What’s the Kindest Thing Someone Has Ever Done for You?
I have been thinking about this question, and I don’t think I can name just one thing.
After many years of life, I have learned that kindness doesn’t always arrive as one extraordinary gesture. Sometimes it arrives quietly. Sometimes it comes from the people closest to us – and sometimes, unexpectedly, from complete strangers.
Kindness
Some of the greatest kindness I have ever experienced came during the darkest time of my life, after we lost our 18-year-old son to senseless violence.
There were strangers who chose to care about what had happened to him and to us. People helped us search for answers and investigate circumstances surrounding his death. Others publicly questioned why the police weren’t doing more. They didn’t know our son. They didn’t know our family.
But they cared enough to stand beside us.
I will never forget that.
And then there were the quieter acts of kindness.
Neighbours appeared at our door carrying dinner because, in the middle of grief, food had almost ceased to exist in our everyday lives. Someone else took care of something practical without asking what we needed. People simply stepped into the empty spaces that we were no longer capable of filling ourselves.
Those things may sound small. They weren’t.
When your whole world has collapsed, a meal placed in your hands can feel like someone is holding a tiny piece of your life together for you.
Perhaps that is why my understanding of kindness has changed over the years.
I don’t necessarily need someone to fix things for me. Some things cannot be fixed.
Sometimes the kindest thing another human being can do is simply see me.
To sit beside me without demanding anything. To listen without needing to give advice. To allow me to be exactly where I am, without trying to change the moment or make it more comfortable for themselves.
I have experienced that kind of kindness many times throughout my life – from family, friends, neighbours and complete strangers.
So I cannot tell you the single kindest thing anyone has ever done for me.
But I can tell you what kindness has come to mean to me:
It is when another human being sees that you are struggling, reaches out a hand and quietly says, through words or actions:
“You don’t have to carry all of this alone.”
And sometimes, the people who do that are the ones you least expected. ❤️
If the salary was the same – what job would you be doing right now and why?
If salary didn’t matter, I think my answer would depend on which of my two countries I was living in – Norway or Thailand.
But interestingly, the heart of the work would probably be exactly the same:
Helping people find their place, their value and a way forward.
If I stayed in Norway, I would want to work with young people who are struggling with mental health, exclusion and finding their place in society.
We have far too many young people who struggle so much that they don’t finish school, don’t manage to enter working life, or slowly find themselves standing outside communities where they desperately need to belong.
That is something I care deeply about.
I would want to work differently – not beginning with everything a young person cannot do, but with everything they can do.
What are they good at? What makes them curious? And what gives them confidence? What kind of environment allows them to grow?
Because everyone has something to contribute.
Sometimes people simply need someone who takes enough time to discover what that something is.
I would love to work with self-worth, inclusion, creativity, practical skills and individual strengths – helping young people understand that their value isn’t determined by grades, diagnoses, productivity or whether they fit neatly into the system.
And if I were living in Thailand…
My dream would take a slightly different form.
As a foreigner, there are restrictions on the work I can personally perform in Thailand, so my role would be more about creating, supporting and developing opportunities together with local people.
For years, I have carried a dream of creating something I call a Freedom House.
Not an institution.
In many ways, this dream grows from the same values behind Liam’s Freedomfond, something we as a family were involved with both before and after losing our son Liam in 2016.
The idea has always been close to our hearts: creating opportunities, dignity and a sense of belonging for people who may not have been given the same chances as others.
Freedom House would be a smaller and more hands-on continuation of that spirit. A place where education, work, creativity and community could exist under the same roof – not as charity in the traditional sense, but as a way of giving people the tools and opportunities to build their own future.
And perhaps that is why this dream has stayed with me for so long. It isn’t really a new dream at all. It is an old family value finding a new form.
In a way, it would also allow something we once created together as a family to continue growing – carrying Liam’s name, our experiences and the values behind Freedomfond forward into something new.
A place to belong.
