I disse dager ser jeg mange dele minner fra 2016.
Gamle bilder, glade tilbakeblikk, små øyeblikk som blir hentet frem igjen med et smil.
For mange er 2016 bare et årstall.
For meg er det noe helt annet.
For oss som familie var 2016 ikke et nostalgisk minneår, selv om det også var det fram til Mai.
Det var året livet vårt ble snudd opp ned.
Året jeg mistet min elskede sønn Benjamin Liam.
Noen år kan man ikke pakke inn i fine filter eller glade hashtags.
Noen år forandrer alt.
Jeg har ofte kjent på at sosiale medier forventer at vi skal “gå videre”. At sorgen skal bli mindre synlig med tiden. Men sannheten er at når man mister et barn, går man ikke videre – man lærer bare å leve videre, litt annerledes enn før.
Den 15. mai 2016 døde en del av meg også.
Det er en sannhet jeg bærer med meg hver eneste dag.
Samtidig er jeg mer enn den dagen.
Jeg er også dagen han ble født.
Alle årene vi fikk sammen.
Reisene våre, latteren, minnene, kjærligheten.
Jeg er fortsatt mammaen hans – selv om han ikke er her lenger.
Derfor betyr Thailand og Asia så mye for meg.
Det var steder Benjamin elsket like høyt som jeg gjør. Steder hvor han følte seg fri og hel – og hvor jeg fortsatt kjenner meg litt nærmere ham. Når jeg er der, føler jeg meg friskere, lettere, mer meg selv.
Jeg kan puste….
Hennysway har blitt mitt pusterom her i Norge.
Et sted hvor jeg kan dele små glimt av glede, kreativitet og hverdagsliv – samtidig som jeg bærer med meg en sorg som aldri helt slipper taket.
Helsen min, valgene mine, drømmene mine – alt henger sammen med historien jeg bærer.
Det er derfor livet mitt er sammensatt.
Derfor er jeg sammensatt.
Så når trenden spør: “Hva med 2016?”
Da er dette mitt svar: 2016 var et mareritt for oss.
Men det var også året som lærte meg hvor sterk kjærlighet kan være – og hvor viktig det er å fortsette å leve, selv når hjertet har sprekker.
Jeg kommer aldri over å miste Benjamin.
Men jeg kan leve videre med ham i hjertet.
Og jeg velger, hver eneste dag, å prøve.
For meg.
For familien min.
Og for ham. ♥️
2016 er et år som aldri slipper taket.
Noen år blir ikke minner – de blir arr.
Og likevel står jeg her. Puster.
Lever videre, med kjærlighet som aldri tok slutt.
-Hennysway-
