Det er noe med lyset mellom bladene. Med vinden som snakker i trærne. Når jeg går ut – ikke for å flykte, men for å finne – skjer det noe i meg. Naturen visker ikke høyt. Den roper ikke. Den bare er. Og i dette “bare være” finnes en slags frihet jeg ikke finner noe annet sted.

Jeg går blant løvetann, mose og myk jord, og kroppen min puster lettere. Smerten jeg bærer får et sted å lande. Sorgen min – den dype, stille – får ligge ned på skogbunnen og hvile. Som om naturen sier: “Jeg ser deg. Du får være her, akkurat som du er.”

Noen dager setter jeg meg bare ned. Lar sol eller regn treffe ansiktet. Lar hjertet slå i takt med fuglesangen. I dette rommet mellom trærne får jeg lov til å være både sterk og sårbar, hel og ødelagt på samme tid.
Det er det vakre. At jeg ikke trenger å skjule noe. Naturen har ingen forventninger, bare åpne armer.

Fysisk kjenner jeg kraften fra jorden strømme opp i meg når jeg går barfot. Når jeg sanker noe spiselig, når jeg puster inn duften av regn eller lyng – da føles det som kroppen husker hvem den egentlig er.
At den tilhører noe større enn stress og støy. At jeg hører til her.

Naturens rytme – den langsomme, levende – lærer meg å være til stede. Å puste dypere. Å slippe kontrollen. Og i alt det grønne, blomstrende og evige, får jeg en slags trøst.
En påminnelse om at ingenting varer evig – ikke mørket, ikke sorgen – men heller ikke det vakre. Alt flyter. Alt lever. Og jeg får være med.

Så jeg går, igjen og igjen, tilbake til naturen. Ikke fordi jeg er borte fra meg selv, men fordi jeg finner meg selv der ute.
💚

Hennysway

🥀 Et lite dikt fra skogen:

Der mennesker går bort,
står trær igjen.
De hvisker navnet mitt
til vinden.

Gå ut. Finn et tre å lene deg mot. Lukk øynene. Hør etter. Naturen venter på deg, akkurat som den ventet på meg.

💚
Hennysway