I imagine a house combining education, training, a small café and a second-hand shop – perhaps eventually workshops, creative spaces and other small projects as well.
A place where young people or adults who need another chance could come to learn practical skills, gain work experience, meet other people and gradually build confidence and independence.
Some might learn English. Someone might discover that they are brilliant at cooking.
Another might repair furniture, sew, paint, grow vegetables, work in the café or learn how to run a small business.
And the second-hand shop could help support the project while also teaching skills and encouraging reuse rather than waste.
The goal wouldn’t simply be to help people.
It would be to create opportunities for people to help themselves and each other.
That’s an important difference to me.
Because whether I was doing this in Norway or Thailand, I think my job would ultimately have the same purpose:
To see the person before the problem.
To notice abilities before limitations. And to create belonging instead of exclusion.
And to give people the tools, confidence and opportunities they need to build something of their own.
If salary were irrelevant, I think that is where I would spend my working life.
Not necessarily behind a particular desk or with a particular job title.
But somewhere I could look at another human being and say:
You have something to offer. Let’s find out what it is – and then let’s find somewhere you can use it.
Share a hobby you’ve picked up recently — what got you into it?
This isn’t really a new hobby for me. Growing, foraging and learning how to use what nature provides have been part of my life for many years. But lately, it has become much more important to me.
Part of that comes from watching what is happening in the world. We live in uncertain times, and it has made me think more seriously about how dependent we have become on shops, pharmacies and systems that we simply assume will always be there.
But there is another reason too.
I think we have gradually lost some of our connection to the knowledge that previous generations took for granted.
Just outside our doors, along forest paths, by the coast and sometimes growing between the paving stones, there are plants, flowers, berries, herbs, bark and even what we casually call «weeds» that people have used for generations as food and in traditional remedies.
And I find that knowledge fascinating.
I grow things. I forage. And I dry herbs, experiment, make things and actually use what I learn.
The more I discover, the more I realise how much knowledge there still is to recover.
For me, this isn’t about rejecting modern medicine or science. I believe there is room for old knowledge and modern knowledge to exist side by side.
When something is serious, evidence-based medical care matters enormously. But not every part of everyday wellbeing needs to begin in a medicine cabinet.
Food, movement, sleep, herbs and plants can all be part of looking after ourselves. At the same time, «natural» doesn’t automatically mean harmless, so learning proper identification, preparation, dosage and possible interactions is part of the knowledge too.
Perhaps that is what has turned this old hobby into something more meaningful for me.
I don’t just want to collect plants, I want to collect knowledge.
I want younger generations to know that nature isn’t only something beautiful to photograph or walk through. It is also a resource that humans have depended upon throughout our entire history.
And this has even become part of how I think about preparedness.
My emergency supplies aren’t only canned food and practical equipment. They also include seeds, recipes and knowledge – things that could help me grow food and make use of resources around me if ordinary systems were disrupted.
Because knowledge takes up very little space. A seed may look insignificant. A wild plant may look like nothing more than a weed.
But if you know what you are looking at and how to use it safely, both can become valuable resources.
Maybe my hobby isn’t really foraging at all.
Maybe my hobby is learning how to become a little less disconnected from the natural world – and remembering knowledge humanity once couldn’t afford to forget. 🌿
Jeg var 23 år da kronprins Harald ble Norges nye konge. Kong Olav var død, og sorgen satt dypt i meg. Jeg hadde vært så glad i den varme og folkelige kongen vår, og tenkte at ingen noen gang ville kunne fylle skoene hans.
Jeg tok feil.
Kong Harald fylte ikke bare sin fars sko. Han fant sin helt egen måte å være konge på. Han bar arven videre, men åpnet samtidig dørene til et varmere, rausere og mer moderne Norge. Et Norge der flere fikk kjenne at de hørte til.
