Category Archives: Mars 2023

Hvalhallen – I buken på en hval

Slottsfjellmuseet – Hvalhallen

Blåhval

Det er noe helt magisk å stå i buken på en hval, vi alle vet jo hvor store disse enorme dyrene kan bli men det er allikevel ikke før du har de så på nært hold at du virkelig forstår det.
Jeg har også hvalfangere i familien, både farfar og morfar var hvalfangere.
Særlig morfar var med på mange ulike hvalfangstbåter og hadde mange historier å fortelle både via gamle brev og muntlige fortellinger.
Når jeg står her inne i hallen og kikker opp i taket, er det ikke fritt for at jeg tenker at dette er en galskap jobb, mann mot enorme krefter.

Inne i hvalhallen på slottsfjellmuseet kommer du veldig nær noen av de aller største hvalen vi har, nemlig Finnhvalen, blåhvalen og Spermasetthval.
Disse skjelettene er veldig gamle, og jeg har sett de før sammen med barna men det begynner å bli mange år siden nå.

Utstillingen i hallen (bygg 1939) viser gamle skjeletter av hval og eksemplarer av hvalfostre etc.
Utstillingen er knyttet til byens hvalfangsthistorie.
Skjelettene i hallen er fra en finnhval (finnhval, Balaenoptera physalus) fra 1895, en rekord 27 meter lang blåhval (Balaenoptera musculus) fra Island 1901, en minkhval (vågehval), en spermhval (spermasetthval, spermhval, Physeter macrocephalus) fra 1896, en flaskenosehval (ampulhval, Hyperoodon), en spekkhogger (spekkhogger, Orcinus orca), og en retthval (nordkaper, Eubalaena glacialis), etc.
Legger ved de latinske navnene for de som er ekstra interessert i disse fantastiske skapningen.

I buken på en hval

Finnhvalen er den nest største av alle hvalene målt i lengde, bare slått av blåhvalen.
Blåhvalen er sannsynligvis det største dyret som noensinne har levd på jorda. Bare tungen kan veie like mye som en elefant, hjerte er så stort som en bil aorta (hovedpulsåren) er på ca 20 cm.
Veier et sted mellom 130 000 – 150 000 kg som voksen. Og dette finner mennesker helt fornuftig å jakte på hmmmm. 🙂

Spermhvalen er en tannhval, spermhvalen kan frembringe korte lyder med en styrke på nesten 200 desibel, dette er kraftig nok til å drepe mindre dyr og det er også det som er meningen.

De store hvalene har til alle tider gitt opphav til legender og myter, mye av grunnen er nok at de er så veldig store og lever skjult i havet for oss mennesker.

Du har historien om Jonas i hvalfiskens buk, det er jo kanskje litt interessant at de brukte betegnelsen fisk om dette dyret men det var vel den tids viten om dyret som var grunnen til det.
Sokrates var faktisk den første som skrev ned observasjoner om hvalen (Om ikke dyret Leviathan fra det gamle testamentet også er en hval).
I Historia Animalum skriver han at hvalen var et pattedyr, det er derfor rart at menneskene lenge etter dette fortsatte å kalle det en fisk.
Nok om det, Aristoteles plasserte i sitt dyre-system hvalen i en egen, selvstendig klasse.
Han skriver “Blant vivipare dyr er mennesket, hesten, selen, og andre dyr som er hårdekket” der kom altså også hvalen inn.
(Vivipare dyr er dyr som formerer seg på en slik måte at avkommet utvikles inne i mordyrets organisme og får sin næring fra den.)

Den eldste skriftlige kilden som omtaler hval i vårt område er Ottars beretning fra slutten av 800-tallet. Ottar så både hval og hvalross, men hans fortelling må ha blitt misforstått, opplysningene er i alle fall uklare, noe som har skapt atskillig hodebry for hvalfangsthistorikere og gitt opphav til svært ulike tolkninger.
Mest utfyllende er nok beskrivelsene i Kongespeilet fra omkring 1250. Dette skriftet er bygget opp som en pedagogisk samtale mellom far og sønn, det eneste faren finner verdt å nevne fra Islandshavet, er hvalene, og han understreker at de er meget forskjellige både etter art og vekst. I
Grønlandshavet gjenfinnes mange av de samme artene, samt mange slags sel.
I alt nevner Kongespeilet 22 ulike vestnorske navn på hvaler i havene, hvorav 18 også er nevnt i en lang oppramsing av hvaler i et tillegg til Snorres Skaldskaparmål.

Så ja selv et slikt rom får fram lysten i meg til å finne ut mer, det jeg nå må lære litt mer om, er mine egen bestefedre sine historier som hvalfangere.

Etter et spennende og lærerikt museums besøk dro vi videre på antikkmessen i Eik hallen, og der fikk vi mimret, kost oss med mer historie også fra vår egen barndomstid. Slike messer bringer ofte en slags lengsel tilbake til en tidligere del av mitt liv eller en tidligere tid jeg skulle ønske jeg hadde opplevd.

Vi endte opp med deilige spekepølser og oster, ikke akkurat det jeg hadde forventet men det smakte helt fantstisk etter en lang dag og et overfylt hode.


God kveld til dere alle, her ble det altså spekemat og ost 🙂

På det samme museet kan du se utstillingen fra det fjerdeskip Klåstadskipet og mye mer, ta den en tur på museum i helgen 🙂

Viking – En handelsreise til fjerne strøk

Det fjerde vikingskipet…….. Klåstadskipet.
Klåstadskipet er navnet på et skipsfunn fra vikingtiden.
Men det omtales ofte som «Norges fjerde vikingskip».

I dag har vi virkelig fått fylt oss med historie, fascinasjon over gigant dyr, glede og nostalgi,
Vi startet dagen med et besøk til Slottsfjellmuseet, og et spennende foredrag om det fjerde skipet Klåstadskipet, foredragsholder Fredrik Bjønnes var virkelig en som fikk selv de små tingene som en tre-plugg til å bli interessante, han var utrolig kunnskapsrik og morsom å høre på, noe som ikke er en selvfølge når man er nerd på enkelte temaer.

For dette funnet har ikke en historie som omhandler, viking konger, gull, edelstener og alt det vi finner morsomt å lese om eller se når du hører om vikingskip.

Men det som er spennende med denne historien, er først og fremst at dette skipet er et vitnesbyrd om de helt vanlige handelsmenn/kvinner fra Vikingtiden.
Dette skipet er nemlig det eneste som til nå er gravd ut her i Norge, som ikke er gravgods.

Klåstadskipet skiller seg derfor ut på flere måter fra de mer kjente vikingskipene; OsebergGokstad og Tune.
Det er et vrakfunn, og sannsynligvis et lasteskip, en Knarr (Knarrene var lasteskip med et bredere, dypere og kortere skrog enn langskip og kunne ta desto mer last og manøvreres med mindre mannskap).
Det er ifølge Fredrik flere grunner til at man er ganske sikre på dette, og det er blant annet funnene som ble gjort i skrogets bunn.

Men for å fortelle litt om dette skipet først, det ble først oppdaget i 1893 i Larvik nærmere bestemt Tjølling, Klåstad – Viksfjord.
Den gang lå mesteparten av skipet under vann og det som var synlig var veldig ødelagt.
Hva som skjedde med skipet er uvisst men la oss lukke øynene å se dette store skipet på vei til en av de store handelsbyene.
Det er kanskje høst og høststormene herjer i viken, vinden pisker opp fjorden og det 20 meter lange og 4,5 meter brede handelsskipet er kanskje på vei nordover, kanskje det kommer fra et området som i dag kalles Eidsborg i Telemark.
De har vært der for å laste skipet med brynesteiner, de var kanskje på vei til Hedeby, men den sterke høststormen og de kraftige bølgene som reiser seg, gjør så mannskapet om bord mister kontrollen.
Uten kontroll på skipet driver de inn i fjorden og videre inn i Klåstadkilen, skipet blir liggende på tvers i grunt vann.
Den 30 tonns tunge lasten i skipet, får det til å velte over og halve skipet blir liggende under vann og her blir det liggende helt til 1970.

Den kjente arkeologen Nicolay Nicolaysen foretok undersøkelser og registrerte alle den gang kjente fortidsminner fra middelalderen og forhistorisk tid, og publiserte dem i verket Norske Fornlevninger 1862–66.

Han dro også til dette skipsvraket, men siden det som viste seg over vannflaten ikke var noe syn for øye og heller ikke hadde “viktige” funn, i vrak restene eller nær skipet lot han det bli liggende.
Det er kanskje det som er mest sannsynlig, da ingen utgraving fant sted.

Nicolay Nicolaysen, 1897.Foto: L. Szacinski

Så det var ikke før Mai 1970 at selve utgravingen fant sted, skipet var 20-22 meter og av dette var faktisk 16,15 meter av kjølen bevart og deler av babor side, det ble også funnet hele 140 fragmenter.
Professor emeritus i norrøn arkeologi, Arne Emil Christensen har en helt spesiell grunn til å glede seg over at Klåstadskipet gjenoppstod, det var nemlig han som ledet utgravingen av skipet i 1970.

