De bærer med seg historier, mennesker, lyder og minner. De forandrer seg sammen med oss – og noen ganger får de et helt nytt liv når livet selv forandrer retning.
For kreativiteten vår startet ikke med et atelier, et staffeli eller en pensel.
Den startet lenge før.
Før B9galleri var det musikken
Musikk har alltid vært en stor del av familien vår.
Vi hadde Ruudfamily, familiens egen musikk, og hjemmet vårt var fylt av lyd, instrumenter, ideer og kreativitet. Naomi og Benjamin sang og spilte, Henrik skapte og jeg var en del av dette lille universet vi hadde sammen.
Det var aldri bare én kunstform.
Musikk, tegning, maling, foto, design, ideer og prosjekter har på forskjellige måter fulgt familien vår gjennom livet.
Og midt i denne historien finnes Benjamin.
Hvorfor heter det B9?
Navnet B9galleri er ikke tilfeldig.
B9 var Benjamins navn – hans brukernavn på Instagram var B9ruud, og B9 ble også et navn og symbol vi forbandt med ham.
Da vårt kreative rom etter hvert skulle få sin egen identitet, fulgte B9 med videre.
For meg gjør det navnet til noe langt større enn et navn på et galleri eller atelier.
Det bærer med seg en del av historien vår.
Da huset ble stille på en annen måte
Familielivet forandrer seg.
Barna blir voksne. De får sine egne liv. Rom som tidligere var fylt av ungdom, musikk, venner og aktivitet blir stående annerledes enn før.
Da det siste barnet hadde flyttet hjemmefra, sto vi plutselig med et rom som kunne få en ny funksjon.
Vi kunne ha gjort det til et vanlig gjesterom.
Det gjorde vi ikke.
I stedet begynte vi å fylle det med noe vi begge hadde hatt i oss hele tiden. Kreativitet.
Sakte ble rommet forvandlet til vår egen lille kreative oase. B9galleri.
Et rom der ingenting trenger å være perfekt
Her maler vi.
Vi tegner.
Vi modellerer, fotograferer, designer, eksperimenterer og prøver ut materialer og teknikker bare fordi vi har lyst.
Noen ganger blir det noe vi er stolte av. Andre ganger blir det bare et eksperiment.
Og det er kanskje akkurat det som er så viktig med dette rommet.
Alt trenger ikke å bli noe. Vi trenger ikke prestere.
Vi kan sette på musikk, finne fram maling, leire, kull, papir eller hva vi måtte ha lyst til å arbeide med akkurat den dagen – og bare være der.
For Henrik har kunsten og det visuelle uttrykket vært en del av livet gjennom mange år. Han arbeider med alt fra tradisjonell tegning og maling til illustrasjon, design, 3D og prosjekter der kunst møter teknologi. B9galleri har også utviklet seg videre til B9galleri Skolen, hvor han deler kunnskapen og skapergleden med andre.
https://b9galleri.no/
For meg er rommet også et sted der jeg kan utforske mitt eget uttrykk.
Jeg trenger ikke være Henrik. Jeg trenger ikke arbeide på samme måte som ham.
Vi kan sitte i det samme rommet og skape to helt forskjellige ting. Det er noe av det fineste med B9.
Et sted for minner – og for nye historier
Det finnes selvfølgelig også en annen side ved dette rommet.
Navnet gjør at Benjamin alltid er der på en eller annen måte. Ikke som noe tungt som legger seg over kreativiteten. Snarere som en del av den.
Musikken og skapergleden som en gang fylte huset vårt har fått fortsette i en annen form.
Nye bilder kommer til. Nye ideer oppstår.
Noe blir ferdig. Noe blir stående halvveis. Pensler blir liggende på bordet, maling tørker på paletten og et prosjekt kan vente i flere uker før noen av oss plutselig ser hvordan det skal fortsette.
Det er akkurat slik jeg ønsker at B9galleri skal være.
Ikke perfekt. Ikke oppstilt. Men levende.
