Category Archives: Februar 2023

Thai bryllupsdag i dag – 13 Februar

I dag 13.02. 2005 fornyet vi våre ekteskapsløfter i Thailand, Hua Hin.

Vi giftet oss her i Horten kirke i 1995, det mest vanlige var å gjøre det i kirken da, og selv om ingen av oss var kristne var det slik det ble.


Men vi begge syntes det å love hverandre kjærlighet og troskap for resten av livet var uhåndgripelig.
Så vi valgte å love hverandre kjærlighet og vennskap på nytt etter 10 års ekteskap, det var også da vi faktisk hadde vår bryllupsreise.❤️

Vi var så heldige på bli kjent med Pong, han jobbet på det samme hotellet som vi bodde på i Pranburi/Hua Hin.
Han skreddersydde en magisk dag for oss og tok oss med til sin hjemby og sitt favoritt tempel.

Bryllupsdagen startet kl 05.00 på morgen, vi tok med måltider og almisser, for så å startet jakten på munker langs veien.
Munker som kunne velsigne oss og gi oss veiledning/læresetninger for livet framover.
Det må være antall munker i oddetall, altså 3, 5, 7 og 9, det ble en lang kjøre tur og et rush mot klokken da munker ikke kan ta imot mat etter kl 08.00.
Soloppgangen var foran oss. Fuglene hadde så vidt begynt på morgentrallen, sikadene var i gang med dagens gnisse-økt. 

Det var rett og slett en fantastisk opplevelse, den var privat og vi hadde virkelig tid til å nyte opplevelsen og hverandre.
Når alle almisser var utlevert og munkenes velsignelser var gitt, bar det avsted til den aller siste delen av velsignelsen (og vår ekteskaps-fornyelse), som ble utført i Phetchaburi også kalt Phet Buri.

Wat Mahathat Worawihan – Petchaburi

Fra 11. – 13. århundre og er etkongelig tempel.
Plassering Thanon Ban Dai It – Phetchaburi by


Templet er et av de eldste i byen, et fantastisk tempel.
Wat Mahathat Worawihan heter det og er veldig populært både blant Thaier og turister.
Foran komplekset står det en rekke haller med gavl-tak avbrutt av imponerende stukkatur fra Ayutthaya-perioden, en spesialitet i Phetchaburi forøvrig.

Denne store hvite pagoden Wat Maha That, som ligger ved Phetchaburi-elven i sentrum, er en blanding av sent Ayutthaya-stil og tidlig Rattanakosin-stil med en tilpasning av det gamle Khmer-klosteret. Denne Five Peak Prang som huser Lord Buddhas relikvier ble konstruert i henhold til konseptet om Mahayana-buddhismen.
Den høyeste er 55 meter høy. Den elegant utformede stukkaturen dekorert i buddhismens ordinasjonssal og paviljong er bevis på den utmerkede dyktigheten til Phetchaburis lokale håndverk på den tiden.

Selv om munker ikke utfører bryllups ritualene og tradisjonelt har spilt liten eller ingen rolle ved inngåelse av ekteskap i Thailand, finnes det i noen buddhistiske kulturer tradisjon for at man i forbindelse med gifte-målet donerer mat til munker, og at disse munkene resiterer buddhistiske tekster som spenner over et stort spekter av sjangere, og som strekker seg helt tilbake til rundt år 400 fvtr .
Formålet med dette er å få religiøs fortjeneste som det kalles (punya), det vil si «god karma». 

Den siste Chantingen utføres samtidig med en eldgammel tradisjon

Munken på podiet framfor oss, chantet ulike mantraer(tekster) på sanskritt,
Henrik helte samtidig en tynn vannstråle fra en mugge, over i en kopp etter chantingens rytme og lengde, denne vannstrålen skulle være i bevegelse så lenge chantingen varte. (og man måtte ikke gå tom for vann, før chantingen var over)
Jeg satt skrått bak Henrik med min hånd plassert på hans høyre skulder, det var en ro og ekthet i templet denne dagen, og ikke minst var vi kun fokusert på hverandre og munkens rytmiske mantraer.


Etter tekstene var ferdig lest opp, tok vi sammen koppen med vann, med ut foran templet og helte vannet fra koppen sammen i en blomsterpotte med en vakker gul blomst, slik skapes våre drømmer videre liv.
Dette var en høytidelig og uforglemmelig opplevelse, og det var akkurat det vi ønsket og trengte for å gå veien videre sammen i ekteskap.❤️

Temlet Tham Khao Luan

Etter besøket i wat Mahathat dro vi til Temlet Tham Khao Luan som ligger i en grotte.