Arne Emil Christensen jr.


Men det som styrket ideen om at dette var et lasteskip fra Vikingtid var brynestein blokkene som ble funnet i vrakrestene.
Man vet fra historiene at vikingene fraktet brynestein, pels og jern til de store handelsbyene i nord og fjerne strøk i bytte mot slaver, sølv, silke, vektlodd fra arabiske land, krydder og andre typiske varer som drikkebegre fra Frankerriket, myn­t­er fra kalifatet, slavisk keramikk og bysantinske glassperler.
Og akkurat brynesteinen fra dette området, Eidsborg i Telemark var spesielt populær, da brynesteinen (skiferen) var hardere enn brynestein fra andre land og steder.
For å forstå viktigheten av brynesteinen må man tenke på hva denne steinen ble brukt til, og det var ikke bare for å slipe sverd men nesten alle de verktøy de trengte på den tiden. Man trengte skarpe egg på øksene, på fiskekrokene , knivene og ja til og med nålene måtte ha spisse tupper.
Klåstad skipet var også ulik i den forstand at den ikke hadde så mange årer eller noen hull til årer, den hadde kauper og på grunn av dens konstruksjon kunne den frakte opptil 30 tonn med stein og jern.
Ribe og Hedeby i Danmark og Sverige var på denne tiden de største handelsmarkedet i Nord, så skipet fraktet kanskje lasten hit for å bruke den i handel for varer som ankom fra fjerne østen eller Bysants, det bysantinske riket som ble gjort til rikets hovedstad i 330 under navnet Konstantinopel.
Kaupang ble ikke etablert før ca 200 år etter Klåstadskipet, som er fra ca år 998, så Hedeby og/eller Ribe var nok mest sannsynlig dette skipets handelsbyer, men hvem vet 🙂

Brynestein fra Klåstadskipet, en lett omsettelig ballast å bruke i vikingskipene sammen med jern

En annen oppdagelse som viser forskjellen på dette skipet og de andre store skipene som er utgravd er at det på Klåstadskipet er benyttet treplugger , det er funnet slike treplugger i småskipene fra Gokstad med altså ikke på de tre store gravskipene.
Hva betyr egentlig det for meg og deg som ikke er båtbygger, tja vi kan vel bare nerde litt videre?

Den øverste modellen er et spant fra Osebergskipet. Både før og under vikingtiden ble bordplatene surret til spantene. Hvalbarder ble benyttet til dette i Osebergskipet.
Bordgangene er festet til hverandre med saum og deretter tettes det med ull for å gjøre skroget tett.(Saum er en metallnagle med firkantet tverrsnitt til å fest  båtbord sammen med, eller til å feste båtdeler til båtbordene)
En liten avsporing her: så det er altså her vårt ord søm stammer fra, man bygger nemlig ikke båter, man syr dem sammen med saum.

Klåstadskipet derimot har bordgangene festet til spantet med trenagler, en vanlig teknikk som ble brukt utover middelalderen. Også her er bordlagene festet til hverandre med saum og tettet med ull.

Linjetegning
Av Heinrich Paasch.
Lisens: CC BY SA 4.0

Man tror at grunnen til at denne endringen innen byggteknikk fant sted, var for at det skulle bli lettere å kunne reparere skader på skipene, når de var i andre havner verden over.
Da vikingenes båtbygging teknikk ikke var like kjent og/eller brukt av andre enn vikingen selv.
Ved å endre måten å bygge skipene på til teknikker andre land også benyttet, kunne de være mer sikre på at også de fikk reparert skader på deres skip når de var ute på handelsreiser.
Men også dette er vel kanskje bare antakelser.

Klåstadskipet, andre funn fra skipet var noe tau og benrester etter sau.


Jeg anbefaler alle å ta en tur til Slottsfjellmuseet, akkurat nå er det en fantastisk fin utstilling der fra viktige med ulike vikigfunn, Klåstadskipet og annen historie fra middelalderen.
Det du ser her er kun et utdrag, da jeg ikke ønsker å ødelegge for museet.
Vi storkoste oss med både foredrag og utstilling og om du vil kan du jo også ta en titt på innlegget om hvalhallen, den utstillingen finner du også på slottsfjellmuseet.

Visste du forresten:
– Den viktigste handelsvaren var mennesker/slaver. Og ordet slaver kommer fra at det ofte var det slaviske folket som ble solgt, derav ordet slaver.
– De mest populære slavene var faktisk kristne ofte munker, fordi de kunne lese og skrive.
– I Stavern finner du botanikk du ikke finner andre steder langs kysten, det er fordi skipene ofte kvittet seg med ballasten sin her og med ballesten fulgte det jord og frø/vekster fra andre land og kontinenter.
(ballast =

På samme museum finner du Hvalhallen, det må du få med deg 🙂 kos deg på museum i helgen.

Møringa – på jakt etter gull

Nydelig utsikt, rikt med fuglearter, sommerfuglarter og mye spennende i fjæra

Jeg vender stadig tilbake til Møringa, det er noe med lyset der nede.
Lyset, kontrastene og fargene.

Møringa er kanskje først og fremst en populær strand for mange, jeg har aldri selv badet akkurat her men den er også en del av kyststien.

Men dette er stedet jeg oppsøker når jeg jakter på det som for meg er gull.
Jeg har skrevet om det før og det er kanskje sånn at vi alle skulle vært foruten skrap og søppel på disse fantastiske strendene men jeg oppsøker disse stedene fordi det er så utrolig mye fint man kan bruke akkurat slikt avfall til og det kan også faktisk bare være vakkert å se på, sånn som her på Møringa.
Det jeg leter etter er gammelt glass, gammelt frostet strandslipt glass.
Og akkurat dette gullet er det masse av nede ved Møringa, glass som også må være utrolig gammelt, glass på opptil 1 cm tykkelse i ulike farger og med ulike overflater.

Så selv om Møringa i dag først og fremst er en fantastisk strand langs kyststien, kan man heller ikke la være å dykke litt tilbake i historien.
For hvorfor finner jeg alt dette glasset?, alle de fantastiske mursteinene?, skimter nedgrodde grunnmurer inn i skogen og ser vogn-skinner helt ned under vannflaten her?.

Jeg vet at mange som meg tenker andre verdenskrig når de hører om Festningen, Karljohansvern, Falkensten batteri osv.
Horten har kanskje ikke vært flinke nok til å fortelle alle historiene fra tiden før andre verdenskrig, eller fra tiden før stedene ble kjente stedsnavn som i dag eller kanskje det bare er meg som ikke har fulgt godt nok med i timene.
Folk går forbi bygninger og batterier, ser årstallene på veggene men det er ikke alltid at man kobler at bygg fra 1800 tallet og opp til 1920 tallet ikke har noe som helst å gjøre med andre verdens krig, annet enn at Tyskerne tok de fra oss og moderniserte de da.

Kanskje heller ikke så interessant for alle men for meg er det veldig interessant, jeg elsker å bare sette meg ned på en krakk ved skogsstien eller en stein ved strandlinja og bare føle stedet jeg er på, se for meg hvordan livet var akkurat her, hvordan var det før alle disse kjente bygningen ble reist og hvordan var det de opprinnelige bygningene ble brukt , før de ble tatt i bruk av andre som for eksempel Tyskerne.

Siden det er ganske lite å finne for hobby historikere som meg, bruker jeg ofte litt tid på akkurat det. Jeg har så lyst til å gjøre alle de stedene jeg besøker levende igjen, gi andre muligheten til å se kjente steder på nytt, med nye øyne og kanskje mest av alt få nye generasjoner til bli interessert i lokalhistorien fra stedene de tror de kjenner like godt som sin egen bakhage.
Rett og slett dele litt av det som gir meg glede og mening. Men også lære meg selv og andre å sette pris på, ta vare på og ikke minst være stolte av alt det vakre, unike vi har rundt oss her i vår lille by, helt gratis for alle å oppleve.
Historisk sett er Horten en by alle burde ha lyst til å besøke, og går man tilbake i tid var det nettopp det alle gjorde, Horten/Borre var jo en av landets aller første og største byer, faktisk helt tilbake til steinalderen bodde det grupper av mennesker her i nærområdene. Akkurat det synes jeg vi burde bli litt mer nysgjerrige på,

Horten/Borre må tilbake på kartet, la oss sammen sette det på kartet igjen, bring lokalhistorien inn i alle klasserom og bruk alt det nærmiljøet har å by på, helt gratis. Og da mener jeg alt, ikke bare vikingtid og andre verdenskrig men også tiden før, imellom og etter…
Gjøre det gøy å lære igjen, det er mitt håp, alle skoler i Horten har tilgang på enormt mange ulike klasse rom uten for skolen vegger, for både historie, naturfag, samfunnsfag, ja faktisk alle fag 🙂

Hva er det jeg nå har lært om Møringa?, flere av dere vet sikkert mye mer enn meg om dette stedet, og gjør dere det, så setter jeg virkelig pris på tilbakemeldinger jeg kan fylle på med her 🙂
Siden jeg ikke skriver en lokal historiebok men bare ønsker å dele mine opplevelser har jeg det privilegium at jeg også kun tar med de tingene jeg selv finner interessante å dele, de historiene som får meg til å reise litt tilbake i tid, bli nyskjerrig og som jeg selv lærer litt av.