Gjennom årene ga han meg langt mer kjærlighet og nærhet enn jeg noen gang hadde trodd at en konge kunne gi. Ikke fordi jeg kjente ham, men fordi han fikk meg til å føle at han kjente oss. Han så folket sitt – ikke som en ensartet masse, men som enkeltmennesker med ulike liv, historier, utfordringer, trosretninger og måter å elske på.
Han var en konge for absolutt alle.
Kong Harald talte ikke til oss ovenfra. Han sto sammen med oss. I glede og feiring, men også når landet var rammet av sorg, frykt og tragedier. Han hadde en sjelden evne til å finne ord når vi andre manglet dem. Ord som ikke bare trøstet der og da, men som ble værende i oss.
Etter terrorangrepene 22. juli 2011 sto han sammen med et helt folk i sorg. Også kongen gråt. Han forsøkte ikke å skjule mennesket bak rollen, men møtte de etterlatte som far, bestefar, ektefelle og medmenneske:
«Som far, bestefar og ektefelle kan jeg bare ane noe av deres smerte. Som landets konge føler jeg med hver enkelt av dere.» (vg.no)
Det var ikke bare en konge som talte. Det var et menneske som sørget sammen med oss. Han kunne ikke ta smerten bort, men han viste at ingen skulle stå alene i den. Akkurat da trengte Norge en trygg og varm stemme – og kong Harald ga oss sin.
Noen år senere viste han igjen hvilken konge han ønsket å være. Under hagefesten i Slottsparken i 2016 beskrev han et Norge der det var plass til alle. Han snakket om unge og gamle, rike og fattige, mennesker med ulik bakgrunn, tro, funksjonsevne og liv.
Og så sa han ordene som for alltid vil stå igjen som selve bildet på den inkluderende kongen han var:
«Jenter som er glad i jenter, gutter som er glad i gutter, jenter og gutter som er glad i hverandre «
Han rommet dem som trodde på Gud, Allah, Altet eller Ingenting. Han rommet alle måtene vi lever, tror og elsker på. Til slutt samlet han hele landet i de enkle ordene:
Det var dette som gjorde ham til min kjære konge. Han fortalte oss at Norge ikke bare er fjell, fjorder, flagg og grenser. Norge er menneskene som bor her.
Alle var en del av hans Norge.
Han ba oss ta vare på hverandre og bygge landet videre på tillit, fellesskap og raushet. Han minnet oss om at vi ikke trenger å være perfekte mennesker, men at vi må forsøke å være gode mennesker. Vi må se hverandre, respektere hverandre og gi plass til dem som ikke alltid blir hørt.
For meg oppsummerer disse to talene hele kong Harald.
Da landet ble rammet av det utenkelige, gråt han sammen med oss. Da verden hardnet til og forskjellene mellom mennesker ble tydeligere, minnet han oss på at Norge tilhører oss alle.
I dag er vår kjære konge død. Et menneske som har vært en trygg del av hele mitt voksne liv, er borte. Kong Harald sovnet stille inn på Rikshospitalet 28. august 2026, 89 år gammel, etter 35 år på tronen. (regjeringen.no, apnews.com)
Det gjør vondt, selv om vi visste at denne dagen en gang måtte komme. Det føles som om en del av selve Norge har stilnet. Som om en trygg stemme vi alltid har hatt i bakgrunnen, plutselig er borte.
Mine varmeste tanker går til dronning Sonja, til familien hans og til alle som sto ham nær. Men sorgen tilhører også folket, for kong Harald var ikke bare kongefamiliens.
Han var vår.
Samtidig begynner et nytt kapittel.
Kronprins Haakon har overtatt som Norges konge under navnet Kong Haakon VIII. Han har valgt å føre videre valgspråket som hans far, bestefar og oldefar bar før ham:
Kjære Kong Haakon, jeg ønsker deg lykke til i din nye og store rolle. Jeg har tro på deg. Jeg tror også du vil bli en konge av folket – på din egen måte. Med din personlighet, din varme og dine verdier tror jeg du kan bli en ny kjær konge som ser, lytter og omfavner hele Norge.