Lang inni fjellet, flere trapper ned mot selve grotten omringet av griske frekke aper, ligger grotten med templet Tham Khao Luan.
Det er et utrolig flott lys der nede og jeg anbefaler alle en tur ned i dette templet om du befinner deg i Petchaburi.

Phra Makhon Khiri – King Rama IV sommerpalass

Vi tok også turen opp til Phra Makhon Khiri, et av mange kongelige palasser i Thailand.
Men for de som er interessert i arkitektur eller thailandsk historie, er sommerpalasset som ble bygget her av kong Rama IV verdig nærmere inspeksjon.
En eklektisk samling av bygninger med en blanding av thailandsk, europeisk og kinesisk design, Phra Nakhon Khiri sprer seg ut over tre separate bakketopper med panoramautsikt over Phetchaburi og det omkringliggende landskapet.

Vi avsluttet vårt besøk til Petchaburi denne dagen på en lokal restaurant langs Petchaburi elven, en 3 retters lunsj i svale omgivelser men gode inspirerende samtaler om livet og hvordan mennesker kan utvikle seg til å bli bedre og klokere med Pong.

Da vi omsider vendte nesen tilbake til hotellet, var vi begge mette, slitne og fylte med nye inntrykk og opplevelser.
Vi åpnet døren inn til hjotellrommet og der stod det en lekker bryllupskake, det rørte oss begge og vi var absolutt ikke forberedt på at hotellet hadde fått med seg vår lille/store begivenhet.
Senere på kvelden var det dekt opp til oss nede ved stranden, kun oss og et helt team med kokker og servitører hahaha, ja det ble litt mye.
Vi ble servert en 9 retters middag og helt ut av det blå kom det tre musikere bort til vårt bord.
Og der stod de da og spilte “Oh what a night” (lady og landstrykeren) og en hel rekke med andre romantiske sanger.
For meg som ikke er så glad i å være midtpunkt ble det både flaut og noe forstyrrende, men for all del, det var super romantisk <3


Vi avsluttet denne vakre bryllupsdagen med å sende en lyslykt med våre framtidsdrømmer og ønsker til værs……

For en magisk dag…. og det er denne dagen vi feirer i dag og hvert år den 13 Februar, Henrik og jeg. ❤️

Bryllupskort fra Hennen

Vårt vakre Thai bryllup i Hua Hin

I Hua Hin, under solens varme skinn,
Bundet vi våre hjerter, min elskede Henrik og jeg.
Blomsterkranser og gull, i kjærlighetens navn,
Et løfte om evighet, i et tropisk hav.

Gaver av visdom, velsignelser og fred,
Omgav oss i denne hellige bryllupsstund.
I tempelets ro, med buddhaenes blikk,
Sa vi våre løfter, i kjærlighetens klikk.

-Hennysway-

Les flere innlegg fra Hennysway dagboken

Horten-Holtandalen

Ingenting er så godt som en pause ute i naturen, jeg er takknemlig for at dette er min utsikt når jeg er på jobb.
I dag har lydene fra skogen hatt et annet budskap enn de hadde forrige uke.
Kjøttmeisene og de andre småfuglene synger om vår, de vet noe vi ikke vet ennå.
Og det gleder meg at de forteller meg denne lille hemmeligheten.

Bålpanne og sinnro på Knudsrødhytta

For en dag og for en utsikt, Knudsrødhytta har virkelig invitert lokalbefolkningen til et sted man ikke annet kan enn å kose seg, og det gjorde vi virkelig i dag etter en herlig skogstur ved Borrevannet.
Gapahuken er en gave til deg som ønsker gode opplevelser med familie og venner uten at det koster deg en krone (kun medbrakt mat).

Her er alle velkomne, ta med deg litt mat, drikke og ved, og du har et flott uteområde med helårs bålplass, romslig gapahuk, grillmuligheter, kanopadling og aktivitetsløype.
Knudsrød er et gammelt sommersted med hele 13,6 mål tomt, så det er plenty rom for lek og moro for både store og små, gammel og ung.