Hvis vi går tilbake til 1800 tallet da, jeg oppdaget noe interessant da jeg kom over et gammelt innlegg fra forsvarsbygg.
Møringa var altså opprinnelig landingsplass for det gamle ferjestedet i Horten.
Hovedbrygga lå på østsiden ut mot Oslofjorden men det var også en brygge på vestsiden inn i Stjertebukta, den brygga ble brukt når det var ekstra sterk vind og bølger.

Ellers så var det ikke så mye annet her på den tiden, det lå noen sjøboder her, et lite bakeri i tillegg til boliger for ferjemann og husmann.
Resten av Møringa ble brukt som beiteområder på den tiden.
Det er lite spor etter denne tiden nede på Møringa men så ser jeg akkurat det jeg var ute etter, nemlig en overgrodd grunnmur rett ved skogsgrensen.
Og akkurat denne grunnmuren jeg hadde skimtet der under mosen, sies det skal være restene etter det gamle ferjeleiet på Møringa.

Når forsvaret tok over Møringa, var det kun disse bryggene og bygningene de først tok i bruk, resten av plassen rundt brukte også de som beiteområder.

Det var først ved slutten av 1800 tallet at den store utbyggingen slo fart medblant annet Batteriet på Møringa i 1870 årene.
Fram til ca 1930 økte aktiviteten der nede, 1915-1925 ble montasjehallen for sjøfly og maskinverkstedet oppført, men det var fra 1925-1939 ble de fleste bygningen slik vi ser de idag, ble oppført. Kontorbygningene, monteringshallen og torpedoflyhangaren på Vealøs blant noen.

Kalkovnene på Møringa er også ganske unike, de sies å være de eneste som er bevarte i Norge tilknyttet en byggeplass, for det var derfor de ble satt opp, for å reise alle de bygninger og festningsverk du nå ser ved og rundt stedene ved Møringa (Karljohansvern).
Disse dampdrevne kalkmøllene ble oppført i 1852 og 1854.

Den eldste kalkovnen ble restaurert og delvis rekonstruert i 2001.

Grunnen til at jeg deler akkurat dette, er at uansett hvor jeg leser om Karljohansvern er det andre verdens krig som ofte blir nevnt som opprinnelsen til stedet og bygningene, batteriet, hangaren osv.
Dette er jo ikke riktig, så det gir mening og glede for meg å dele bitte litte grann historie om stedet fra før andre verdenskrig.
Før jeg avslutter min lille lokalhistorie time kan jeg jo selvfølgelig ikke hoppe over andre verdenskrig, men jeg har funnet noen unike bilder fra Møringa, tatt av Tyskere selv.
Og selv i denne mørke historiske tiden, ser Møringa akkurat like vakker ut i svart hvitt som den gjør i farger. Og det tror jeg også denne soldaten tenker når han ser utover Oslofjorden og inn mot vår vakre kystlinje.
Han tenker sikkert at Horten har en fantastisk natur å by på, og akkurat det er vi to enige i, han og jeg om ikke annet.

Foto Rolf Lund – Facebook Horten i bilder

Og det er også her på Møringa de Russiske krigsfangene ble holdt til fange, russerleiren lå faktisk i bukten før Batteriet (Hortenstangen).
Og disse fangene med flere, var nettopp de som hentet steinblokkene fra Adalsborgen, oppgraderte festningen og også mange andre bygg slik vi ser de i dag.
Hvis det er av interesse er det bare å lese disse innleggene, jeg legger link til de nederst på siden her.

Men jeg er jo først og fremst ute etter det som fyller meg med glede og livsmotivasjon, så da må jeg la krigen bli liggene.
Den er det skrevet mer enn nok om for de som er interesserte i akkurat den.
Min skattejakt fortsetter på dette vakre stedet…..

Henrik fortsetter også sitt arbeid med nye spennende prosjekter og oppgaver for de som tar kurs i tegning og nå etterhvert maling inne på b9galleri skolen.
Det er alltid morsomt å se om han og jeg leter etter de samme utsnittene når vi er sammen ute i naturen.
Jeg med kameralinsa og han med utsnitt-hjelperen, papir og blyant, ofte er det faktisk de samme motivene vi begge tiltrekkes av. 🙂
Det er mye spennende som skjer på Henriks skole, så om du er nysgjerrig, eller om du ønsker å bli en god tegner og/eller maler, burde du registrere deg på b9galleri skolen, det er helt gratis å registrere seg.
Plutselig så kommer akkurat det kurset du trenger eller ønsker å bli med på.

Fra skisse blir til akvarell

Tilbake sitter jeg igjen med mange gode følelser, opplevelser og sanseinntrykk fra denne deilige dagen nede på Møringa og jeg håper at dere som leser også har kost dere med egne og mine opplevelser gjennom helgen.

En ensom majestet mot nye mål



Lurer du kanskje litt på hva jeg skal bruke alt glasset til?, planen er å lage bilder når jeg har fått nok glass.
De kommer jeg nok til å dele etterhvert, både her og på B9 galleri på facebook.
Så istedenfor å tenke på glass som noe farlig og stykt kan du også tenke på det som noe vakkert..

Festningen – Brårudåsen batteri – Røråsen

Det var utrolig deilig å våkne uten å fryse i dag, og selv om tåken lå tykt over Oslofjorden lokket fuglekvitret meg ut på tur.
Det er noe magisk med tåke, alle historier du lager inne i hodet blir plutselig litt mer skumle.
Da passet det bra med en tur opp på festningen, det stedet har mange historier å fortelle meg tenkte jeg.

Jeg har selv ikke noe forhold til festningen, eller fest-ringen :).
Jeg vokste selv opp på Borre, så jeg mistet den tidlige ungdomshistorien flere hortensere har fra dette stedet, et av Hortens mest kjente rekreasjonssted, eller som ungdommen fra min tid kalte det, det beste feste stedet sammen med Løvøya.
Så i dag var det faktisk første gang jeg tok turen dit, og turen skuffet ikke.
Stedet hadde mange historier å fortelle meg, noen spennende historier fra langt tilbake i tid og andre som kanskje ikke har noe som helt med virkeligheten å gjøre.

Batteriet* stod ferdig allerede i 1930 med standplass til 8 kanoner som alle var adskilt av traverser (Innebygd dekkende ammunisjons-magasiner).

I den tredje traversen ble det anlagt en kommandostilling (se bilde).
Batteriet* dekker hele området fra Oslofjorden til Vassbånn ved Borrevannet i en nøye konstruert bue.
Hvis du ikke vet hvor Vassbånn er kan du lese innlegget under.

Jeg blir alltid nyskjerrig på hvorfor slike batterier, festninger og borger har blitt bygd, hva er historien.
Hvem var det hortenserne forsvarte seg mot ? og hvorfor var festningen så viktig ?

1903 stod det ferdig og det var ikke tilfeldig for i 1905 kom unionsoppløsningen mellom Norge og Sverige, og det var derfor festningen ble bygd, nettopp for at Norge skulle kunne være forberedt dersom alt ikke gikk etter planen. Batteriet var en del av både karljohansvern og falkensten batteri, og med den dekningen festningen da hadde der 106 m.o.h. fra Oslofjorden til Vassbånn var det sammen med Falkensten batteriet strategisk plassert for å forsvare landsiden.
Men som vi alle vet ble det jo ikke noe behov for kamper den gangen og festningen har endret seg etter den tiden, hvem endret festningen etter dette?

Unionsoppløsningen fra Sverige regnes fra november 1904 til 26. oktober 1905

Jeg er kanskje litt over middels glad i historie og sammen med gleden av å observere steder, naturen og det som er rundt har jeg en trang til å forsøke å sette meg inn i tiden og historiene stedene jeg besøker har.
Noen steder har mange historier, og noen steder har ingen historier nedtegnet.
Men her er jeg da i 2023…, og selv om ikke historier alltid er nedfelte, betyr det ikke at stedene ikke kan dele historiene sine selv med deg og meg.

Men historien på festningen fortsetter videre, det var behov for å ha dette forsvaret aktivt også i mellomkrigsårene.
Men så kom andre verdenskrig også til Horten, og med vår plassering i Oslofjorden og flere militære installasjoner allerede opprettet, ble det mange historier fra denne tiden, der Horten fikk/hadde en stor rolle.