Vårt kreative fristed
I en hverdag der så mye handler om det vi skal rekke, prestere og være, trenger jeg steder der ingen av delene betyr noe.
B9galleri er et slikt sted.
Her kan Henrik og jeg lukke døren til resten av verden en stund, sette på musikk og forsvinne inn i hvert vårt prosjekt.
Vi maler, modellerer, tegner, kreerer, snakker, ler – og noen ganger sitter vi bare stille og holder på med vårt.
Det er vår kreative oase.
Et rom som startet med en familie full av musikk og kreativitet. Et rom som bærer navnet til Benjamin.
Og et rom som samtidig fortsetter å fylles med nye ideer, nye uttrykk og nye minner.
B9galleri handler derfor ikke bare om kunst.
For meg handler det om skaperglede, familie, minner og om å gi kreativiteten plass i livet.
Kanskje trenger vi alle et lite B9galleri. Ikke nødvendigvis et helt atelier.
Bare et sted – stort eller lite – der vi får lov til å skape uten å måtte forklare hvorfor.
I morgen skal Henrik og jeg på en opplevelse vi har gledet oss skikkelig til. Vi er invitert av Gastromat for å feire 60-årsjubileet deres middag på Bolstad gård, og konsert under Sande Jazzfestival. Etter middagen skal vi se Nick Kershaw – en av mine favoritter fra 80-tallet. Bare det føles jo som en liten gave i seg selv.
Men invitasjonen betyr også noe mer.
Det er nemlig Henrik som står bak redesignet av den kjente Gastromat-munken. Han har også designet emballasjen til Gastromat krydderblanding, potetgullposen, grillkrydderet og flere spennende produkter som snart kommer i butikkene.
Henrik Ruud har redesignet den til høyre og den til venstre. Orginalen i midten som viser den ikoniske munken, ble tegnet av en bekjent av gründerfamilien som gikk under kunstnernavnet Bitte (kjent for de populære «Bitte-kortene» på 70 tallet)
Jeg synes det er utrolig hyggelig at arbeidet hans blir sett og satt pris på. Henrik er ikke den som roper høyest om alt han har skapt – egentlig skryter han nesten aldri. Derfor gjør jeg det gjerne for ham.
Gjennom mange år har han designet utrolig mye av det vi møter i butikkhyllene og på Vinmonopolet. Ofte er arbeidet hans skjult bak navnet på firmaene han arbeider for, men streken, ideene og uttrykket er likevel hans. Henrik har en helt egen stil, og jeg kjenner den ofte igjen med én gang.
Det er noe ganske spesielt ved å stå foran et produkt i en butikk og vite at akkurat dette uttrykket begynte som en idé og noen streker på Henriks tegnebord.
I morgen skal vi derfor ikke bare spise god mat og høre musikk. Vi skal også feire kreativitet, godt design og et samarbeid som har gitt Henrik muligheten til å sette sitt eget preg på en av Norges mest folkekjære krydderklassikere.
Jeg gleder meg til å ta dere med gjennom kvelden – fra Gastromat-produktene og middagen på Bolstad gård til konserten med Nick Kershaw.
Og Henrik: Denne gangen synes jeg faktisk du skal være litt ekstra stolt. Det er i alle fall jeg. ❤️
Så kom dagen vi hadde gledet oss til
I går var endelig dagen her. Allerede da vi kom inn døren, ble vi møtt av rolluper med den velkjente Gastromat-munken. Oppe i selskapslokalet var det heller ingen tvil om hvem som sto i sentrum – Gastromat skulle feire 60 år!
Det er alltid spennende å møte menneskene som arbeider med produkter vi andre bare plukker med oss fra butikkhyllene. Det er nesten overraskende hvor mange mennesker, fagområder og ledd som er involvert før et produkt finner veien ut i de tusen hjem – og i dette tilfellet også over landegrensene.
Vi fikk servert en deilig bakt potet og hadde mange hyggelige samtaler rundt bordet. Det ble en lun og koselig start på kvelden før vi skulle videre til det vi også hadde gledet oss veldig til: konserten med Nik Kershaw.