Knudsrødhytta er en del av Dnt Horten, så denne hytta kan leies,
det har jeg gjort både for å holde sommerfest og når vi hadde sommer samling med kolleger.
Vi hadde også faktisk møte her i gapahuken under Covid, det var helt perfekt, vi var utendørs, fikk sett hverandre men samtidig fikk vi også holdt avstand 🙂
Selve huset/hytta er utstyrt med et normalt kjøkken, som inkluderer servise til 40 personer, oppvaskmaskin godkjent for offentlig bruk, kjøleskap og mye mer.
Det er to stuer og romslig plass til oppdekking, samt sengeplass til 20 personer.

Denne hytta ligger idyllisk til i Hortensmarka like øst for Borrevannet, så etter en god tur gjennom skogen langs Borrevannet, var det ekstra deilig å bare sette seg ned å nyte solen og utsikten over Borrevannet og pumpehuset.
Det var ingen andre der når vi var der, så det var en absolutt stillhet, kun med innslag av knitrende bål, sildrene bekker og vårglad fuglekvitter.
Og det må jeg si er lykke!

Dette er balsam

Hver søndag er det også åpen turkafe her på Knutsrød, fram til kl. 14.30

https://horten.dnt.no/leie-av-knudsrd/

Ønsker du kanskje lese mer om hva Dnt Horten kan tilby, eller ønsker du og familien kanskje å bli medlem?, da kan du sjekke på lenken under:

https://horten.dnt.no/

Langkirken Løvøykapell fra 1200-tallet

Jeg har ikke så mye forhold til kirker, kapeller og/eller kirkerom, men jeg elsker historier og vakre bygninger:
Og det er kanskje derfor Løvøykapell fascinerer meg og gjør meg nysgjerrig.

Dette fantastiske stein-kapellet bærer med seg en lang historie , Ja historien går helt tilbake til Olav Kyrres* regjeringstid.

Kapellet ble i sin tid viet til St. Halvard og St. Martin:
(Sankt Hallvard har blitt feiret som lokalhelgen i Norge, særlig på  Østlandet, fra omkring midten av 1000-tallet. Han er også skytshelgen for Oslo.
Sankt Martin har jeg ikke funnet noe om.
)

På innsiden av kapellet er det som er igjen av 1200-tallets opprinnelige kirkebygg, det gamle steinalteret som fremdeles er i bruk.

Og akkurat det er litt spesielt å tenke på når du står inne i kapellet og ser din lille sønn blir døpt, og fatet med vannet står på akkurat dette steinalteret som har vært i bruk i så mange hundre år. Det får meg til å tenke, nå er også du en del av historien til Løvøykapell Benjamin.

På området utenfor kapellet finner du også en stein brønn, dette er ikke en hvilken som helst brønn, dette er St. Olavsbrønnen.
Brønnen var et av de viktigste valfartssteder på Østlandet i katolsk tid, den ble regnet som en «hellig kilde» og man trodde at vannet i brønnen hadde helbredende kraft.  
Løvøy var også stoppested for mange pilegrimer på vei til Nidaros på denne tiden.
(En pilegrim er en person som forbereder eller foretar en reise av åndelige årsaker.)

Det forekommer også slike pilegrimsreiser til Løvøy i dag og flere av disse pilegrimsreisene starter i Tønsberg , nærmere bestemt fra stedet hvor Lavranskirken stod i middelalderen og hvor sagaen forteller at Olav Haraldsson gikk til messe.
Deretter går ferden videre opp til slottsfjellet (Sancte Micles bergh) , før de vandrer mot Åsgårdstand.
Neste stopp er Borre kirke, en langskipet steinkirke fra 1100-tallet og som var blant de viktigste pilegrimsmål i Norge i middelalderen, grunnen til det, var Borrekorset som i dag henger på museum, helt konkret hva eller hvilke(n) relikvie(r) som var oppbevart på eller i korset og som gjorde at så mange i middelalderen anså Borrekorset som et hellig kors vet vi ikke i dag, men korset ble ansett å ha helbredende kraft.

Etter dette stoppet bærer det så videre til Løvøykapell og til kilden St. Olavsbrønnen ved kapellet, – kanskje den aller viktigste helligkilde på østlandsområdet i middelalderen!

Borrekorset
St. Olavsbrønnen

Det ble kanskje litt mye historie denne gangen men jeg synes det er viktig at vet hva vi har rundt oss, slik at yngre generasjoner ser verdien av å ta vare på både bygg og historien om selve bygget/plassen.
Vi må aldri igjen tillate det som skjedde under og etter reformasjonen i 1536.
Selv om samfunn, politisk retning, religion og/eller tro endrer seg, må vi ta vare på vår alles felles historie.
Ingen bygninger, relikvier, statuer, skulpturer kan ødelegge det som er/var ekte og betydningsfullt for sin tid, eller det som er gjeldende for akkurat vår tidsperiode her på kloden.
Vi har en plikt til å la hele vår historie gå videre til nye generasjoner og tidsepoker.