Du skal ikke fylle din fars sko. Du skal gå videre i dine egne, slik han en gang gjorde etter kong Olav.
Ordene Alt for Norge rommer både kjærlighet, ansvar og plikt. Det er en oppgave som til tider må være tung å bære. Men du skal vite at du ikke bærer den alene. Et helt folk står sammen med deg.
Kongen er død. Leve kongen.
Og til deg, min kjære kong Harald:
Takk for varmen. Takk for humoren. Takk for tryggheten. Takk for at du gråt sammen med oss. Takk for at du så oss alle. Takk for at du lærte oss at Norge er oss.
Du klarte mer enn å fylle din fars sko. Du satte dine egne dype og varme fotspor i det norske folkets hjerter.
Hvil i fred, min kjære konge. Alt for Norge – for alltid. 🕯️🇳🇴❤️
What’s the Weirdest Coincidence You’ve Ever Experienced?
I find this question almost impossible to answer with just one story, because strange coincidences seem to have followed me throughout my life.
And strangely enough, they seem to run in my family too.
I grew up with stories of aunts setting an extra place at the dinner table without really knowing why – only for an unexpected guest to suddenly arrive. Little things like that happened often enough for us to notice them.
I experience something similar myself.
Sometimes it is very ordinary. I can be having a difficult day, feeling a little lost or heavy, and suddenly a message appears from someone I haven’t spoken to in a very long time. They don’t know how I’m feeling. They don’t know that I need them. Yet their words arrive at exactly the right moment.
Almost as if life is quietly saying: You don’t have to carry today alone.
Other experiences are much harder for me to explain.
Since losing my son, there have been moments when music appears at exactly the right time, a sudden wind seems to surround me, a butterfly stays unusually close, or something else happens that feels so personal and so perfectly timed that I simply stop and notice.
Are they messages from him?
I can’t prove that. And perhaps I don’t need to.
There is something beautiful about allowing some things in life to remain unexplained.
The cormorant has become another one of these little mysteries for me. It seems to appear in different places and at particular moments when I need something – reflection, strength, stillness, or simply a reminder to pay attention.
Some people would call all of this coincidence. Others might call it synchronicity, intuition, energy, or signs from somewhere beyond what we understand.
I don’t really need to give it a name.
I just know that throughout my life, there have been too many small, perfectly timed moments for me not to wonder.
And perhaps that is what I love about them most.
They don’t give me answers. They simply make me feel connected – to the people I love, to nature, to those I have lost, and to something in life that may be much bigger than I understand.
Jeg har lenge hatt sansen for Trygve Skaug. Ikke bare for musikken, men kanskje aller mest for ordene. Han har en egen måte å skrive om livet på – enkelt, nært og uten å pakke det inn i mer enn nødvendig. Som dere leser nå sikkert har sett, elsker jeg ord, jeg drømmer meg bort i skriving.
Noen ganger dukker det opp en sang, et lite dikt eller bare noen få linjer akkurat når man trenger dem. Sånn har det vært med flere av tekstene hans for meg.
Da jeg så at Trygve Skaug skulle komme til Bykirken i Holmestrand, var det derfor ikke så mye å tenke på. Billetter måtte jeg ha.
Jeg liker konserter som gir litt mer enn bare musikk. Kvelder hvor man kan lene seg tilbake, lytte og la både ordene og tonene få gjøre jobben. Og akkurat kombinasjonen av Trygve Skaug og Holmestrand kirke føltes som en veldig fin ramme rundt en slik kveld.
Jeg vet ennå ikke hvilke sanger jeg kommer til å høre, hvilke ord som kommer til å treffe litt ekstra eller hvilken stemning jeg sitter igjen med etterpå.
Det får jeg skrive om når jeg har vært der.
For dette innlegget skal ikke handle om hva jeg tror kvelden kommer til å bli.