Jeg har vært så heldig å ha en fantastisk farmor som i timevis har fortalt meg og så vår sønn Benjamin, om hvordan det var å bo og vokse opp i Horten under andre verdenskrig, alt fra frykt og begrensninger, til det å bli fratatt all frihet og mulighet til å bare være et barn.

Ja vår Benjamin lagde faktisk et radiointervju om andre verdenskrig på ungdomsskolen med oldemor sine historier, fra hvordan det var å være barn/ungdom i Horten under krigen.
Han selv og klassen fikk med dette intervjuet en historie time de sannsynligvis ikke kommer til å glemme så fort som kapitlene i historieboken om selve krigen.


Det var som om hun fortalte om livet fra en helt annen verdensdel.
Men spesielt historiene fra andre verdenskrig i Horten fortalt av egne familiemedlemmer, som selv opplevde dette er noe jeg anbefaler alle å sette av tid til.
Jeg tror at slike historier gir mer forståelse og fester seg i hjerte og sjel, mer enn historiebøkene på skolen klarer, samtidig som alle får ta del i egen slekts fortid og kanskje forstår mer hvor de kommer fra.

Tilbake til festningen og Tyskerne, de fant også festningen nyttig, de oppgraderte og bygde flere nye installasjoner der.
Blant annet bygget de et stort fjellanlegg under selve batteriet med underjordiske rom.
De bygde også et flakbatteri, fundamentet på denne finnes fortsatt ved foten av utkikkstårnet.

Men det historien ikke skriver så mye om er at de som egentlig stod bak denne utbyggingen var russiske fanger, fanger som ellers ble holdt fanget i en fangeleir nede på Møringa, sørvest for batteriet der nede.
Men det kan du lese mer om i innlegget om Møringa, hvis du er interessert i historier fra andre verdenskrig, i det innlegget vil du også finne unike bilder tatt av Tyske soldater fra andre verdenskrig som bodde i brakkene ned på Bromsjordet* imens de okkuperte Horten og holdt til nede ved Møringa.


Grønt står for natur og vår, liv og fruktbarhet.

Og jeg er opptatt av å fylle meg selv med all den positive energien jeg klarer å finne, selv med mange tunge år i sorg har naturen alltid vært det stedet jeg har funnet ro, energi og glede.
Naturen, fargene, kontrastene, skyggene og lydene er den aller beste medisin for psykisk uhelse, jeg anbefaler alle å bruke den reseptfrie medisinen som kalles skogbading.
Den medisinen har ingen bivirkninger og avhengigheten er bare helsefrembringende…

Alle farger, trær og vekster blir ekstra vakre i tåke, og selv om trærne fortsatt er nakne og fuglene så vidt har begynt å kvitre om vår, er det absolutt vakkert også i denne lengte tiden, jeg må bare grave litt dypere etter lysten til å krype ut av det varme teppet i sofaen.
Men jeg har aldri angret på det, alle disse historiene, opplevelsene og bildene, er akkurat den hverdagsgleden og livsmotivasjonen jeg trenger på dager der viljen er ekstra sta.

Henrik skisser til oppgaver han forbereder til et av de nye kursene på:

kurs.b9galleri.no
Link til B9galleri Skolen som du ser i grønt over, er for deg og meg som ønsker å lære det det vi alle engang tok som en selvfølge.
Registrer deg helt gratis og se hva som er og hva som kommer av kurs, fysiske møter i naturen samt triks og tips av Henrik Ruud.

Skisser med blyant, forbereder en ny oppgave til malekurs ved bruk av utsnitts-hjelper, dette hjelpemiddelet er godt beskrevet i tegne kurset som ligger på b9galleri skolen nå.
Turen fra Møringa kan du lese om i eget innlegg .

Det var også noe annet som ga meg inspirasjon i dag på festningen, det er jo som jeg skrev overet av Hortens mest besøkte rekreasjonssteder, med stor bålplass og spennende boltringsplass for store og små.
Men midt imellom alle disse historiske elementer finner du altså Holtan Discgolf park, tenk på hva denne parken kan brukes til av familier eller klasser på tur.
Discgolf i seg selv er jo utrolig morsomt men hva med å kombinere dette med historie læring? en slags orienterings løype, der festningen er hovedpersonen og discgolfen kan brukes til læring, historiene fra unionsoppløsningen og andre verdenskrig i Horten ville nok kanskje ikke gått i glemmeboken like fort som den gjør inne i et klasse rom.
Bra som familie quiz i påsken for familier også kanskje, dette kan jo gjøres overalt i naturen? 🙂

Nå letter tåken på festningen og vi vender nesen mot Møringa på jakt etter gull.

*For dere som kanskje vil vite noe om selve kanonene på festningen, så har jeg funnet ut at disse er lagd i Belgia.
De er 10,5 cm Cockerill- Nordenfelt M/1904 kanoner, selv om det ikke forteller meg noe, kan det jo være at noen av mine lesere er interessert i dette, så da vet vi alle det nå. 🙂

Lære å tegne med Henrik Ruud

– På b9 Galleri Skolen

Nå er han også tilbake for fullt som lærer – på sin egen nettbaserte kunstskole, skriver Gjengangeren og det er helt sant.

Dette har vært drømmen lenge og med god planlegging, mye arbeid, viljen til å endre livet til å handle om å gjøre det som gleder, gir livsmotivasjon og ikke minst fylle dagene med det som er viktig, har han nå realisert B9galleri Skolen.

Dette er bare begynnelsen, her vil det komme mange flere kurs, både på nettskolen men også fysiske kurs ute i naturen og nærmiljøet.
Skolen er nettbasert for å kunne gi tilbudet til alle som måtte ønske det, ikke bare de 4-5 han har plass til på b9galleri sitt atelier.
Men Henrik liker best å være tilstede sammen med de han underviser så han vil også tilby dette både via zoom møter og som tidligere nevnt fysiske kurs.
Det er helt gratis å registrere seg på skolen, så selv om ikke tegnekurs er det du ønsker deg, kan det allikevel være en idé å være registrert for å få alle de andre spennende tilbudene som kommer nå fortløpende.
Henrik er ikke ute etter at alle skal bli like eller å gjøre likt, han ønsker at alle skal bli gode på det de selv ønsker å bli gode på og da må noen grunnleggende prinsipper og låste tankemønstre rettes opp igjen.

Ja man må faktisk trene på å se igjen, endre de bildene man har lagret av hvordan ting, ansikter, hester eller annet faktisk ser ut, ved for eksempel å tegne det som er rundt selve tingen, hesten eller nesen.

Så hans holdning er at det som var lekende lett som barn, nå skal få rom til å vokse fram igjen. Alt vi tror vi vet hvordan ser ut, ser ikke slik ut hvis du ser med riktig hjernehalvdel 🙂

Henrik har startet sin egne tegne og maleskole på nett. Her vil du kunne bli en del av et spennende læringsmiljø, du kan lære når du vil, bruke hvor lang tid du vil og lære på hvilken tid av døgnet som passer deg best. Ingen forkunnskaper trengs, for alle kan bli gode til å tegne.
Og kan du tegne er det masse nytt å lære av teknikker og måter å se på for å bli enda bedre.
Bare trykk på linken over, så kommer du rett til b9 Galleri Skolen, meld deg på eller registrer deg for all informasjon om fremtidige kurs og/eller fysiske samlinger.

https://www.gjengangeren.no/dette-er-noe-henrik-virkelig-brenner-for/s/5-60-892536

Utdrag fra Gjenganger innlegget

Alle kan lære å tegne

Det sier Henrik Ruud.
Han er kunstner, musiker, designer og illustratør – og han er i akkurat denne sammenhengen både utvikler og lærer på en helt ny nettbasert kunstskole som nå er i startgropen.

I første omgang dreier det seg om et større tegnekurs, men nettskolen vil også tilby kurs innen – for å nevne noe – oljemaling, akvarellmaling, fargelære og komposisjoner, forteller Henrik til Gjengangeren.

– Min erfaring fra det med å undervise, fortsetter han, har jeg bygd opp med litt kompetanse her og der, fra undervisning på steder som Westerdals Reklameskole, It-akademiet, Næringsakademiet, Akademiet For Næringsutdanning, Rud VGS, Bastøy fengsel – pluss utallige kurs innen grafiske fag for Ra Data og Noroffset og som lærer på Streken Reklameskole i Tønsberg.

– Tegne kurset er på 20 leksjoner, omtrent ni og en halv time totalt, med lekser og innlevering av oppgaver.

– Tegner du det du ser, da blir det bra! understreker Henrik Ruud.

Airbrush- «luftkost romantiker»
Se også dette innlegget
https://kurs.b9galleri.no/

Trykk deg inn på skolen og registrer deg 🙂

Castrum Tunsbergis – Slottsfjellet

For alle dere som ikke vet det er Slottsfjellet et fjellplatå i Tønsberg kommune, fjellet ligger inntil bysenteret, med en høyde på 63 meter over havet.
Det er mange historiske hendelser fra dette fjellplatået eller berget som det ofte beskrives som i tidligere sagaer.
For meg er dette først og fremst et vakkert sted omringet av nydelig natur, utsikt, bygdehistorie, museer og ikke minst verdens beste rømmegrøt om sommeren.

