For me, it would be the world portrayed in Roots or 12 Years a Slave.
Not because these are imaginary worlds filled with monsters. But because they describe a reality that human beings actually lived through.
I cannot imagine anything worse than being born into a world where the color of your skin determines your freedom, your worth. And even whether you have the right to keep your own children.
I feel the same horror when reading about the treatment of Indigenous peoples, colonization. And the violence and oppression justified through religion and supposed superiority.
As a white person, I sometimes feel ashamed of what people have done to others simply because they looked different, believed differently, or belonged to another culture.
My Buddhist philosophy teaches me compassion, equality and respect for all living beings.
I don’t need to visit a fictional dystopia to find the worst world imaginable. Humanity has already created some of them.
To me, being a good person is not about being perfect, having the right beliefs, or always doing the right thing.
It is about how we treat others, especially when we have nothing to gain from it.
I try to live by Buddhist values – compassion, kindness, respect for all living beings, and the understanding that our actions and intentions have consequences.
I believe in meeting people with curiosity rather than prejudice, seeing the human being before the title, religion, background, or social status.
Being good also means admitting when we are wrong, learning from our mistakes, standing up against injustice, and showing kindness without expecting anything in return.
And I believe we must remember to be kind to ourselves, too.
A good person is not someone who never makes mistakes. It is someone who keeps trying to leave the world a little kinder than they found it.
Noen ord treffer ikke bare tankene. De treffer et sted dypere, som om de setter ord på noe man allerede har kjent på lenge.
Slik føles inyeon for meg.
Inyeon
Inyeon er et koreansk begrep med røtter i buddhismen. Ordet handler om årsaker og betingelser – om hvordan noe oppstår fordi ulike forhold virker sammen. Et frø blir ikke til en plante av seg selv. Det trenger jord, vann, lys og tid. Slik er det også med livet. Ingenting står helt alene, og ingenting oppstår uten en sammenheng.
Som buddhist kjenner jeg meg dypt igjen i denne tanken. For meg handler inyeon ikke først og fremst om romantikk eller om to mennesker som er «ment for hverandre». Det handler om forbindelsene mellom mennesker, handlinger og hendelser. Om hvordan alt vi gjør og opplever, inngår i større sammenhenger og blir en del av betingelsene for det som kommer etter.
Jeg tror på dette. Ikke bare som en vakker tanke, men som en måte å forstå livet på. Vi beveger oss ikke gjennom tilværelsen helt adskilt fra hverandre. Vi påvirker hverandre, blir formet av hverandre og setter spor – noen ganger uten å vite hvor langt disse sporene vil nå.
Et møte kan virke lite mens det skjer. En samtale man nesten ikke hadde. En dør som åpnes på akkurat det tidspunktet. Et valg som fører oss en annen vei enn vi først hadde tenkt. Kanskje ser vi ikke betydningen der og da. Først senere kan vi se hvordan trådene hang sammen, og hvordan én hendelse ble en betingelse for den neste.
Jeg tenker på hvor mange små forhold som må være til stede for at et øyeblikk skal oppstå. Mennesker må være på bestemte steder. Noen valg må være tatt. Andre må ha ventet. Liv må ha krysset liv, lenge før vi selv forsto hva som var i ferd med å bli til. For meg rommer inyeon denne store sammenvevingen. Ikke alltid som en forklaring vi kan finne med en gang, men som en forbindelse vi kan kjenne.
I filmen Past Lives beskrives inyeon gjennom bildet av to fremmede som kommer borti hverandre på gaten. Selv et kort øyeblikk kan være knyttet til mange lag av forbindelse. Det er et poetisk bilde, og jeg forstår hvorfor det berører mennesker. Men for meg går tanken langt utover romantiske møter. Den handler om at også det hverdagslige inngår i sammenhenger vi ikke alltid kan se.
Jeg tror ikke at vi alltid kan forstå hvorfor alt skjer mens vi står midt i livet. Noen ganger må det gå tid før vi ser hva et møte betydde, hva en erfaring forandret, eller hvordan noe vi selv gjorde, virket inn på andre. Det gjør ikke alle opplevelser enkle å bære. Men det minner meg om at livet ikke bare består av isolerte øyeblikk. Det som har vært, er med og former det som er – og det vi gjør nå, blir en del av det som skal komme.