Nik Kershaw – en kveld over all forventning
Med svært gode plasser satt både Henrik og jeg forventningsfulle og ventet på at konserten skulle begynne. Samtidig var vi nok litt spente på hvordan dette kom til å bli. Det er tross alt noen år siden 80-tallet og den store glansperioden.
Men den bekymringen kunne vi bare legge bort.
Fra første sekund var det bare å lene seg tilbake og nyte. For en konsert! Det låt akkurat slik vi håpet og husket det fra 80-tallet – energisk, gjenkjennelig og imponerende godt.
Og for et band! Her sto det musikere på aller høyeste nivå på scenen. Samspillet, spillegleden og kvaliteten gjorde hele konserten til en opplevelse.
Vi storkoste oss, sang med og lot oss rive med fra begynnelse til slutt.
Dette var virkelig over all forventning – og en kveld vi kommer til å huske lenge. ❤️
På vei hjem etter en fantastisk kveld
Vi stoppet innom en bensinstasjon på vei hjem fra fantastiske Bolstad kulturgård.
Og det første som møter oss ved disken er nettopp min beskrivelse av at designeren bak produkter ofte forblir helt ukjent for kjøperen. Tropical shave ice, BrainCooler og Gastromat er tre av disse. For her står han ved disken blant sine egne arbeider 🤩
Så her er to av de produktene Henrik har tegnet, designet og laget reklame på bare på denne lille bensinstasjonen. Og ja det var flere der inne også men som Henrik kun har lagd emballasje for.
– det lille huset som ble et ankerfeste i livet hans
I dag gikk turen igjen til Munchs hus i Åsgårdstrand. Jeg har vært her flere ganger tidligere. Det er jo nesten i nabolaget vårt, bare noen få kilometer fra hjemmet vårt i Horten. Likevel opplever jeg at stedet gir meg noe nytt hver gang.
Kanskje fordi huset i seg selv er så beskjedent.
Når man tenker på Edvard Munch og hvilken plass han har fått i verdens kunsthistorie, kunne man nesten forventet noe storslått. I stedet står det et lite gult trehus mellom de smale gatene i Åsgårdstrand. En seng. Et bord. Enkelt kjøkken. Og en hage som strekker seg nedover mot fjorden.
Men akkurat her fant Munch noe han stadig søkte tilbake til: ro, frihet, natur, mennesker og et sted som var hans eget.
Og jo mer man leser om årene hans her, desto tydeligere blir det at Åsgårdstrand ikke bare var stedet hvor han bodde om sommeren.
Det ble en del av selve kunsten hans.
Før huset kom kjærligheten
Munch kom faktisk til området før han fikk sitt eget hus.
Sommeren 1885 ferierte familien i Borre. Munch besøkte også Åsgårdstrand, blant annet fordi malervennen Hans Heyerdahl oppholdt seg der.
Og her skjedde noe som skulle sette dype spor.
Han møtte Milly Thaulow.
Munch forelsket seg i henne, og de innledet et hemmelig forhold. Milly var gift, og i Munchs egne litterære notater finner vi senere minner om skjulte møter, forelskelse, sjalusi og fortvilelse.
Det er nettopp disse følelsene – lengselen etter et annet menneske, kjærligheten som både lokker og gjør vondt – som senere dukker opp igjen og igjen i kunsten hans.
Åsgårdstrands strandlinje ble kulissene rundt disse følelsene.
Det synes jeg gjør bildene hans enda mer interessante.
Vi ser ikke bare et konstruert landskap.
Vi ser steder han faktisk gikk, ventet, lengtet og forelsket seg.
I 1889 begynner Åsgårdstrand for alvor å bli «hans sted»
Sommeren 1889 slo Munch og familien seg ned her for en lengre periode. De leide Thorines hus, som fremdeles ligger i dagens Edvard Munchs gate 33.