*Olav Kyrre (norrønt: Óláfr kyrri), født ca. 1050, død 1093, var Norges konge fra 1069 til sin død i 1093. Det første året han regjerte var det sammen med den eldre broren, Magnus men fra 1069 var Olav enekonge, da Magnus døde ung. Det var antakelig i disse første årene som konge at Olav fikk tilnavnet Kyrre, som betyr den fredelige. Hovedkilden til hans liv er Olav Kyrres saga i Snorres HeimskringlaFagerskinna og Morkinskinna.

Nordens krokodille ligger dypt under isen

I dag startet vi turen ved Horten natursenter, det ligger ca 4,4 km fra der vi bor i Horten, denne siden av Borrevannet er jeg mer kjent med, enn Vassbånn som jeg skrev om i et tidligere innlegg i Februar 2023.

Natursentret har de siste årene blitt et fantastisk læringssted for kommunens elever, elever fra alle skoletrinn har mulighet til å få være med på mange ulike aktiviteter her, for her undervises det både i naturkunnskap og friluftsliv i praksis.

Men for meg er det selve plassen, vannet og våtmarksområde rundt som er fascinerende. Helt fra jeg var ganske liten hørte jeg historier om gedigne gjedder som ikke bare hadde jafset i seg ulike kroppsdeler fra de som hadde badet her(særlig nakne menn) men også om folk som ikke hadde blitt funnet igjen etter å ha lagt på svøm over vannet.
Disse historiene har aldri blitt verifiserte på noen som helst måte men de festet seg og jeg hadde veldig respekt for vannet som ung jente.

Jeg husker mange turer ned hit, fisketurer med kanoer og trejoller på jakt etter ål, gjedde og abbor. Late dager liggende på verket omringet av kuer som brautet eller stod med forbeina godt plantet ned i leiren ved vannkanten og drakk.
Det ble også sagt at de største gjedde aldri viste seg men lå ganske stille på det dypeste området av vannet, noen hevdet å ha sett enorme skygger ved pumpehuset men aldri hadde noen hverken fanget eller fått tatt noen bilder av de.

Jeg husker panikken de gangene jeg la på svøm her og sjøgress viklet seg inn rundt både armer og bein, en lammende panikk for å bli disse nordens krokodillers neste måltid.

For meg var det nok å vite at disse storkjeftede og glupske fiskene, hadde 700 spisse tenner og var fantastiske som snikjegere med bakholdsangrep som den viktigste jaktteknikken. Og ikke la deg lure av disse stillestående fiskene for de kom raskt opp i 50 km når de bestemmer seg for å angripe.
Som regel står denne underbitte kamuflasje fargede fisken helt stille i sivet og bare ventar på at et passende byttedyr skal komme nær nok til at han kan hogge til.
Ja alt dette visste jeg og det ble vel derfor avgjørelsen om å holde meg i båt eller på gresset kom ganske raskt, etter et par turer innviklet i sjøgress, liljer, samt leire bunnen som alltid holdt meg godt fast rundt anklene på vei opp også medføret høy puls. Det var akkurat som om at dette vannet ikke ønsket gjester, en slags advarsel, ja uansett jeg tok den til meg.

Gjedda kalles for nordens krokodille på grunn av den store og tannrike kjeften, kombinert med en lang og grønnfarget krokodillekropp.

Esox lucius på latin, største gjedda som er fisket til nå i Norge, veide 19, 540 kg, men de aller største gjeddene kan bli opptil 35 kg tunge og 1,5 m lange.

Litt om Borrevannet:
Borrevannet er en vakker innsjø med en beliggenhet som gir deg mulighet for turgåing langs vannet, bading, fiske, kanopadling eller bare en hyggelig rotur på blikkstille vann.
Vannet er ca 800 meter på det bredeste og hele 16 meter på det dypeste (1,8 km2, 4,5 km langt)
Borrevannet er i følge fiskermiljøet et av Norges mest spennende gjeddevann.
Gjeddefangst på 1 meter er ikke uvanlig. 
Rekorden er på hele 18 kg og det gjorde meg ikke noe tryggere, 🙂
Borrevannet har også mye Abbor, 2 kg er ikke sjeldent å få som fangst av denne sorten.