Kanskje er det derfor dette begrepet treffer meg så hardt. Det kjennes ikke bare som et ord jeg har lest eller hørt.
Det setter ord på noe jeg allerede tror på og kjenner i meg: at forbindelsene i livet vårt kan være dypere enn vi ser, og at alt henger sammen gjennom årsaker og betingelser.
I koreansk dagligtale brukes inyeon også om forbindelser mellom mennesker. Den buddhistiske forståelsen rommer en dypere tanke om hvordan årsaker og betingelser virker sammen og gir opphav til det som skjer. For meg er det denne dybden som gjør begrepet så sterkt.
Den buddhistiske forståelsen
I buddhistisk forståelse viser inyeon til at ting oppstår gjennom årsaker og betingelser. Ingenting eksisterer helt uavhengig av alt annet; det vi gjør, opplever og møter, inngår i en større sammenheng og påvirker det som følger. Begrepet betyr derfor ikke nødvendigvis at alt er bestemt på forhånd, men peker på hvordan livet veves sammen gjennom årsaker, vilkår og gjensidig påvirkning.
«Det var filmen Past Lives som fikk meg til å stoppe opp ved det koreanske begrepet inyeoni dag. Filmen satte bilder og ord på en tanke jeg allerede kjenner sterkt: at mennesker kan være knyttet til hverandre gjennom flere liv, og at møtene våre kanskje rommer en forbindelse som begynte lenge før dette livet. Det traff meg dypt, fordi jeg tror på at slike bånd finnes.»
Yes, I do. Buddhist philosophy and psychology have always been closest to my own way of understanding life.
I don’t see Buddhism primarily as a religion, but as a way of living – with compassion, awareness and respect for all living beings.
To me, karma is the understanding that our actions, thoughts and intentions have consequences, whether in this life or, according to Buddhist belief, in lives to come.
I don’t believe karma is simply about good things happening to good people or bad things happening to bad people. Life is far too complicated for that.
For me, it is about taking responsibility for what I bring into the world, how I treat others and the choices I make every day.
What we do matters. What we say matters. And the intentions behind our actions matter, too. 🌿🙏🏻
Det finnes ord vi bruker så ofte at vi nesten glemmer hvor mye kraft de bærer i seg. «Takk» er et av dem.
Å takke handler ikke bare om god folkeskikk. Det handler om å se. Å anerkjenne at noen har brukt tid, omtanke, kunnskap eller krefter på å gjøre noe for oss. Det kan være en stor tjeneste, men like gjerne en liten handling i hverdagen – en melding, et måltid, et råd, en hjelpende hånd eller noen som bare tok seg tid til å lytte.
Jeg opplever at vi har blitt dårligere til å takke. Vi tar lettere ting for gitt, forventer mer og går raskere videre. Kanskje tenker vi at den andre allerede vet at vi setter pris på det. Men mennesker trenger ikke bare å være verdifulle – vi trenger også å kjenne at vi blir verdsatt.
Hva gjør takknemlighet med oss?
Når vi begynner å legge merke til det gode vi mottar, skjer det noe med blikket vårt. Vi blir mer oppmerksomme på menneskene rundt oss og på alle de små tingene som faktisk bærer hverdagen.
Takknemlighet betyr ikke at livet alltid er godt eller enkelt. Den krever heller ikke at vi skal overse sorg, skuffelser eller urettferdighet. Den hjelper oss bare til å se at også det gode finnes – noen ganger midt i det vanskelige.
Når vi uttrykker takknemlighet, kan det gi oss mer ro, større glede og en sterkere følelse av nærhet. Vi flytter oppmerksomheten fra alt vi mangler, til noe av det vi faktisk har.
Hva gjør et takk med den som mottar det?
Et oppriktig takk forteller et annet menneske:
Jeg så det du gjorde. Jeg forstod at det kostet deg noe. Det betydde noe for meg.
Det kan gi følelsen av å være sett og anerkjent. Det kan gi energi til en som har strukket seg langt, og det kan styrke båndet mellom mennesker. Mange trenger ikke store gaver eller lange taler. Noen ganger er en varm melding eller noen ærlige ord mer enn nok.