Tegnet av Henrik Ruud
Fantastisk dag på Tunsberget
Ser dere lystrålen ?, den følger meg om dagen, den traff meg også på Natursentret ved Borrevannet og på Vassbånn
Utsikten fra toppen.

I dag har jeg dratt tilbake til mine barndomsminner, halve meg er nemlig Tønsberg-jente (på morssiden).
Slottsfjellet forbinder jeg med sommer, rømmegrøt, lek og moro.
Kun vi fire jentene, Mormor “Morsei”, mamma, søstera mi Renee og jeg.
Her har vi tilbragt mange timer både i og rundt tårnet, for den gang var tårnet åpent.
Ja til og med slottsfjellsfestivaler på tidlig 80 tallet, der min kusine, Morsei og jeg stolte satt i gressbakken , for å se på fetteren min som spilte trommer i bandet BenzCult.
Det jeg husker mest fra denne festivalen var mye farger, flagrende langt hår i myke rytmiske bevegelser, og meg og mormor som kanskje var litt malplasserte midt i denne frigjorte gjengen av rockere og «blomsterbarn». 🙂

Selve historien om plassen, fjellplatået, berget, var kanskje ikke så interessant på den tiden for meg, men minnene og følelsene vekkes raskt til live i det jeg starter oppstigningen men denne gangen er jeg på jakt etter historiene.
De fleste tenker nok middelalderen når de hører bynavnet Tønsberg, for det var jo da Tønsberg hadde sin storhetstid men det var i vikingtiden byen vokste fram, allerede omkring år null sto havet åtte meter høyere enn i dag i Tønsberg, det vil si nesten helt opp til dagens Storgate.
Så i det som senere skulle bli byen Tønsberg var det ikke så mye av området man kunne dyrke og utnytte den gangen.
De eldste gårdene det er funnet spor etter er likevel fra 200-tallet etter vår tidsregning.
Tønsberg ble etter dette stadig mer befolket, og i århundrene som fulgte vokste det fram en handelsplass.
Nettopp fordi Tønsberg over tid vokste fram som handelsplass og ikke ble grunnlagt av en konge eller annen mektig person, har det alltid vært tvil om når Tønsberg egentlig ble en by.
Den islandske sagaskriveren og høvdingen Snorre Sturlason beskrev i sitt hovedverk, Heimskringla, når og av hvem de andre store middelalderbyene, som Trondheim, Oslo og Bergen, ble grunnlagt.
Men når Snorre kommer til Tønsberg nevnes byens opprinnelse kun diffust og indirekte.
I Håkon Hårfagres saga skriver Snorre at Harald Hårfagre besøkte byen, eller kaupstaden, på vei til slaget ved Hafrsfjord.
Ettersom man antok at slaget fant sted i 872, festet etter hvert tradisjonen seg om at Tønsberg ble grunnlagt i 871.
De mente at det i alle fall da sikkert fantes en by der.
Det skrives av Snorre at Harald Hårfagre på begynnelsen av 900-tallet innsatte sin egen sønn, Bjørn Farmann, som konge over Vestfold, på Sem (Sæheim) kongsgård, rett utenfor Tønsberg, som kongssete.
Snorre beskriver Bjørn som en klok og fredelig type.
Men den rolige og sindige småkongen skulle få en brutal død.

Rivalisering med halvbroren Eirik Blodøks endte til slutt med at Bjørn Farmann ble hugget ned og drept utenfor Sem (Sæheim) kongsgård i år 927.
Ifølge Snorre ble han hauglagt i Farmannshaugen ved kongsgården, halv brødrene Olav og Sigrød ble også hugget ned av Eirik Blodøks.
Og i følge Snorre falt disse to i kamp ved Gunnarsbø i 934 og også de ble hauglagt på Haugar. 
Nå skal det sies at ingen av disse har blitt funnet på Haugar.

Spennende historie er det uansett men når du prøver å finne informasjon om slottsfjellet er det mye forskjellig som dukker opp og det er kanskje tiden fra 1100 tallet og fram til erobringen på 1500 tallet det er skrevet mest om.
Allerede på 1100 tallet beskrives tunsberghus som en av nordens største ringborger, og det nevnes også at under borgekrigen mellom baglerne og birkebeinere i år 1202 ble den beleiret og tatt. Den siste kampen mellom kong Sverre og baglerne sto om Tunsberghus i Tønsberg. Sverre og birkebeinerne beleiret festningen i hele 20 uker, helt til sulten drev baglerne ut fra borgen.
Kong Sverre døde like etter.
Når jeg står her oppe og lukker øynene hører jeg klirrende sverd, piler suser forbi … lukten av brent halm og fakler pirrer sansene.
Og det er vanskelig å ikke høre alle hylene og skrikene av døende krigere i smerte.

Ringborgen Tunsberghus

Ringborgen Tunsberghus ble bygget av kong Håkon Håkonson i hans regjeringstid 1217- 1263.
Det jeg synes er ekstra interessant med denne historien er jo at også Adalsborg ble bygget da, av den samme kongen.
Og begge borgene ble angrepet rundt samme tid nemlig rundt år 1503 av svenskene.
Tunsberghus ble etter dette angrepet plyndret og brent og som Adalsborgen liggende i ruiner, så mye historie, så mange sagaer og det eneste som er igjen er ruiner og Snorre Sturlasons sine kongesagaer.

I innlegget om Løvøy kapell skrev jeg også om et annet pilgrimsmål på veien til Nidaros, nemlig Sankt Mikkels berg ( viet til erkeengelen Mikael) allerede på 1100 tallet omtales den Mikaelskirken på Berget.
Men det var først i 1308 at kirken ble godkjent som kongelig kapell og får avlats-privilegier fra paven i Roma.
I et kongelig dokument fra 1141 nevnes Sancte Micles bergh som pilgrimsmål.
(Det skrives at Kirken antas å ha blitt anlagt omkring midten av 1100-tallet og er første gang nevnt i 1191, i forbindelse med at premonstratensermunkene i Olavsklosteret fikk rett til inntektene fra den. Kirken ble brukt som slottskirke fra Håkon IVs tid og er på Håkon Vs tid nevnt blant de kongelige kapeller. Kirken var rik som følge av store gaver og skal ha øvet en viss tiltrekning på pilegrimer.)

Sønnen til Kong Håkon Håkonson og Dronning Margrethes Skuledatter ble også konge i Norge, hans navn var Magnus Lagbøtes Håkonson og kastellen oppe på slottsfjellet er oppkalt etter han, det heter nemlig Magnus Lagabøtes kastell, det bygget er fra ca 1276.

Selve tårnet som står der i dag ble ikke oppført før 1888 og med Bjønstjerne Bjørnsons Innskrift:
“Må byen som på tunet står få blomstre nye tusen år.”

Det er også satt opp steintavler med signaturene til Kong Håkon 1906, Kong Olav 1958 og Kong Harald 1992 på slottsfjellstårnet.

På nedsiden av fjellet møter du på en kvinnelig statue, dette er statuen av Prinsesse Kristina, kong Håkon Håkonson og Dronning Margrethes datter.
Hun dro fra slottet i Tønsberg i år 1257 for å gifte seg med den spanske kong Alfonsons bror.

Les om Borrehaugene og Adalsborgen også

Gratulerer med dagen alle verdens kvinner!

Internasjonal kvinnedag på Food U Love 08.03.2023

“Hvorfor er denne dagen så viktig i 2023? Hvorfor er det en internasjonal kvinnedag, men ikke en internasjonal mannedag?”

Hvorfor skal den internasjonale kvinnedagen feires, når kvinners rettigheter bør fremmes hver dag , ikke bare den 8. mars hvert år, sies det ofte velmenende.
Til det sier jeg ja, kvinners rettigheter bør fremmes hver dag, men det betyr ikke at vi ikke skal dedikere en spesiell dag til å minne oss selv på hvorfor, for dette er en internasjonal dag og vi ser her hjemme og verden over at denne dagen må markeres, for ved at den markeres settes også fokuset på hvorfor hvert eneste år.

Den internasjonale kvinnedagen er en påminnelse om at kvinner i dag ikke har de samme mulighetene som menn på grunn deres kjønn.
Det er en påminnelse om at noen kvinner kanskje ikke kan forlate huset sitt uten en mannlig verge, de må kanskje dekke seg til, de blir omskåret for å ta fra dem seksuell nytelse, de blir utsatt for segregering, de blir misbrukt, de får ikke gå på skole, eller de blir tvunget til sexarbeid.