Og jeg liker en liten detalj fra denne tiden.
Munch skrev begeistret hjem til tante Karen om huset han hadde funnet. Det kostet 70 kroner for hele sommeren, hadde tre pene rom, hage og lå like ved sjøen.
Han var tydelig henrykt over stedet og den gode luften.
Det er lett å forestille seg ham komme hit fra Kristiania og finne et helt annet tempo.
Havet. Lyset. De lange sommernettene. De små husene. Fiskerne. Barna som lekte.
Og skogen mellom Åsgårdstrand og Borre.
Fra denne tiden finner vi blant annet Sommernatt – Inger på stranden, hvor søsteren Inger står modell. Hun dukker også opp i andre motiver fra området.
Så kjøper han det lille gule huset
I 1898, 34 år gammel, kjøpte Edvard Munch sin aller første eiendom.
Det var huset vi i dag kjenner som Munchs hus.
Han hadde allerede leid forskjellige steder i Åsgårdstrand gjennom flere år, men nå hadde han endelig sitt eget sted.
Og ifølge Munchs venn Christian Gierløff skal dette nærmest ha vært den lykkeligste dagen i Munchs liv.
Gierløff beskrev stedet nesten som Munchs eget lille Versailles – med frukttrær, bærbusker, blomster, syriner, sjasmin og en velstelt kjøkkenhage.
Det er ganske fint å tenke på. En av verdens mest berømte kunstnere trengte tydeligvis ikke et palass.
Hans «Versailles» var et lite trehus og en kjøkkenhage i Åsgårdstrand.
Munch var faktisk ganske opptatt av hagen
Dette er kanskje en side ved Munch man ikke hører like mye om.
Han var opptatt av frukttrær, bærbusker og hva som skulle plantes og høstes.
Da han var borte, sendte han instrukser hjem.
I et brev ba han blant annet om at det skulle sendes ned: «3 solbær, 6 rips og 3 dvergepler» som fiskeren Henriksen kunne plante for ham.
Tante Karen og søsteren Inger brukte også huset når Edvard selv var på reise. Brevene mellom dem kunne handle om kirsebærhøsten, planting, gjødsling og hva som måtte gjøres i hagen.
Hagen var både matfat, arbeidsplass, skjulested og motiv.
Etter hvert malte han mennesker som høstet, hugget ved og arbeidet rundt huset.
Blant disse arbeidene finner vi også Blomstrende morelltre og unge piker i hagen fra 1905.
Barna som kikket over gjerdet
Munch var tydeligvis et spennende innslag i Åsgårdstrand. Barn kunne stå og kikke over gjerdet mens han arbeidet, og noen av dem ble også modeller for ham. Men de kunne visst være plagsomme også – de ringte på døren og stjal epler fra hagen hans. MUNCH forteller at barn i både Kragerø og Åsgårdstrand kjente den litt eksentriske kunstneren godt
Han malte menneskene som bodde rundt ham
Etter at Munch fikk sitt eget hus, skjedde det også noe med motivene hans.
Blikket ble i større grad rettet mot hverdagen.
Han malte barn, unge jenter, fiskere, badende mennesker, naboer, venner og folk som arbeidet i området.
Modellene var altså ikke nødvendigvis profesjonelle modeller hentet langveisfra.
Mange var mennesker Munch kunne møte i gatene rundt huset sitt.
Og noe annet jeg liker ved historien om Munch i Åsgårdstrand, er at bildet av den dystre og utilnærmelige kunstneren ikke stemmer helt med lokalbefolkningens minner om ham.
Han skal ha vært godt likt.
Da han var i utlandet, sendte han blant annet penger til fattige i Åsgårdstrand, gaver og fødselsdagskort.
Tante Karen fortalte til og med at familien hadde så god kreditt hos fiskerne at det holdt å nevne Edvards navn dersom de ikke hadde penger på seg.
Det sier kanskje noe om forholdet han hadde fått til menneskene her.