Det skal handle om hvordan den faktisk ble.
Konserten
Og konserten ble akkurat så nær og vakker som jeg hadde håpet på.
Det er noe helt eget med musikk og ord i et kirkerom. Denne kvelden føltes det nesten som om selve rommet pakket Trygves stemme, ordene og musikken inn og ga dem enda mer kraft. Det var høytidelig, nært og veldig vakkert. Noen ganger er det godt å bare sitte stille og være til stede – lytte og la ordene finne veien dit de skal.
Men denne kvelden fikk også et alvor over seg. Tidligere på dagen hadde vi fått vite at Kong Haralds tilstand var svært alvorlig, og det var vanskelig å ikke bære med seg den nyheten inn i kirkerommet.
Trygve leste diktet «Min konge» i sin helhet, og vi tente et lys for vår kjære konge.
Kongen min kaster hodet bakover og ler med tannkjøttet det er det ingen andre konger som gjør snakker om psykisk helse gutter som liker gutter og jenter klemmer kona si og Johaug i frivilligdress fra ‘94 spør om det finnes én som alle jeg kjenner er glad i det er kongen min ingen fler egentlig det er nok derfor akkurat han er kongen min
Det ble et sterkt øyeblikk. Kong Harald har for meg alltid stått for verdier som betyr mye – varme, respekt, raushet og ikke minst et Norge hvor det skal være plass til absolutt alle. Der satt vi sammen i kirken, med bekymringen for kongen vår, mens lyset brant.
Så denne opplevelsen ble sterk på flere måter enn jeg hadde sett for meg. Men midt i alvoret var det også godt å være akkurat der. Med Trygves stemme, hans ord og musikalitet, stillheten i kirkerommet og følelsen av fellesskap.
En vakker og vemodig kveld som jeg kommer til å bære med meg lenge.
For me, that book is The Mountain Shadow by Gregory David Roberts.
And this is actually a strange one for me, because I absolutely loved Shantaram. I have read it from cover to cover four times, and I could probably pick it up again tomorrow and disappear straight back into its world.
Shantaram
There is something about Shantaram that has stayed with me for years – the atmosphere of India, the people, the chaos, the friendships, the philosophy, the darkness and the beauty. It is one of those books that became much more than just a story to me.
So naturally, when I started The Mountain Shadow, I expected to fall straight back into that same feeling.
But I didn’t.
The Mountain Shadow takes us back to Lin and Bombay two years after the events of Shantaram. The city has changed, old friends are gone, a new generation has taken over the criminal underworld, and Lin is still searching for love, meaning and some kind of truth in a world that seems increasingly complicated.
Everything I should love about it is there.
And yet, somehow, I just can’t quite get hold of it.
The funny thing is – I can’t let it go either.
I take it down from the bookshelf again and again. I open it, start reading, manage a few pages…and eventually put it back.
Then some time passes.
And there it is again, looking at me from the shelf.
So I take it out once more. 😄
Maybe part of the problem is Shantaram itself. When a book has meant that much to you, perhaps its sequel is carrying an almost impossible burden. I keep searching for the feeling I had when I first entered Lin’s Bombay, and maybe I need to stop expecting The Mountain Shadow to give me exactly the same experience.
Still, I haven’t given up on it.
There must be a reason I keep returning to a book I have never managed to finish.
Perhaps some books grab you from the first page and refuse to let you go.
And perhaps others wait patiently on your bookshelf until you are finally ready for them.
Noen bøker leser vi for å lære noe nytt. Andre leser vi for å bli utfordret, overrasket eller dratt inn i en verden full av dramatikk. Og så finnes det bøker vi leser fordi vi rett og slett trenger et varmt og trygt sted å være en liten stund.
Pumpkin Spice-kafeen av Laurie Gilmore er nettopp en slik bok.