Mange i Norge mener kanskje at dette er en dag vi ikke lengre trenger hos oss, at vi har kommet langt i vårt likestillingsarbeid. Ja, det har vi på mange områder men det er også veldig mange områder vi har en lang vei igjen.
Vi har ikke likelønn i Norge ennå, vi bruker fremdeles ord som kvinne og mannsdominerte yrker, og i de kvinnedominerte yrkene er ikke en 100% stilling en selvfølge, vi tar ikke kvinne helse på alvor, manglende prioriteringer av kvinnesykdommer som igjen også går ut over fødselsomsorgen.
En av fem norske kvinner rapporterer å ha blitt voldtatt minst en gang,
Kvinner er mer utsatt for gjentatt vold, vold i nære relasjoner og seksuelle overgrep enn menn.
Kvinner utsettes for mer MeToo enn menn, verbal seksualisert trakassering i en eller annen grad er hverdagskost for mange kvinner som deltar i den offentlige samtalen. Kvinner utsettes for seksuelltrakassering i mannsdominerte yrker som for eksempel militæret.
Jeg kunne skrevet side opp og siden ned om grunner til hvorfor 8 Mars må markeres hvert år til vi ikke lengre har noe skille mellom muligheter, rettigheter, holdninger, ytringer, likestilling og prioriteringer mellom kjønnene.
Der er vi ikke i nærheten ennå, så vi må stå på videre alle flotte kvinner og menn sammen for at vi en dag ikke har behov for denne dagen lenger.

Jeg er jo selv kvinne, jeg har selv blitt utsatt for flere av de punktene jeg nevner i avsnittet over, og selv i 2023 forekommer det for mange flere enn det som er registrert i undersøkelser.

Så jeg markerer 8 Mars, jeg er stolt av alt det vi har fått til i Norge men også flau over hvor mye som gjenstår.


Men jeg ønsker jo å ha fokus på det som gleder meg i livet, det jeg faktisk kan gjøre noe med.
Jeg kan kose meg, jeg kan si akkurat det jeg mener, jeg kan gå hvor jeg vil, spise hva jeg vil, elske hvem jeg vil og sitte hvor jeg vil og det er jeg takknemlig for. Føles rart å være takknemlig for det men det er faktisk ikke en selvfølge for millioner av kvinner i dag.

Jeg ønsket å markere dagen i dag sammen med andre sterke kvinner, så da jeg så at Food U Love hadde åpen restaurant i dag og at Linda Kvam skulle ha en intimkonsert der sammen med Espen Liland, ble det dit jeg og min mann dro.
Food U Love er for dere som ikke vet det med i prosjektet Jobbsjansen, der målet med Jobbsjansen er å gi kvinner med minoritetsbakgrunn en mulighet til å komme ut i lønnet arbeid.
Så markering av 8 Mars sammen med disse kvinnene, føltes helt riktig og viktig i dag.
Og det er noe godt med dette stedet Knut, det gir meg ro og følelsen av at jeg har middagsgjester i min egne stue, men jeg opplever også varmen, inkluderingen, enkelheten, ektheten og duften av verden som damene i Food U Love gir meg gang på gang.
Jeg har blitt veldig glad i deres restaurant og den følelsen de gir meg med sine smakfulle retter, de sender meg ut på en liten verdensreise hver eneste gang jeg er der og den reisen kan jeg leve på i flere dager.

Så i dag gikk turen til vakre Tyrkia og for meg ett av verdens beste kjøkken, og ikke bare for meg kan jeg lese men det regnes som en av de mest innflytelsesrike kjøkken i verden.
Jeg har aldri smakt noe jeg ikke likte på våre Tyrkia reiser, så dette visste jeg ville bli en kulinarisk smaksopplevelse, for å bruke en klisje. 🙂

Så med en smakseksplosjon av en kofta, bulgur med saftig salat og nydelig intim konsert av Linda Kvam og Espen Liland ble dette en helt markering for minnebanken.

Jeg var på rett sted til rett tid i dag 🙂 og jeg må bare takke Food U Love damene, stedet Knut, Linda Kvam og Espen Liland for at jeg fikk denne opplevelsen sammen med min mann i dag.
Og gratulerer med dagen alle dere sterke kvinner jeg var så heldig å være sammen med på denne internasjonale 8 Mars markeringen!

Janis Joplin
Mette på mat og opplevelser blir vi møtt med kjærlighet på vei hjem

Hvorfor blogg og til hvem skriver jeg?

Hennysway er min vei til endring, og bloggens ulike sider og emner forteller om hva som gir meg livsmotivasjon og hverdagglede.

I det siste har jeg fått endel spørsmål angående bloggen, hvorfor en blogg?, hva ønsker jeg å formidle?, og til hvem skriver jeg.

Spørsmålene er gode og mange men svarene er litt dypere og mer personlige enn selve spørsmålene.
Hvorfor det ble en blogg vet jeg ikke helt, jeg har alltid elsket å skrive.
Har skrevet mange dikt, noveller og ja til og med en ganske tykk biografisk roman som ikke er utgitt ennå.
Jeg elsker å mimre og hente fram tidligere minner bare for å sette meg selv tilbake til akkurat det minnet, å bare være der en stund.
Jeg elsker de små øyeblikkene, opplevelsene og følelsene som gjør gir meg et lite klyp i sansesesentrene mine.
Og med et bilde er opplevelsen min ofte komplett, derfor har jeg alltid kameraet med meg også fysisk.
Ja for utsnittene til alle bildene tar jeg først med øynene, det utsnittet som fanger oppmerksomheten min og som gir meg den gode følelsen blir utsnittet jeg også fotograferer med kameraet.
Utsnittene kommer gjerne med en setning, eller en liten historie inne i hodet først.
Jeg har det man på fagspråket kaller et fotografisk minne det betyr at jeg behandler bildet jeg ser, ved å gjøre en nøye skanning. Timer, dager og år senere kan jeg fremdeles huske det, som om det er rett foran meg i detalj, det er utrolig godt å ha en slik evne når jeg skal ta vare på minner men det er også forferdelig vondt.
For når jeg husker alle detaljer av en god mat opplevelse eller en rensende skogstur, så gjør jeg også det med alt det vonde jeg har opplevd gjennom livet. Hos meg blir slike minner ofte forsterket, fordi følelsene jeg følte der og da kommer med i selve bildeminnet.

Jeg har alltid elsket naturen, selv om jeg ikke alltid har benyttet dens kraft og heller ikke alltid satt pris på den. Jeg har nok latt jobb og forpliktelser ta altfor stor plass i livet mitt, det er noe jeg ikke ville gjort igjen.

Hele mitt voksne liv har jeg jobbet med og for at andre skal trene på å finne glede og mestring i egne liv, ja rett og slett finne sin livsmotivasjon.
Jeg tenker ikke da på hårete mål, jeg tenker på små hverdagslige hendelser, gjøremål og aktiviteter.
Det å smake på maten jeg spiser, nei ikke bare smake med munnen men faktisk smake med ro, syn, lukt, følelse og munn, ja rett og slett med alle sanser.

Etter at Benjamin døde 15.05.2016 stoppet livet mitt helt. Jeg så absolutt ingen verdi i å leve lenger utenom min datter Naomi, mann Henrik og de nærmeste da selvfølgelig, som er grunnen til at jeg valgte å fortsatt være her. Ja for det var faktisk et valg både jeg og min mann tok den gangen for snart 7 år siden!

Jeg så ingen logisk grunn til at jeg fortsatt skulle forholde meg til de banale tingene i livet, alt det overfladiske, løgnen, fasadene, falskheten, reglene og rutinene som er menneskeskapte for at vi alle på ett eller annet tidspunkt skal tryne.
For mennesker jeg var glad i, hadde tillit til og som jeg trodde var mine allierte forsvant, feige lukket de øynene og snudde meg ryggen når alvoret startet og jeg trengte dem aller mest i livet.
Det er smertefullt og vondt å erfare, og akkurat det erfarte jeg flere ganger i løpet av de første årene etter Benjamin sin død.
Men selv slike erfaringer styrker meg nå, de er med på å holde klare linjer i livet og å prioritere hvem og hva jeg bruker min energi på.
Hvem og hva jeg trenger, for at jeg skal ha det bra?, det er det eneste som betyr noe for meg, for det er først da jeg kan gi og elske tilbake til de som faktisk fortjener det.
Nå ser jeg mine støttespillere med et klarere blikk, de som alltid tar meg imot når jeg faller.
Det er kun plass til positiv energi i resten av mitt liv !


Men selv da, når jeg hadde det som aller verst i livet, fortsatte jeg etter vært å så mine frø i drivhuset, jeg fortsatte å lage egenprodusert mat og drikke fra hagens spiskammer, jeg fortsatte å skrive dagbok og dikt, jeg fortsatte å produsere musikk, både vår og Benjamin sin musikk, jeg fortsatte å sitte i timesvis å se og lytte på fuglene i hagen og jeg kunne sitte i strandkanten på Borrestranda og bare være i ett med naturen.
Jeg er overbevist om at hvis jeg ikke hadde klart å finne disse små øyeblikkene, og faktisk også legge merke til disse gledene i hverdagen den gangen, så hadde jeg ikke vært her i dag.