Pikene på broen – en bro som faktisk fantes
Et av Munchs mest kjente motiver fra Åsgårdstrand er selvfølgelig Pikene på broen.
Den første versjonen ble laget omkring 1901. Og broen var ikke oppdiktet.
Det var en pælet gangbro ved havnen i Åsgårdstrand, ferdigstilt i 1894, med dampskipsbryggen ytterst. Munch vendte tilbake til motivet mange ganger; det finnes en hel rekke versjoner.
Noe av det fascinerende er at når man går rundt i Åsgårdstrand i dag, finnes fortsatt landskapet bak bildene.
Husene er endret. Trær har vokst og forsvunnet. Bryggen er ikke den samme.
Men fjorden, kurvene i landskapet og lyset er fremdeles der.
Munchs berømte strandlinje
Det var særlig én form Munch stadig kom tilbake til: den buktende strandlinjen i Åsgårdstrand.
Kunsthistorikeren Jens Thiis kalte den senere nærmest en egen «Åsgårdstrandslinje» – en myk, svingende linje som går igjen i en rekke av verkene hans.
Og denne linjen dukker opp i flere av arbeidene som senere ble knyttet til Livsfrisen.
Blant verkene med sterke forbindelser til Åsgårdstrands landskap finner vi:
Melankoli
Løsrivelse
Sommernatt. Stemmen
Aske
Livets dans
Stjernenatt
Stormen
Pikene på broen
Sommernatt – Inger på stranden
MUNCH beskriver nettopp Åsgårdstrand som landskapet hvor mange av de menneskelige dramaene i Livsfrisen fikk sine kulisser.
Melankoli – en mann ved stranden og en virkelig kjærlighetssorg
Historien bak Melankoli er spesielt interessant.
Figuren ved stranden knyttes til Munchs venn Jappe Nilssen, som hadde et komplisert kjærlighetsforhold til Oda Krohg – gift med kunstneren Christian Krohg.
Miljøet rundt kunstnerne i Åsgårdstrand var med andre ord ikke nødvendigvis så fredelig som de vakre sommernettene kan få oss til å tro.
Her fantes forelskelser, sjalusi og kompliserte forbindelser.
Munch brukte slike virkelige menneskelige erfaringer som råmateriale, men gjorde dem om til noe større og mer universelt.
Det er kanskje nettopp derfor man ikke behøver å kjenne Jappe eller Oda for å forstå mannen som sitter alene ved vannet.
Følelsen kjenner vi igjen.
Munch var fadder til Per Krohg
En liten historie jeg heller ikke visste første gang jeg besøkte stedet, er hvor tett det norske kunstnermiljøet faktisk var knyttet sammen her.
Munch tilbrakte tid sammen med blant andre Christian og Oda Krohg, Hans Heyerdahl og Sigurd Bødtker.
Da Christian og Oda Krohgs sønn Per Krohg ble døpt i Borre kirke, var Edvard Munch fadder.
Per Krohg ble senere selv en betydelig kunstner.
Det gjør området mellom Borre og Åsgårdstrand til en ganske spesiell liten del av norsk kunsthistorie.
Og så skjedde dramaet med Tulla Larsen inne i dette huset
Det er nesten vanskelig å forestille seg når man står inne i de små, stille rommene.
Men sensommeren 1902 fant et av de mest dramatiske øyeblikkene i Munchs privatliv sted nettopp her.
Munch hadde hatt et turbulent kjærlighetsforhold til Mathilde «Tulla» Larsen.
Hun ønsket ekteskap.
Munch fryktet at et borgerlig familieliv ville komme i konflikt med kunsten.
Under deres siste møte i huset i Åsgårdstrand gikk en pistol av.
Munch ble skadet i venstre hånd.
Hva som egentlig skjedde, vet vi fremdeles ikke sikkert. Historiene og forklaringene spriker, og det er derfor bedre å la mysteriet stå enn å gjøre én av versjonene til sannhet.
Men hendelsen satte spor – både fysisk og psykisk.