En ny begynnelse i Dream Harbor
Jeanie har levd et forutsigbart liv med en kjedelig kontorjobb. Da hun får muligheten til å overta tantens lille kafé i Dream Harbor, griper hun sjansen til å starte på nytt.
Den lille byen er full av fargerike mennesker som kjenner hverandre, bryr seg om hverandre – og selvfølgelig blander seg inn i hverandres liv. Her møter Jeanie også Logan, en stillferdig og litt gretten bonde som helst vil holde seg unna forandringer og oppmerksomhet.
Jeanie er åpen, energisk og full av nye ideer. Logan er mer forsiktig og skeptisk. Det er med andre ord duket for den klassiske kombinasjonen av solskinn og tordensky – og vi forstår ganske raskt hvor historien er på vei.
Men noen ganger gjør ikke det noe at vi aner hvordan det ender. Det er reisen dit som gir oss den gode følelsen.
Min leseopplevelse
Dette er ikke en bok med store filosofiske spørsmål eller en handling som stadig overrasker. Den er lettlest, romantisk, småfrekk og ganske forutsigbar. Likevel var det nettopp det jeg likte ved den.
Jeg ble tatt med inn i et høstlandskap fylt av gylne blader, tente lys, varme drikker og duften av kaffe og krydder. Jeg kunne nesten høre summingen fra kafeen og kjenne varmen fra koppene mellom hendene.
For meg handler boken også om noe mer enn romantikk. Den handler om å våge å forlate det trygge og kjente når livet ikke lenger gir deg det du trenger. Om å begynne på nytt, selv om du ikke vet om du vil lykkes.
Akkurat den følelsen traff meg.
Noen ganger må vi kanskje miste fotfestet litt før vi finner ut hvor vi egentlig hører hjemme. Jeanie oppdager at en ny begynnelse ikke bare handler om et nytt sted eller en ny jobb. Det handler også om å tørre å slippe andre mennesker inn og tro på at livet fortsatt kan overraske.
En bok som føles som høst selv en sensommer dag
Pumpkin Spice-kafeen er den første boken i serien om Dream Harbor. Den passer godt for deg som liker småbyromantikk, varme miljøer og historier der fellesskap og tilhørighet står sentralt.
Romantikken er søt, men boken inneholder også noen tydelig erotiske scener. Den er derfor litt mer krydret enn det koselige omslaget kanskje får den til å virke som.
Dette er ikke nødvendigvis en historie som blir værende i tankene lenge etter at siste side er lest. Men mens du befinner deg i Dream Harbor, føles det godt å være der. Noen bøker skal ikke forandre livet vårt. De skal bare gi oss et lite pusterom fra det.
Og akkurat nå tror jeg mange av oss trenger slike steder – om de så bare finnes mellom to bokpermer.
Min vurdering: 4 av 5 kaffekopper ☕☕☕☕
En lun og lettlest feelgoodroman med høststemning, småbysjarm, romantikk og akkurat passe mye pumpkin spice
Noen dager setter seg litt ekstra i kroppen. Ikke fordi det skjer noe stort eller spektakulært, men fordi de kommer akkurat når man trenger dem.
I dag var en sånn dag.
Dagen startet med et litt krevende møte om framtiden min i arbeidslivet. Det er mye som er uavklart akkurat nå, og selv om jeg prøver å ikke la det ta all plass, gjør slike møter selvfølgelig noe med både tanker og energi.
Men jeg bestemte meg ganske raskt etterpå for én ting:
Jobb fikk være jobb. Resten av dagen skulle være min.
Så jeg tok turen på kafé i byen. Satte meg ned med noe godt å drikke og spise og lot skuldrene senke seg litt. Sola skinte utenfor, det var varmt, og egentlig altfor fint vær til å bruke resten av dagen på å gruble over ting jeg uansett ikke kunne løse akkurat der og da.
Og det viste seg å være et ganske godt valg.
Sensommer på Borrestranda
For resten av dagen ble rett og slett en liten sensommergave.