Leier du overnatting på Borrevannshyttene kan du benytte deg av kano og robåt. 

https://www.visitnorway.no/listings/borrevannshyttene/202811/

Sildrende bekker
På vei hjem igjen

Et trolsk slør over Adalstjernet

Noen dager har jeg mest lyst til å bare bli liggende i senga, og det er på disse dagene jeg er takknemlig over å ha startet mitt nye prosjekt.
Bloggen er med på å holde meg i gang, den minner meg på hensikten og gevinsten jeg har og får av å jakte på små øyeblikk og hverdagsgleder.
Så med litt underbevisst press kom jeg meg opp også i dag.

En av perlene i vårt nærmiljøet, er et sted jeg ofte ønsker meg tilbake til. Stedet er Adalstjern, vi som familie har mange turer og gode minner fra dette turområdet, små barneskritt med sekk, kakao, sjokolade og appelsin. Røde kinn og livsglede…. det føles så altfor lenge siden nå.


Jeg har ikke visst så mye om historien til området der Adalstjernet ligger, så i dag har jeg også fått tilegnet meg litt ny kunnskap, og den ønsker jeg å dele med dere, for det er noe magisk med det å vite historien til en plass, når du vandrer mellom trærne. over små bekker og ser deg rundt.
Det kan til og med være historien du nå får som neste gang gjør så du virkelig oppdager de små detaljene rundt deg.

Adalstjern ble fredet som naturreservat i 2006, formålet var å bevare myrlandskapet og bøkeskogen på Vestfoldraet. *
Adalstjern oppstod da en grunn bukt ble avsnørt fra fjorden mot siste istid, demmet opp av morene og fjell.
Det er funn av leire og saltvannsarter i dyplagene som forklarer dette.
Myrlandskapet er det eneste på Raet* som er intakt og med den gamle bøkeskogen i nord, finner du et unikt mangfold i dette reservatet.

Dette forklarer hvorfor jeg alltid får en følelse av at det er nettopp her,
du finner alle de overnaturlige vesener vi har hørt om i sagnene og eventyrene.
Her bor troll, nøkken og kanskje til og med huldra, og de gangene tåken ligger over tjernet er det lett å se alle disse fasonger og skikkelser bevege seg rundt bøketrærne og i vannoverflaten på tjernet.
Og når jeg også kan fortelle dere at det ble funnet et urnegravfelt i åkermarken like nord for turstien blir mystikken mer troverdig.
Disse keramikkurnene fylt med bein og trekull var nedsatt i groper på flatmarken.
Det viste seg at disse funnene var veldig sjeldne, ja faktisk så sjeldne at de er datert tilbake til yngre bronsealder og fram til før-romersk jernalder, dvs. 500 år f.kr. til kr.f.
Det er faktisk også funnet stolper etter hus i denne åkermarken nord for Fagerlund og til og med sør for parkeringsplassen til universitetet Bakkenteigen, har det blitt observert noen funnstrukturer av uklar type og alder.


Er det rart jeg får den samme følelsen jeg får på Borrehaugene, det er sjel i denne skogen….
Gammel historie som ønsker å gi det sjelero og kunnskap, og nettopp det får jeg her, ved dette ur gamle tjernet.
Det er skjebner og historier som fortelles i alle lag av tjernet og skogen rundt, og om du stopper opp merker du det både i lyset og kontrastene.

En helt magisk dag ble det altså i dag bare 6,5 km fra Horten sentrum.

“Det som er kroket, kan ingen rette opp” –
 
En sikker følgesvenn i et godt grep
Sildrende vårtegn…..

*Raet er store morene- og israndavsetninger fra en stans i isens tilbaketrekning i perioden yngre dryas

Fugleperspektiv på Vassbånn – Borre

Bare 3,2 km fra der vi bor finner du Borre Golfklubb, det var ikke dit vi skulle men det var der vi parkerte for å ta turen ned til Vassbånn som ligger helt i starten av Borrevannet.

Borrevannet er en stor, grunn og næringsrik innsjø.
Selve vannet, strandområdene og våtmarksområdet ved Vassbånn er vernet som naturreservat (fra 1981).
Dette vannet var mitt og Horten sitt drikkevann fram til 1975.

