært langt viktigere for ham enn prakt og rikdom: et sted å høre til.
Det er alltid spennende å finne informasjon om det jeg skriver om. Om alt dette stemmer vet jeg ikke. Men det er slik det står skrevet i de ulike kildene.
Og ja – selv underbuksene er bevart. Når Munchs hus formidler historien til barn, kan de blant annet støte på Munchs gamle underbukser. Det sier egentlig ganske mye om hvor nært vi får komme mennesket bak verdenskunsten i dette lille huset.
There are actually many things I do differently from how I was raised, but the greatest difference is probably how I choose to see other people.
I grew up surrounded by quite a lot of negativity towards people who were different – different professions, cultures, races and religions. There were prejudices I was somehow expected to inherit simply because they belonged to the world around me.
But even as a child, something in me resisted that.
When I was around ten years old, Vietnamese boat refugees began arriving in my town. Instead of being afraid of people who looked different, spoke differently and came from a culture I knew nothing about, I became curious.
I wanted to understand them.
I began learning Vietnamese. And I became something of a young advocate for the Vietnamese families who had arrived. I even helped write letters to their families back in Vietnam for people who couldn’t write themselves – simple letters telling mothers, fathers and relatives thousands of kilometres away that their loved ones had arrived safely in a country far to the north.
Looking back, I think something fundamental in me was shaped during those years.
I chose curiosity over prejudice.
Instead of asking, “Why aren’t they like us?”, I became interested in understanding why we are different.
Different histories create different people. Geography, poverty, war, religion, family, education, opportunity and culture all shape how we understand the world. Once you become genuinely curious about those differences, judging people becomes much harder.
Through my Vietnamese friends, I was also introduced to Buddhist philosophy.
I don’t consider myself religious, but many Buddhist values became important to the way I wanted to live: respect for living beings, gratitude, compassion, simplicity, awareness and trying not to build a life entirely around wanting more.
And that is probably where I differ most from the values I grew up around.
Not impressed by status!
A master’s degree doesn’t automatically make someone wise. A prestigious job title doesn’t make someone a good person. Money doesn’t tell me whether someone is successful, and perfection has never told me whether someone is happy.
But character does.
How you treat the person who can do absolutely nothing for you tells me far more about you than your title ever will.
Over the years, travelling and meeting people from very different backgrounds has reinforced that belief.
I have met people who, measured by Western standards, have very little. Yet some of them have seemed extraordinarily rich to me.
Rich in time. And in family.
Rich in generosity. And in laughter.
Rich in their ability to appreciate what they already have. And sometimes remarkably free.
That has made me question our conventional definition of success.
We create lives filled with possessions and obligations and then have to spend enormous amounts of our time maintaining them. We build invisible walls around ourselves – mortgages, expectations, careers, status and the constant pressure to achieve more.
Sometimes our comfortable lives can quietly become A4-sized prisons of our own making.
Norway is my home
I live in Norway, one of the world’s wealthiest societies, and I recognise the enormous value of the security and welfare that provides. But living in a wealthy society has also taught me that material security and human richness are not necessarily the same thing.
Today, I don’t want my worth measured only by how productive I am, what position I hold or what I contribute to a system.
I am a human being before I am a resource. I want my life to be measured in other ways.
By whether I was curious instead of judgemental. And by whether I treated people as equals.
By whether I remained open enough to learn from cultures different from my own. And by whether I noticed the people around me.
By whether I loved deeply.
And by whether I was actually present for this strange, beautiful and sometimes painfully short experience we call life.
So perhaps the biggest thing I do differently from how I was raised is very simple:
I was taught to notice the differences between people. I chose to become curious about them instead.
And that choice has shaped almost everything about the person I became.
This question made me think, because some apps aren’t really favourites anymore – they’re simply necessities. Banking, messages, photos and all those practical things have become such a natural part of everyday life that we hardly think about them.
But if I look at the apps I genuinely enjoy using, my list says quite a lot about who I am.
My list
1. My security camera apps
Perhaps an unusual favourite, but definitely one of mine.
When I’m in Norway, I can open my camera apps and instantly look at our home and garden in Thailand. I can see the palm trees moving, check the garden and simply get a tiny glimpse of the place I miss.
Sometimes I don’t even open the cameras because I need to check anything. Just to listen to the sounds of the birds or the wind.
I just want to look home for a moment.
It is quite remarkable that a little app on my phone can make thousands of kilometres feel slightly smaller.
2. My website app
This one is probably among my most-used apps because Hennysway is such a big part of my everyday life.
I check my website every day. I follow what people are reading, work on posts, look at statistics and keep an eye on everything happening there.
What started as a website has gradually become my own little creative world – filled with travel, food, photography, thoughts, nature, experiences and everyday life.
3. Facebook
When I want to relax and do absolutely nothing productive, social media usually wins. 😄
But even there, I’m rarely just scrolling. Facebook gives me ideas, conversations, memories and little glimpses into other people’s lives that often inspire something I want to write about or explore further.
4. Instagram and Snapchat
I’m cheating slightly by putting these together, but they serve a similar purpose for me.
They are places for sharing the small moments – travel, food, nature, family, creativity and ordinary everyday happiness.
And they constantly give me new ideas.
5. My camera
This would probably be the hardest one to live without.
I love taking photographs and filming what happens around me. Not only the big experiences and beautiful travel destinations, but the tiny things too – a bird appearing beside me, unusual light over the sea, flowers in the garden, something delicious on a plate or simply a moment that makes me stop.
Photography has taught me to pay attention.
And perhaps that’s why my phone is so full of pictures. 😂
Looking at my five favourites, I realise they’re actually connected.
They allow me to create, remember, share, stay connected and notice the small things that make an ordinary day worth remembering.
So perhaps my favourite app isn’t really one particular app.
It’s whatever helps me stay curious about the life happening around me. 📱📷🌿✈️