Takknemlighet gjør ikke en tjeneste mindre verdifull. Tvert imot viser den at vi ikke betrakter andres tid og innsats som en selvfølge.
Når vi begynner å anerkjenne det vi får
Det er lett å venne seg til mennesker som alltid stiller opp. Den som alltid lager maten, ringer først, ordner det praktiske, hjelper til eller spør hvordan vi har det, kan nesten bli usynlig nettopp fordi vedkommende er så pålitelig.
Men idet vi begynner å anerkjenne disse handlingene, forandres også relasjonen. Vi blir mer bevisste på hva andre faktisk gir oss. Samtidig blir vi ofte mer villige til å gi noe tilbake – ikke fordi vi skylder dem det, men fordi takknemlighet skaper varme, raushet og gjensidighet.
Det er kanskje nettopp her takknemlighetens største kraft ligger: Den minner oss om at vi trenger hverandre.
Takknemlighet må vises
Det er ikke alltid nok å føle takknemlighet inni seg. Hvis vi aldri uttrykker den, får ikke den andre ta del i den.
Vi kan si takk. Eller vi kan sende en melding. Vi kan gi ros mens personen faktisk er til stede. Vi kan fortelle andre hvorfor det de gjorde betydde noe. Og vi kan selv begynne å gjøre mer av det vi ønsker å møte i verden.
Takk for at du hjalp meg. For at du husket meg.
Takk for at du lyttet. Og takk for at du er her.
Små ord, kanskje. Men aldri ubetydelige.
Jeg tror ikke vi kan takke for mye når takken er oppriktig. For det å bli sett er et grunnleggende menneskelig behov – og takknemlighet er en av de enkleste og vakreste måtene vi kan vise hverandre at vi gjør nettopp det.
Hvem fortjener et oppriktig takk fra deg i dag?
«Du mister ikke ditt eget lys når du tenner det i et annet menneske. Takknemlighet gjør bare verden litt lysere.»
There are actually many things I do differently from how I was raised, but the greatest difference is probably how I choose to see other people.
I grew up surrounded by quite a lot of negativity towards people who were different – different professions, cultures, races and religions. There were prejudices I was somehow expected to inherit simply because they belonged to the world around me.
But even as a child, something in me resisted that.
When I was around ten years old, Vietnamese boat refugees began arriving in my town. Instead of being afraid of people who looked different, spoke differently and came from a culture I knew nothing about, I became curious.
I wanted to understand them.
I began learning Vietnamese. And I became something of a young advocate for the Vietnamese families who had arrived. I even helped write letters to their families back in Vietnam for people who couldn’t write themselves – simple letters telling mothers, fathers and relatives thousands of kilometres away that their loved ones had arrived safely in a country far to the north.
Looking back, I think something fundamental in me was shaped during those years.
I chose curiosity over prejudice.
Instead of asking, “Why aren’t they like us?”, I became interested in understanding why we are different.
Different histories create different people. Geography, poverty, war, religion, family, education, opportunity and culture all shape how we understand the world. Once you become genuinely curious about those differences, judging people becomes much harder.
Through my Vietnamese friends, I was also introduced to Buddhist philosophy.
I don’t consider myself religious, but many Buddhist values became important to the way I wanted to live: respect for living beings, gratitude, compassion, simplicity, awareness and trying not to build a life entirely around wanting more.
And that is probably where I differ most from the values I grew up around.
Not impressed by status!
A master’s degree doesn’t automatically make someone wise. A prestigious job title doesn’t make someone a good person. Money doesn’t tell me whether someone is successful, and perfection has never told me whether someone is happy.
But character does.
How you treat the person who can do absolutely nothing for you tells me far more about you than your title ever will.
Over the years, travelling and meeting people from very different backgrounds has reinforced that belief.
I have met people who, measured by Western standards, have very little. Yet some of them have seemed extraordinarily rich to me.
Rich in time. And in family.
Rich in generosity. And in laughter.
Rich in their ability to appreciate what they already have. And sometimes remarkably free.
That has made me question our conventional definition of success.