Borrevannet er et nasjonalt viktig fugleområde med ca. 255 registrerte fuglearter.
I tillegg finnes en særegen vegetasjon og et frodig planteliv.  Det er registrert flere sjeldne og utrydningstruede arter som åkerrikse, vannrikse, gresshoppesanger og rosenfink.
Rørdrum er også påvist ved noen anledninger.

Selv om jeg er vokst opp på Borre-Tveiten og har hatt Borrevannet og Hortensmarka (Sembskauen som vi kalte det) som lekeplass, var det faktisk noe der jeg aldri har sett tidligere og heller aldri har hørt om.
(mulig dette er yngre enn meg 🙂

Nå kan det jo hende jeg har gått på ski eller tur her tidligere, men etter at golfbanen tok over skogen helt her, kjenner jeg meg ikke igjen.

Det er nemlig ikke så lett å google Vassbånn, det står ikke skrevet så mye om denne herlige plassen, helt på motsatt side av pumpestasjonen.
For å komme ditt følger du skiltet golfstien bortover, helt til du kommer opp på den første skogstoppen, der skogsstien starter.
Og der ned til høyre ser du kråkeslottet, omkranset av siv, vann, gamle trær og kvitrende fugleliv.

Trykk på bilde for å se det i full størrelse

Viktigste boken til nå….

I 1998 kom det ut en bok du faktisk må skrive selv, du må fylle den med bilder, minner, gleder, tradisjoner, oppskrifter og dag til dag notater.
Boken jeg snakker om er en av mine viktigste og kjæreste, det er bare en bok som er viktigere for meg enn denne, men den har jeg ikke gitt ut ennå og den innholder heller ikke så mange gleder eller gode minner, nemlig boken:
“Who Cares” eller på norsk “Hvem bryr seg”.
Boken er skrevet av meg og handler om hva som virkelig skjedde med Benjamin natt til 15.05.2016 og oss som familie i møte med ulike instanser, nære relasjoner og andre som svikter oss, mennesker, profesjoner og instanser vi trodde skulle være der for å hjelpe oss, ta vare på oss og som vi hadde tillit til.

Men så er det denne fantastisk boken her da, den handler vel først og fremst om gleder, tradisjoner, bevaring, mimring og tilbakeblikk.

Boken heter Julens minnebok, “Slekt følger slekters gang”.
Den kom ut i 1998 og er illustrert av Mona Lærum.
Men det er altså du som skriver denne viktige historieboken, for dine barn, barnebarn, familie og ikke minst for deg selv.

Jeg startet denne boken i 1998, samme år den kom ut og nå var den altså full, siste julåret i boken ble julen 2022 for meg.
Det betyr at det er 24 juleår det er skrevet om og som er fylt med viktige minner fra årene som har vært, bilder, gjester, selskaper, tradisjoner, reiser og hva som gledet mest disse årene, huskelister for året etter, minner/begivenheter familien har fra de ulike årene og været de 24 siste julehelgen med mer.
Min bok har selvfølgelig også mange sår, mange har blitt borte i løpet av disse 24 årene men de er også minnet i livet og etter i denne boken og minnene lever videre slik slekt følger slekters gang.

Min trofaste følgesvenn hver Desember i 24 år.

Bildene over er fra ulike år (første bilde er fra 1998), siden bildene er limt inn på i boken, heter bildeminner fra årets jul.

Du tenker kanskje at det er mye jobb men det er det altså ikke og jobben som legges i denne boken får du tilbake tusen ganger ved at du sammen med familien og barna dine kan gå tilbake hvert år og lese om hva som skjedde akkurat denne dagen, for eksempel 10 år tidligere. Hva gjorde vi?, hva lagde vi?, hva gledet mest? hvem feiret vi med?, hva spiste vi? Og hva skal vi huske til neste år?

Det tar ca 1 minutt å skrive en setning hver dag fra 1 Desember til 31. Desember. Bildene du har tatt med mobilen og/eller kameraet setter du inn i et blankt ark i word, stiller størrelsen på bildene og printer ut.
Selve limingen og klippingen tar du en regnværsdag i Januar – Februar.

Det er også en bra bok for dokumentasjon, alle snakker om hvit jul for eksempel, eller det at det ikke blir jul uten snø.

Av 24 juler har vi kun hatt 8 julaftener som har vært hvite, så det romantiske bildet av en hvit julaften stemmer ikke helt med virkeligheten.