Etter noen år startet jeg å drømme igjen, jeg tillot meg selv å ha lyst til å leve, lyst til å le, lyst til å danse, lyst til å oppleve, lyst til å kreere, lyst til å hjelpe og å gjøre det 100%.
Jeg måtte restarte livet uten å ta med meg alt det negative fra fortiden, jeg måtte ta en indre kamp, bestemme meg for at det er kun denne dagen i dag jeg kan gjøre noe med. Jeg bestemte meg for å være takknemlig for alt jeg fortsatt kunne gjøre noe med og det andre ikke kunne ta fra meg.
Den vonde meningsløse og urettferdige fortiden, ble derfor skrevet ned i den biografiske romanen og permene ble lukket til de en gang åpnes igjen for alle til å lese, når jeg er klar.

Jeg fant ut at jeg gjør mye forskjellig, jeg holder på med mange ulike ting, jeg er ingen ekspert på noe av det jeg driver med og det i seg selv tenkte jeg kunne inspirere andre til å bare gjøre, uten å tenke på resultater eller hva andre mener og tenker om det som blir gjort eller lagd.
For det er nettopp det bloggen min handler om, hva DU eller i dette tilfelle JEG bryr meg om, tenker på, opplever, ønsker å dele og hva det gir og gjør med meg som menneske, hva det gjør med hele meg.
Trene meg selv på å fange øyeblikk og gode minnebilder, vekke barnet i meg og si til henne at det viktigste er at du har det gøy, koser deg og mestrer.

Så med andre ord, hennysway er min livsmotivasjon.
Den handler om mine små, enkle gjøremål, hendelser, opplevelser i hverdagen som gir meg hverdagsglede og mestring.
For hver eneste gang jeg skriver ett innlegg lærer jeg nye ting, jeg blir mer oppmerksom, mer aktiv både fysisk og psykisk og jeg får lyst til å gi og dele med dere.

Jeg føler også at jeg er privilegert med en positiv holdning til det meste i livet, jeg ser sjeldent katastrofer eller hinder når noe blir ødelagt , eller ikke blir som planlagt, jeg lar ikke sykdom hindre meg eller stoppe meg, jeg ser alltid etter løsninger med engang og jeg er kanskje over middels sta 😊
Noe jeg selv ser på som en positiv egenskap, selv om andre kanskje ikke alltid er enige i det.
Min aller største fiende var meg selv men nå begynner til og med vi å bli venner, og vi er enige i en viktig ting, ingen andre mennesker, systemer og/eller regler skal kunne stoppe eller endre det jeg ønsker å si eller formidle 🙂

Håper du finner inspirasjon til å ta vare på din hverdagen, for dagen i dag kommer aldri igjen.

Hun her skulle jeg gjerne tatt en prat med, hun har allerede opplevd mye vondt i livet men er ikke i nærheten av å ane hva som kommer.


Så da fortsetter jeg min vei til et liv jeg selv er regissør av og hennysway blir min læringsarena på veien ut av A4 boksen.

Hva var det denne svarte fuglen ville fortelle meg?

De siste ukene har nesten alle våre turer, selv om utgangspunktet for de kun har vært å gå ut og nyte naturen, bragt meg tilbake til samme tidsepoke og historien om den.
Det i seg selv er kanskje ikke så forunderlig når jeg bor her jeg bor men jeg har allikevel blitt overrasket over at alle historiene sannsynligvis tilhører en og samme historie, historien om vikingene her på Borre og omegn.
Det er nemlig ikke slik at jeg har oppsøkt stedene pga denne historien, det er historien som har bundet meg til plassen i etterkant.

Så når jeg i dag bestemte meg for at jeg bare skulle være hjemme og kose meg med leire og kreativitet på B9 galleri, ble jeg faktisk ganske grepet når jeg i forbifarten kikket ut av kjøkkenvinduet og rett i øynene på en ganske stor svart fugl.
Den ble overhodet ikke brydd av å treffe mitt blikk og jeg fikk faktisk litt gåsehud av de litt stirrende kloke øynene som ikke vek blikket bort fra meg, jeg ble bare stående og stirre tilbake som om vi var i en taus samtale.

Jeg så med engang at dette ikke var en helt vanlig kråke, og etter timer med norrøn mytologi, Snorre, eldre og yngre edda på gymnaset, forsvant jeg fort inn i denne tidshistorien igjen.
Hvem var dette? var det Hugin eller Munin eller en av den tidens ravner?, og hvorfor kommer en av de helt alene hit, hit til min hage?.

Har jeg skrevet noe feil, kanskje fornærmet noen? ja jeg tenkte faktisk der og da at denne kråka hadde stelt seg opp på utsiden av mitt vinduet for å fortelle meg noe.
Jeg ble usikker på om dette var et godt eller dårlig tegn, har kanskje lest for mye i det siste og det var jo derfor jeg hadde bestemt meg for en dags pause.
Men denne svarte store kråka med lilla glans og ridebukser fikk meg til å stoppe helt opp.
Jeg hentet kamera etterhvert og det virket som om den likte å posere for meg, for den lot seg verken skremme eller bry seg.

Jeg måtte finne ut hva slags kråke dette var, kunne det være en Ravn? her i min hage mitt i sentrum?
Jeg er faktisk ikke helt sikker på det men etterhvert som jeg leste mer om disse kråke artene, tror jeg at svaret er at dette var en kornkråke.
Jeg pustet litt lettet ut men kom også fort på at det ikke kun var ravnene Odin og vikingene hadde som veiledere.

Men uansett hva jeg leser om i disse dager, om det er fugler, skog, strandlinjer og/eller kirker og kapell, er det den samme historien som vil skrives om.
Jeg er smertelig klar over at historiene er mange om akkurat dette temaet men nå er ikke mine historier annet enn mine historier da. Ikke noe vitenskapelig eller historisk korrekthet ved de, kun mine observasjoner, følelser av det overnaturlige eller fortiden som snakker til meg via mine observasjoner, refleksjoner og følelser av det jeg ser.

Jeg er kanskje litt over middels interessert i fugler også og jeg har mange arter i min hagen, for meg er det meditasjon å bare observere deres væremåte, levesett, samspill og intelligens.
Om dette er en kornkråke var den større enn forventet og større enn de jeg har hatt på besøk tidligere .
Og det er spesielt å ha besøk av denne også, for denne kråkearten er faktisk den nest sjeldneste kråkefuglen i Norge, selv om vi er heldige å ha mange av denne arten her nede ved Lystlunden.

Så selv om dette kanskje viste seg å ikke være en ravn men en gammel og klok kornkråke, ble jeg allikevel overrasket over meg selv og hvorfor jeg fikk en ubehagelig følelse av å se den.
De er jo utrolig intelligente disse kråkeartene og det er kanskje derfor jeg følte at blikkontakten ble så sterk.

Odin hadde jo ikke bare Ravner som sagt, han hadde både kråker og skjærer men på et tidspunkt i historien skjedde det noe med hans forhold til skjærer, de var ikke lengre velkomne og ble beskyldt for å være djevelens allierte.
Akkurat de ordene brukte nok ikke han, for djevelen er vel ikke et ord fra hans tid kanskje.

Du har jo selvfølgelig Loke og hans datter Hel men om de kan direkte oversettes til djevler er vel mer usikkert. Men det var kanskje de han siktet til, hva vet jeg 🙂 Hel var jo tross alt underverdenens herskerinne.

Men nå sporet jeg av igjen, tilbake til skjæra for historiene om skjæra har jo også ført til at selv den dag i dag, blir skjæra kalt for Huldras høne flere steder i landet. Derfor skal man være ekstra forsiktig med skjæra sies det og iallfall ikke skade den!
Huldra er jo som alle vet, en dame du ikke bør legge deg ut med.

Men både ravnen, kråka og skjæra kom jo også med gode budskap, så da jeg også la merke til de tre skjærene litt lengre nede i hagen, ble jeg faktisk litt lettet.
For om det ikke bare er mystikk, folklore, sagn og myter om ravn og kråke, så er det også det om skjærer.
Så den myten jeg nå ønsket å minne meg selv på, var som min mormor alltid sa: “Hvis et skjære par bygger reiret sitt rett utenfor huset ditt skal du prise deg lykkelig”. Da har du nemlig skjæras beskyttelse og det er jo noe å tenke på når du utifra andre sagn, kan lese at denne fuglen forsvinner inn i skogen om sommeren etter fjærdrakt skifte av en grunn.