We create lives filled with possessions and obligations and then have to spend enormous amounts of our time maintaining them. We build invisible walls around ourselves – mortgages, expectations, careers, status and the constant pressure to achieve more.
Sometimes our comfortable lives can quietly become A4-sized prisons of our own making.
Norway is my home
I live in Norway, one of the world’s wealthiest societies, and I recognise the enormous value of the security and welfare that provides. But living in a wealthy society has also taught me that material security and human richness are not necessarily the same thing.
Today, I don’t want my worth measured only by how productive I am, what position I hold or what I contribute to a system.
I am a human being before I am a resource. I want my life to be measured in other ways.
By whether I was curious instead of judgemental. And by whether I treated people as equals.
By whether I remained open enough to learn from cultures different from my own. And by whether I noticed the people around me.
By whether I loved deeply.
And by whether I was actually present for this strange, beautiful and sometimes painfully short experience we call life.
So perhaps the biggest thing I do differently from how I was raised is very simple:
I was taught to notice the differences between people. I chose to become curious about them instead.
And that choice has shaped almost everything about the person I became.
What’s the Kindest Thing Someone Has Ever Done for You?
I have been thinking about this question, and I don’t think I can name just one thing.
After many years of life, I have learned that kindness doesn’t always arrive as one extraordinary gesture. Sometimes it arrives quietly. Sometimes it comes from the people closest to us – and sometimes, unexpectedly, from complete strangers.
Kindness
Some of the greatest kindness I have ever experienced came during the darkest time of my life, after we lost our 18-year-old son to senseless violence.
There were strangers who chose to care about what had happened to him and to us. People helped us search for answers and investigate circumstances surrounding his death. Others publicly questioned why the police weren’t doing more. They didn’t know our son. They didn’t know our family.
But they cared enough to stand beside us.
I will never forget that.
And then there were the quieter acts of kindness.
Neighbours appeared at our door carrying dinner because, in the middle of grief, food had almost ceased to exist in our everyday lives. Someone else took care of something practical without asking what we needed. People simply stepped into the empty spaces that we were no longer capable of filling ourselves.
Those things may sound small. They weren’t.
When your whole world has collapsed, a meal placed in your hands can feel like someone is holding a tiny piece of your life together for you.
Perhaps that is why my understanding of kindness has changed over the years.
I don’t necessarily need someone to fix things for me. Some things cannot be fixed.
Sometimes the kindest thing another human being can do is simply see me.
To sit beside me without demanding anything. To listen without needing to give advice. To allow me to be exactly where I am, without trying to change the moment or make it more comfortable for themselves.
I have experienced that kind of kindness many times throughout my life – from family, friends, neighbours and complete strangers.
So I cannot tell you the single kindest thing anyone has ever done for me.
But I can tell you what kindness has come to mean to me:
It is when another human being sees that you are struggling, reaches out a hand and quietly says, through words or actions:
“You don’t have to carry all of this alone.”
And sometimes, the people who do that are the ones you least expected. ❤️
Jeg var 23 år da kronprins Harald ble Norges nye konge. Kong Olav var død, og sorgen satt dypt i meg. Jeg hadde vært så glad i den varme og folkelige kongen vår, og tenkte at ingen noen gang ville kunne fylle skoene hans.
Jeg tok feil.
Kong Harald fylte ikke bare sin fars sko. Han fant sin helt egen måte å være konge på. Han bar arven videre, men åpnet samtidig dørene til et varmere, rausere og mer moderne Norge. Et Norge der flere fikk kjenne at de hørte til.
Gjennom årene ga han meg langt mer kjærlighet og nærhet enn jeg noen gang hadde trodd at en konge kunne gi. Ikke fordi jeg kjente ham, men fordi han fikk meg til å føle at han kjente oss. Han så folket sitt – ikke som en ensartet masse, men som enkeltmennesker med ulike liv, historier, utfordringer, trosretninger og måter å elske på.
Han var en konge for absolutt alle.
Kong Harald talte ikke til oss ovenfra. Han sto sammen med oss. I glede og feiring, men også når landet var rammet av sorg, frykt og tragedier. Han hadde en sjelden evne til å finne ord når vi andre manglet dem. Ord som ikke bare trøstet der og da, men som ble værende i oss.