I boken legges det også hvert år til en oppskrift du ønsker å dele, her i min bok har jeg oppskrifter fra min farmor, mormor, mamma, ex svigerfar, barna fra skolen og selvfølgelig mine egne. Slik kan denne boken også brukes for å få til julematen, julekakene og/eller nyttårsaften maten du ønsker å ta med videre inn i eget liv (om du arver boken). Eller for å finne tilbake til de beste oppskriftene.
Du får kjøpt boken ved å trykke på lenken under. Og jeg blir ikke betalt for å reklamere men gjør det allikevel av hele mitt hjerte.
Har du mistet det umistelige er en slik bok som denne, helt uerstattelig.

https://studiolun.no/product/904446/julens-minnebok?gclid=EAIaIQobChMIy7XE27Gp_QIVaAuiAx1_yABPEAQYASABEgL71PD_BwE

Jeg fikk ny bok i julegave av min søster for et par år siden, så for meg er 24 nye år reddet 🙂 og det tror jeg skal holde.

det er sikkert mange varianter å finne som er like fine, finn den som passer for deg, det viktigste er at du faktisk skriver ned din og din families historie.

Siste året i boken – bilde minner juleåret 2022

Storslåtte Karljohansvern

Dagen startet ganske overskyet og den eneste solen i siktet var frokosten jeg fikk av Henrik :).

Men akkurat som bestilt, trengte solen seg gjennom skylaget så fort vi var ferdig å spise, så den planlagte turen til kunstsentret i Tønsberg ble raskt byttet ut med en tur til Karljohansvern i Horten.
Stien rundt Karljohansvern er en del av kyststien som strekker seg til Åsgårdstrand men denne dagen valgte vi altså den andre veien fra Horten kirke ned til Vollane og rundt det som nesten er en egen liten øy kun tilknyttet fastlandet og Horten by med 3 ulike bruer.
Vollane eller Vollen som det egentlig heter, er Hortens største og mest populære badeplass.
Diger østvendt gresslette ned mot Oslofjorden og en smal sandstrand.
Mest populære er en påstand kanskje ikke alle er enige i, for i Horten er det litt sånn at om du har vokst opp ved Løvøya er dette den mest populære stranden og for meg som er vokst opp på Borre er den ingen bedre strand enn Borrestranda, ikke viktig er det heller men måtte bare sies, tilbake til turen i dag, nemlig vakre Karljohansvern.
Denne veien/stien er en flott rundtur i historiske omgivelser, på turen finner du tre kanonbatterier fra 1870 årene, Horten Kirke som er fra 1855 og rester etter over hundre år med skipsverftsindustri for de som er interessert i historie er det mye å lese om Karljohansvern på nettet.

For meg handler nesten hver tur ut i naturen om å lage egne historier, selv om jeg også er opptatt av hva som har foregått i akkurat det område jeg befinner meg i, tidligere og gjerne langt tilbake i tid.
Det skaper liksom litt ekstra spenning å tenke på hvordan det så ut da, hva gjorde de som gikk akkurat her hvor jeg går nå, hva tenkte de på?
Kan naturen fortelle meg noe vi ikke kan se med det blotte øye? ofte føler jeg det, eller jeg ser små budskap på bakken og fremmed elementer som ikke kan ha vært der fra før.
I dag har jeg brukt ekstra lang tid på denne rundturen, jeg har ikke fulgt stien men strandlinjen på jakt etter “gull” eller for meg gull men kanskje for andre bare helt vanlig irriterende glass biter.
Jeg har et prosjekt i hodet med sjøglass og selv om jeg blir både irritert og skremt over hvor mye glass det ligger langs vår strandlinje, blir jeg altså også glad for å finne nettopp de slitne, frostede glassbitene (kanskje også noen andre blir glad for at jeg faktisk tar de med meg hjem).
Møringa heter stranden du møter på etter Vollane.
Møringa har alltid vært der men er splitter ny fra 2009 etter at den ble frigitt fra militært bruk.
Stranden ser litt uryddig ut, men skal i følge lokalkjente ha en veldig fin sandbunn.
Akkurat det teste jeg ikke i dag men det var langs strandlinjen her jeg så fargeprakt og mystikk, både menneskeskapt og skapt av tidens tann.

Selv om den gamle flyhangaren, Hangar B er vernet og funnet bevaringsverdig av myndighetene, er det ikke noe som tyder på at det gjøres noe med fasaden. Rust og knuste ruter og nå som den er symbolsk sperret med gjerder er det bare enkelte leieboere som kan ta seg inn, en av de ser du på bilde over.
Men uten å starte en politisk debatt her må jeg si at dette bygget burde tilhørt kultur Horten.
Et sted med liv, kreativitet, inkludering og bare moro, ja vi har kulturhuset 37 i Horten men vi trenger mye mer, et sted der vi kan arrangere store konserter og teatermiljøet med fler kan boltre seg..