For det den gjør er faktisk å reise ned til fanden ifølge gammel overtro, selv om de også på den tiden ikke var helt sikre på om det var det den gjorde eller om det var Huldra som gjemte hønene (skjærene) sine inne i fjellet.
Ja som du ser er det ikke bare den ene historien som truer, det er mange flere.
Velger allikevel å forholde meg til dette med beskyttelse og lykke,
så jeg ble litt lettet over at også de var her sammen med denne store kråka.
Men så finner jeg plutselig en annen myte, som igjen får meg til å tenke. For den myten sier nemlig at trollkjerringene kunne forvandle seg til skjærer, og satte skjæra seg plutselig ned i din nærhet, var du avslørt, da var du etter all sannsynlighet ei trollkjerring selv.

Litt av en start på en helt vanlig søndag dette 🙂
Jeg kan også bare velge å betrakte disse fantastiske fuglene som spankulerer rundt i hagen min, solen skinner på de glinsende fargerike fjærene deres og det er bare harmoni å se.
Selv kornkråka, duene og skjærene nyter en lat søndag i solen og de aner nok ingenting om alt det som har foregått inne i mitt hode imens jeg har sittet her og observert dem.
God Søndag alle sammen 🙂

Korn kråke



Applikasjonen er lagd av Henrik Ruud for Fugler i naturen, last appen ned på telefonen og bli bedre kjent med alle fugleartene du finner i Norge.

Adalsborgen – En historisk tidsreise

Fra 6350 f.kr og helt til andre verdenskrig.

Etter tips fra en av dere lesere av bloggen, gikk turen i dag til Adalsborgen.
Helt nytt sted for meg, har verken sett eller hørt om dette stedet før, det har jeg kanskje men ingen ting om disse historiene har iallfall festet seg før i dag.

Ofte skulle jeg ønske det bare var mulig å ta tidsreiser istedenfor gåturer, da hadde jeg fått historien både tidsriktig og uten antagelser og tolkninger, samtidig som jeg ikke heller hadde trengt å gjette på alt jeg ser.

Men det er kanskje det som er litt spennende også, for det gir jo både meg og deg en mulighet til selv å føle, reflektere og gruble over historiene fra stedet.
Det du ser og hva/hvordan dette har blitt brukt eller levd med og i.
Forestille meg samfunnet, samtaler som ble holdt, konflikter og alt det et annet liv fra de ulike tidsepoker inneholder.

Jeg må ærlig si at det ikke er mye her som minner meg om en mektig festningsborg, hadde jeg ikke visst det hadde jeg aldri sett det.
Men når jeg vet det, er det mye lettere å forestille seg hvordan det må ha sett ut her fra 800 f.kr og fram til andre verdenskrig.

Bygdeborgene* var primitive festningsanlegg, anlagt på små og bratte fjelltopper som var utilgjengelige fra flere kanter. 
Bygdeborgene forklares vanligvis som midlertidige tilfluktssteder under urolige forhold i jernalderen, dels som festningsanlegg i utkantene av de gamle riker. (Midgard ?)

Noen var i bruk fra yngre bronsealder, cirka 800 år før vår tidsregning, men de er fra romertiden og folkevandringstiden, og noen var i bruk helt opp mot vikingtiden.
Det er funnet rester etter ca. 300 bygdeborger i landet, trolig har det vært flere.
I Horten kommune finner vi rester av 3 bygdeborger:
Skaanevetan,
Adalsborgen og
Reirborgen.
Trolig ble disse borgene, -som de fleste andre bygdeborger, bygd under folkevandringstiden, dvs. år 400- 600 e. Kr.
Kanskje Reirborgen og Adalsborgen kommer fra helt forskjellige tidsepoker?

Det er ikke så mye informasjon om disse bygdeborgene å finne, så jeg benyttet meg i dag av chatgpt, (kunstig intelligent samtalerobot):
Det var kanskje ekstra gøy å bruke denne teknologien, når jeg skal skrive om noe så historisk som dette stedet.

Det Chatgpt kunne fortelle meg som nettet ellers ikke fant, var at det mest sannsynlig var Håkon Håkonsson (en av Norges mest kjente konger) som bygde denne festningen på 1200 tallet.
Den lå strategisk til ved inngangen til Oslofjorden og var en del av forsvarslinjen mot angrep fra Danmark og Sverige.

Festningen i seg selv inneholdt en ringmur, et hovedtårn, flere mindre tårn og en grøft rundt murene.
Adalsborgen ble utsatt for mange angrep og beleiringer men det ble aldri erobret.
Den ble rett og slett bare forlatt og forfalt på 1500tallet.


Vi gikk videre på en vei som ble anlagt under den 2. verdenskrig.
Tyskerne sprengte ut store steinblokker av borgåsens høye og bratte østside som vi nå går under på stien.
Disse steinen ble brukt til tanksperring på jordet opp fra stranda ved gamle Steinbrygga på Borre.
Steinhinderet gikk på nordsiden av Borre kirke og ned i retning mot Borrevannet.

Etter krigen ble steinene brukt til molobygging av ny båthavn på Steinbrygga.

CC BY-SA 3.0 Foto: Svend Aage Madsen.


Veien ender i en snuplass og går videre som sti sørover i skogen.
Stien går igjennom en fantastisk trolsk, vakker skog, så for de som bare ønsker en naturopplevelse, kan denne stien anbefales.

Det er også gjort flere funn av redskaper, våpen og bosetninger fra steinalderen i området rundt Skoppum som viser at området her var bebodd og aktivt brukt av mennesker i denne perioden men det er ingen indikasjon på at disse funnene og festningen har noen sammenheng.

Når det gjelder steinalder lokalitetene er det greit å huske at strandlinjen den gang lå langt høyere enn nå, ca 50-60 m over nåtidens strandlinje.
Steinalderfolkene på Skoppum bodde derfor ganske nær sjøen.

Totalt er det funnet 128 boplassfunn og 159
løsfunn fra Steinalderen i Vestfold i perioden 2000–2017.
Flertallet av de undersøkte lokalitetene er kystboplasser som kan dateres til tidlig- og mellommesolitikum, altså kan området her oppe på Skoppum ha vært et samfunn allerede fra 6350–4650 f.kr og 4650–3800 f.kr.
Hvorfor ikke arkeologer graver mer her i området forstår jeg ikke.


Men det er mer historie her, for i randsonen øst og sør for Borgåsen skal det også finnes tufter etter stuebebyggelser for småkårsfolk, ikke synlig under snøen.
Navn som «Kuskestua», «Susingstua» og Nils Børjerstua» (kan påvises).

Det er altså i dette området det er funnet fossile dyrkingsspor.
Eller for å si det med enklere ord: spor etter tidligere åkerbruk, menneskelagde åkere.
Det er også registrert mange steinalderfunn her og rundt borgen i 50-80 meters høyde etter den tids strandlinje da.

Hvis du går videre så kommer du gjennom en ny forsvarsmur.
Den har noen merkelige runde gropene i hver ende inn mot bergveggene.
Kløfta eller dalen, er flat i bunnen og har en sperremur i den nordre enden.
Arkeologer som har vært her har tenkt seg at det her har vært et ideelt sted å stenge inne bufe = kyr, kanskje for å hindre at ulv og/eller andre rovdyr skulle få tatt dyrene, eller kanskje den ble brukt til noe annet?, holde noen andre innestengt? hmmm, spennende.

Når terrenget skråner ned i bøkeskog mot sør og vest ser vi den utrakte enorme festningsmuren.
Den strekker seg i øst/vest retning i ca. 80-90 meter.
Det er liknende murer i samme retning over på den østre delen av borgen.
Her kan du se stengte fjellkløfter i mer skrånende bergsider.

Den lengste muren avsluttes ute på fjellkanten mot vest.
Det kan se ut for å være tre parallelle murer som har rast sammen.

Arkeologer mener at muren kan ha vært fundament for trepalisader som igjen vil gi et høyt forsvarsverk.
Prøv å legg merke til de runde gropene i muren.
Hva kan dette ha vært til?
Det er ikke vanskelig å tenke seg hvor visuelt imponerende dette må ha vært, selv nå etter mer enn 1500 år,i utrast tilstand.
Hvordan så det ut da?

Stien er ca 2 km lang (fram og tilbake).
Den er lettgått, unntatt selve opp- og nedstigningen til Adalsborgen.
Ja den var tung med snø og is som underlag og ingen sti å følge, hahah 🙂

Solveggen


Kommer du med bil: Finner du en liten parkeringsplass ved FV666 ved turens start.

For den interesserte, anbefaler jeg deg å lese arkeolog Tryggve Bernts masteravhandling i arkeologi gjort høsten 2012, den heter: ””Bygdeborgene – Tid for revurdering?””

Det er trist at slike steder ikke har mer interesse for vår arkeologer, politikere og historikere, for slike turer som dette bare trigger vitebegjæret mer, i alle fall mitt 🙂

*(Er oppmurte borganlegg fra forhistorisk tid, De fleste bygdeborgene i Norge kan dateres til yngre jernalder, selv om enkelte er datert til eldre jernalder og bronsealder.)

Krevende og spennende tur