Plutselig blir de små rommene i huset noe annet enn en idyllisk kunstnerbolig.
De rommet også konfliktene han bar med seg.
Eventyrskogen finnes også
Munch malte ikke bare sjøen og menneskene i byen.
Nord for Åsgårdstrand ligger Fjugstadskogen, mellom Åsgårdstrand og Borre.
Her finner man bakgrunnen for Munchs Eventyrskogen – skogen hvor barn beveger seg inn mellom trærne og naturen nesten får sitt eget eventyrlige liv.
Det fine er at dette fortsatt er et landskap vi kan gå i selv.
Den samme strekningen inngår i dagens kyststi mellom Borre og Åsgårdstrand.
Munchs Åsgårdstrand var ikke bare mørk og melankolsk. Mellom kjærlighetssorg og store eksistensielle spørsmål malte han også det helt vanlige livet rundt seg – barn som badet, mennesker som høstet, ved som ble hugget og barn som forsvant inn mellom trærne i Eventyrskogen.
Et hus han lengtet tilbake til
Munch levde store deler av livet sitt på reise.
Berlin. Paris. København.
Utstillinger, kunstnere, samlere og kritikk.
Men når han ble utslitt og nedfor, var det ofte Åsgårdstrand tankene gikk tilbake til.
Han skrev om lengselen etter huset og arbeidet. Han planla hva som skulle plantes neste sommer. Og han tenkte på kjøkkenhagen.
På trærne. Og på stedet sitt ved sjøen.
Etter 1905 ble besøkene sjeldnere. Etter hjemkomsten til Norge i 1909 bodde han andre steder, og fra 1916 ble Ekely i Oslo hans faste hjem.
Likevel solgte han aldri Åsgårdstrand.
Han beholdt det lille huset helt frem til sin død i 1944.
Det sier kanskje mer enn noe annet om hva stedet betydde.
Verdens første Munchmuseum
Etter Munchs død kjøpte kommunen huset fra dødsboet.
I 1947 åpnet det som verdens første museum viet Edvard Munch.
Og til forskjell fra mange kunstnerhjem er huset bevart på en måte som gjør at vi fremdeles kan komme svært nær personen Munch.
Det er i dag det eneste intakte hjemmet etter kunstneren som er bevart. Eiendommen ble fredet av Riksantikvaren i 2013.
Det er kanskje akkurat derfor jeg liker å komme tilbake hit
Munchs hus handler selvfølgelig om kunst.
Men for meg handler stedet nesten like mye om mennesket bak kunsten.
Her var han ikke Edvard Munch – verdensberømt kunstner. Her var han også mannen som skulle huske å få plantet ripsbuskene.
Som trengte fred. Som forelsket seg. Og som kranglet.
Som kjente fiskerne. Som malte nabobarna.
Og som kunne sitte og se månen lage en søyle over Oslofjorden.
Når livet ute i verden ble for mye, lengtet hjem til det lille huset sitt i Åsgårdstrand.
Når man deretter går ut av porten og ned mot sjøen, er det nesten umulig ikke å begynne å lete etter Munchs bilder i landskapet.
Den buktende strandlinjen.
Trærne. Husene. Bryggen. Og lyset over fjorden.
Noen ganger ligger verdenskunsten nærmere hjemmet enn vi tenker over.
For oss ligger den bare noen kilometer hjemmefra, mellom Horten og Åsgårdstrand. ❤️
Visste du dette?
Munch kalte ikke huset sitt noe praktfullt. I brevene kunne han omtale det ganske enkelt som huset eller hytten i Åsgårdstrand. Andre har senere kalt det både «lykkehuset» og «Munchs Versailles».
Og kanskje passer begge navnene.
For bak den beskjedne gule fasaden fant han noe som ser ut til å ha vært langt viktigere for ham enn prakt og rikdom: et sted å høre til.
Det er alltid spennende å finne informasjon om det jeg skriver om. Om alt dette stemmer vet jeg ikke. Men det er slik det står skrevet i de ulike kildene.