Etter terrorangrepene 22. juli 2011 sto han sammen med et helt folk i sorg. Også kongen gråt. Han forsøkte ikke å skjule mennesket bak rollen, men møtte de etterlatte som far, bestefar, ektefelle og medmenneske:
«Som far, bestefar og ektefelle kan jeg bare ane noe av deres smerte. Som landets konge føler jeg med hver enkelt av dere.» (vg.no)
Det var ikke bare en konge som talte. Det var et menneske som sørget sammen med oss. Han kunne ikke ta smerten bort, men han viste at ingen skulle stå alene i den. Akkurat da trengte Norge en trygg og varm stemme – og kong Harald ga oss sin.
Noen år senere viste han igjen hvilken konge han ønsket å være. Under hagefesten i Slottsparken i 2016 beskrev han et Norge der det var plass til alle. Han snakket om unge og gamle, rike og fattige, mennesker med ulik bakgrunn, tro, funksjonsevne og liv.
Og så sa han ordene som for alltid vil stå igjen som selve bildet på den inkluderende kongen han var:
«Jenter som er glad i jenter, gutter som er glad i gutter, jenter og gutter som er glad i hverandre «
Han rommet dem som trodde på Gud, Allah, Altet eller Ingenting. Han rommet alle måtene vi lever, tror og elsker på. Til slutt samlet han hele landet i de enkle ordene:
Det var dette som gjorde ham til min kjære konge. Han fortalte oss at Norge ikke bare er fjell, fjorder, flagg og grenser. Norge er menneskene som bor her.
Alle var en del av hans Norge.
Han ba oss ta vare på hverandre og bygge landet videre på tillit, fellesskap og raushet. Han minnet oss om at vi ikke trenger å være perfekte mennesker, men at vi må forsøke å være gode mennesker. Vi må se hverandre, respektere hverandre og gi plass til dem som ikke alltid blir hørt.
For meg oppsummerer disse to talene hele kong Harald.
Da landet ble rammet av det utenkelige, gråt han sammen med oss. Da verden hardnet til og forskjellene mellom mennesker ble tydeligere, minnet han oss på at Norge tilhører oss alle.
I dag er vår kjære konge død. Et menneske som har vært en trygg del av hele mitt voksne liv, er borte. Kong Harald sovnet stille inn på Rikshospitalet 28. august 2026, 89 år gammel, etter 35 år på tronen. (regjeringen.no, apnews.com)
Det gjør vondt, selv om vi visste at denne dagen en gang måtte komme. Det føles som om en del av selve Norge har stilnet. Som om en trygg stemme vi alltid har hatt i bakgrunnen, plutselig er borte.
Mine varmeste tanker går til dronning Sonja, til familien hans og til alle som sto ham nær. Men sorgen tilhører også folket, for kong Harald var ikke bare kongefamiliens.
Han var vår.
Samtidig begynner et nytt kapittel.
Kronprins Haakon har overtatt som Norges konge under navnet Kong Haakon VIII. Han har valgt å føre videre valgspråket som hans far, bestefar og oldefar bar før ham:
Kjære Kong Haakon, jeg ønsker deg lykke til i din nye og store rolle. Jeg har tro på deg. Jeg tror også du vil bli en konge av folket – på din egen måte. Med din personlighet, din varme og dine verdier tror jeg du kan bli en ny kjær konge som ser, lytter og omfavner hele Norge.
Du skal ikke fylle din fars sko. Du skal gå videre i dine egne, slik han en gang gjorde etter kong Olav.
Ordene Alt for Norge rommer både kjærlighet, ansvar og plikt. Det er en oppgave som til tider må være tung å bære. Men du skal vite at du ikke bærer den alene. Et helt folk står sammen med deg.
Kongen er død. Leve kongen.
Og til deg, min kjære kong Harald:
Takk for varmen. Takk for humoren. Takk for tryggheten. Takk for at du gråt sammen med oss. Takk for at du så oss alle. Takk for at du lærte oss at Norge er oss.
Du klarte mer enn å fylle din fars sko. Du satte dine egne dype og varme fotspor i det norske folkets hjerter.
Hvil i fred, min kjære konge. Alt for Norge – for alltid. 🕯️🇳🇴❤️