Jeg dro ut på Borrestranda, og for første gang i Norge i år gikk jeg ut i vannet.
Ja, du leste riktig.
26. august – årets første norske bad. 😂
Jeg har jo badet mange ganger i Thailand i år, men hjemme i Norge har det altså ikke blitt et eneste bad før nå. Og da jeg først kom meg uti, kjente jeg hvor utrolig godt det gjorde.
Friskt vann rundt kroppen, varm sol i ansiktet og den helt spesielle følelsen av å komme opp igjen og legge seg på brygga mens sola tørker huden.
Jeg ble liggende der og bare nyte. Ingen planer. Ikke noe jeg måtte rekke. Ingen framtid jeg måtte finne ut av.
Bare meg, sjøen, sola og denne utrolig vakre sensommerdagen.
Og vet du hva?
Jeg dro faktisk tilbake senere og badet én gang til.
Så årets første og andre norske bad kom på samme dag. Det får vel være godkjent. 😄
Akkurat det jeg trengte
Det er kanskje dette jeg øver mest på for tiden. Å ikke la det som er vanskelig få eie hele dagen.
For det er fort gjort.
Et krevende møte kan bli med videre til kafébordet. Inn i bilen. Hjem på terrassen. Inn i samtalene våre. Og til slutt helt inn i kvelden.
Men ikke i dag.
I dag klarte jeg faktisk å legge det fra meg.
Jeg satt på terrassen med boka mi og en iskald kaffe. Jeg koste meg på kafé. Jeg dro til sjøen. Jeg badet. Jeg lå i sola på brygga. Jeg dro hjem – og så fikk jeg lyst til å bade igjen.
Så jeg gjorde det. Så enkelt kan det noen ganger være å snu en dag.
Ikke fordi det vanskelige forsvinner, men fordi livet består av så utrolig mye mer enn det som akkurat nå krever mest oppmerksomhet.
Dager å samle på
Nå meldes det regn framover, og kanskje var dette en av de siste virkelig varme sommerdagene vi får i år.
Da er jeg ekstra glad for at jeg brukte den.
For når regnet trommer mot vinduene og høsten etter hvert gjør sitt inntog, skal jeg hente fram akkurat denne dagen.
Jeg skal huske det blanke vannet på Borrestranda. Den varme brygga under kroppen. Boka på terrassen. Den kalde kaffen i sola.
Og ikke minst følelsen da jeg lå ute i vannet med vått hår og et stort smil og kjente:
Herregud, så deilig dette er.
Det var ikke en dag med store begivenheter. Det var bare en onsdag helt på tampen av august. Men noen ganger er det nettopp disse dagene som blir de beste.
De som minner oss på at midt mellom bekymringer, møter, avgjørelser og alt vi prøver å finne ut av, ligger livet og venter.
I sola på en terrasse. Ved et kafébord. På en varm brygge.
If You Could Go Back and Witness Any Historical Event, Which One Would You Pick?
If I could go back and witness any moment in history, I wouldn’t choose a famous battle, the rise of an empire, or the life of a great historical figure.
I would go much, much further back. I would want to witness the origins of humankind on Earth.
And love to see with my own eyes where our story truly began.
What did the world around our earliest ancestors look like? How did they communicate? When did they begin to recognise themselves not only as individuals, but as families and communities? When did curiosity, creativity, empathy and imagination become part of being human?
I would want to witness the small moments that never made it into any history book: the first attempts to understand nature, the first tools, the first shared meal around a fire, perhaps even the beginnings of storytelling, music, art and spirituality.
Science has given us extraordinary knowledge about human evolution, but there are still so many things we can only reconstruct from what was left behind. Imagine being able to simply stand there and watch.
And perhaps the question I would most want answered is this:
At what point did we become truly human – not just in body, but in mind, emotion and awareness?
“What if we could witness the true beginning of humanity — only to discover that every story we have told about our creation was written by humans?”