Og ja – selv underbuksene er bevart. Når Munchs hus formidler historien til barn, kan de blant annet støte på Munchs gamle underbukser. Det sier egentlig ganske mye om hvor nært vi får komme mennesket bak verdenskunsten i dette lille huset.
Noen dager er det ikke de store attraksjonene som gjør inntrykk. Det er veiene du velger, de små stoppene underveis og følelsen av å ha god tid. Slik ble denne helgen.
25. juli – Roadtrip mot Kaeng Krachan
Vi satte oss i bilen og kjørte nordover mot Kaeng Krachan. Dette er en av våre favoritturer når vi ønsker å komme litt bort fra byen. Små thailandske landsbyer, frodige fjell, rolige veier og vakker natur gjør selve kjøreturen til en opplevelse.
Kenaray Kitchen
Lunsjen hadde vi bestemt på forhånd. Turen gikk til Kenaray Kitchen, et sted jeg har skrevet om flere ganger her på Hennysway. Kenaray er faktisk et av våre favorittsteder å overnatte når vi ønsker noen rolige dager i vakre omgivelser, men denne gangen nøt vi bare lunsjen i den fantastiske restauranten.
Som alltid leverte de mat av høy kvalitet. Restauranten ligger omgitt av eksotiske planter, vakre blomster og et lite dyreliv som gjør at hele stedet føles som en tropisk hage. Det er et sted hvor skuldrene senker seg nesten med én gang.
CJ More-butikk
På vei hjem bestemte vi oss for å velge en annen rute. Midt ute i det som nesten føltes som ingenmannsland dukket det plutselig opp en CJ More-butikk.
Selvfølgelig måtte vi stoppe.
Det er nesten umulig å gå inn i en slik butikk uten å komme ut med en full handlekurv. Kjente produkter, ukjente produkter og masse spennende snacks vi aldri har smakt før. Hver gang vi gjør dette føler vi oss litt som barn i en godtebutikk – og vi ler like mye hver eneste gang.
Etter enda litt kjøring begynte kaffesuget å melde seg. Denne gangen visste jeg akkurat hvor vi skulle.
LP Local Craft
Vi svingte innom LP Local Craft, en liten lokal kaffeperle langs veien. Hadde du ikke visst at den lå der, ville du sannsynligvis kjørt rett forbi. Her brygges kaffen slik vi liker den – med ferskkvernede kaffebønner og ekte håndverk, litt på samme måte som hos Gallery Coffee Drip i Hua Hin.
Slike steder elsker vi å finne. Små lokale kafeer med personlighet, lidenskap og fantastisk kaffe. Jeg har faktisk skrevet et eget innlegg om LP Local Craft med adresse og veibeskrivelse dersom du har lyst til å besøke stedet selv.
Hua Hin Seafood
Tilbake i Hua Hin avsluttet vi dagen på nattmarkedet. Middagen ble spist hos Hua Hin Seafood, før vi ruslet litt mellom bodene, kikket på varer og lot oss rive med av stemningen.
For meg var dette en perfekt dag.
Ingen stress. Bare gode veier, god mat, kaffe og små opplevelser underveis.
26. juli – En kreativ start på dagen
Ny dag. Nye muligheter.
Ninepun
Denne morgenen startet vi med frokost på Ninepun, men planen var langt mer enn bare å spise.
I dag skulle vi ha en kreativ dag sammen på NinePunn.
Ninepun er et sted hvor du kan slippe fantasien løs. Her kan du male keramikk, arbeide med leire, prøve deg på dreieskive, lage egne skåler og kopper, male på glass, perle, hekle, spille brettspill – eller ganske enkelt nyte noen rolige timer i et inspirerende miljø.
Vi fant raskt roen.
Det er noe helt eget med å sitte sammen og skape noe med hendene. Ingen hastverk, ingen planer som må følges – bare kreativitet, latter og gode samtaler.
Nå gleder vi oss bare til å se de ferdige resultatene når keramikk og leire har vært gjennom brenningen.