Hele veien ble vi vist kjærlighet, men for å se alle disse kjærtegnene må du faktisk stoppe opp litt å se deg rundt … jeg er nemlig overbevist om at naturen ønsker å forteller meg noe.

På en vikinggrav…

På Torsdag la jeg ut på B9 galleri/museum, endel forslag på hva man som familie og eller alene kan finne på i vinterferien.
Så når solen flommet over på stuebordet i dag morges, var det bare å ta på seg skoene å komme seg ut selv.
Og når du er så heldig at du bare bor 4,4 km unna historiske Borrehaugene måtte det bli hit turen gikk i dag.



For dere som ikke vet hva Borrehaugene er kommer den en kort upresis historietime fra wikipedia her nå:

Borre kan ha vært et mulig kongesete i vikingtid.
Det antyder gravmonumentene, hallene og restene av en storgård utenfor parken, og ikke minst store bryggefundamenter nede ved sjøen.

Borrehaugene og Ynglingeætten
Antikvar Nicolay Nicolaysen mente på 1800-tallet at Borrehaugene kanskje kunne identifiseres med det som sagaen Ynglingatal forteller om kong Øystein Frets gravsted; på raets kant der hvor iskald Vadla elv går i vågen.
Nicolaysen gravde derfor ut haugen som ligger lengst nordøst i feltet og nærmest fjorden.
Han fant bare noen ubrente bein av hest og litt trekull. Likevel konkluderte han med at «… de nævnte vestfoldske kongers grave maa være at søge her.»

Tre måneder etter Nicolaysens undersøkelser utga P.A. Munch første bind av sitt hovedverk Det Norske Folks Historie. Ynglingatal, Munchs nye norgeshistorie og Nicolaysens arkeologiske undersøkelser konkluderte likt: Borrefeltet er Ynglingeættens gravplass. 
Konklusjonen sto uimotsagt i norsk historie og arkeologi i nærmere 140 år.

«Kong Alv dreper sin bror kong Yngve» – Ynglingesoga, 1899



Den første storhaugen som ble gravet ut, lå på jordet mellom Midgard vikingsenter og parken. Det skjedde i 1852. Haugen rommet en skipsgrav fra tidlig vikingtid, senere kjent som Borrefunnet. Gravhaugen kalles Skipshaugen.
Samlingen gravhauger er unik i Skandinavia. Sju store hauger og én gravrøys kan i dag sees.
Minst to av de opprinnelige haugene har blitt ødelagt i moderne tid. Det er også 25 mindre gravhauger og -røyser innenfor området.

Min historiske fot tur over den hellige plass

Det er noe magisk med denne plassen, lyset, skyggene og naturen rundt oppfører seg på en helt spesiell måte.
Og det føles også ganske respektløst å trampe på og rundt gravhauger fra en svunnen tid.
Jeg tenker av og til på om dette er så lurt, burde vi ikke vise de døde mer respekt enn dette?
Det var her på Borrehaugene jeg som barn feiret 17 mai med familien og venner, det var her jeg hadde turnoppvisning og dette er stedet jeg syklet forbi hverdag til ungdomsskolen, så det er litt vanskelig å ta innover seg at dette faktisk er en hellig plass og kanskje også en av svært stor betydning siden år 600-900.

Men i dag viste både Borrehaugene og Borrestranden som er tilknyttet stedet seg fra sin aller vakreste side.
Naken men med håp om vår og med et fargespill som inspirerer meg til å se og bare være tilstede.

Skyggene lekte med oss i dag, stranden var både rosa og grønn, en måke danset ballet der ute i sjøen og når stien åpnet seg ned mot stranden traff jeg også på en gjøk i treet som sang med meg på….”jeg gikk en tur på stien og hørte skogen ro, ko ko ko ko”
Selv skjellet som vi så uhøflig tråkket på gjorde seg om til en vakker blomst i dag.
(se på bildene om du ser alle disse du også)

Du visste det kanskje ikke, men min søster Renee M Pedersen er høvding i Borre vikinglag.

Bildene under er tatt av Jon Levi Pedersen.

Foto: Jon Levi Pedersen (Bilder av Renee, Geir og vår datter Naomi)