Noen bilder blir ikke planlagt – de vokser frem, lag for lag. Dette er et av dem, mitt siste bilde.
Blå stillheter bygget opp med struktur, akryl, gull og integrerte papirelementer. Disse har gradvis har blitt en del av selve maleriet. Den blå valmuen og prestekragene trer frem fra en bakgrunn av minner. Teksturer og lys, som om de alltid har vært der.
For meg handler dette bildet om ro. Om naturens evne til å dempe støyen rundt oss. Og om skjønnheten som oppstår når man tør å la prosessen få ta den tiden den trenger.
Det er ikke alltid de sterkeste fargene som setter spor – men stillheten mellom dem.
💙 Blå stillhet– et nytt verk fra meg på B9galleri.
I dag tok vi turen ned til Garasjetorget på Karljohansvern i Horten, og det ble en opplevelse jeg sent kommer til å glemme.
Allerede idet vi kom inn døren hos Studio Mudder forstod jeg at dette ikke var et vanlig utsalg. Hele stedet oser av skaperglede, fantasi og håndverk. Her møter kunst og funksjon hverandre på en måte som gjør at man stadig oppdager nye detaljer.
Som å komme inn i en eventyrverden av kreativitet
På hyller, bord og vegger står keramikk som utfordrer det tradisjonelle. Noen gjenstander får deg til å smile, andre får deg til å stoppe opp og tenke. Det er lekent, modig, vakkert og annerledes. Akkurat slik kunst skal være.
Det som kanskje imponerte meg mest, var at hele lokalet virker som en forlengelse av kunstnernes egen kreativitet. Verkstedet og butikken er integrert på en måte som gjør at du får følelsen av å være midt inne i den skapende prosessen.
Fantastiske gjenstander
Studio Mudder drives av Sabina Cavenius og Stina Graaf, som både har utsalg, holder keramikkurs og tilbyr muligheter for videre arbeid i verkstedet etter gjennomførte kurs.
For oss ble dette også en liten skattejakt. Det var mange ting jeg gjerne skulle tatt med meg hjem, og ja – et par ting fikk faktisk bli med oss hjem denne gangen også. Det er nesten umulig å gå rundt blant alle de unike objektene uten å finne noe som treffer akkurat deg.
Dette er rett og slett et sted jeg vil anbefale til alle som er på jakt etter en gave med sjel – enten til seg selv eller noen de er glad i. Her finner du ikke masseproduserte varer. Her finner du håndlagde uttrykk, personlighet og historier formet i leire.
Lyst til å skape? Det fikk jeg lyst til 🤩
Og skulle du kjenne at du selv har lyst til å skape noe, tilbyr de også keramikkurs og muligheter for å arbeide videre i verkstedet. For mange kan dette være starten på en ny hobby eller en kreativ lidenskap.
Neste gang jeg besøker Garasjetorget, vet jeg allerede hvor jeg skal innom.
Studio Mudder er ikke bare en butikk. Det er et kreativt univers.
Praktisk informasjon
📍 Studio Mudder Kommandørkaptein Klincks vei 1, Garasjetorget, Karljohansvern, Horten.
For mer informasjon om kurs, medlemskap og åpningstider: Studio Mudder
Anders F. Kaardal – tegner, grafiker, maler og billedhugge
Utstillingsbilde
I dag tok vi turen til Karljohansvern og Garasjetorget i Horten for å besøke utstillingen til Anders Frithjof Kaardahl. Det ble en god opplevelse som gjorde inntrykk.
Kaardahl er en kunstner med en særegen evne til å fortelle historier gjennom bildene sine. Gjennom mange år har han skildret Horten, menneskene, miljøene og de små øyeblikkene som gjør byen vår til nettopp Horten.
Med humor, varme, farger og et skarpt blikk på både hverdagsliv og lokale hendelser, skaper han kunst som både får oss til å smile og til å stoppe opp litt.
Horten i hue
Han er blant annet kjent for den legendariske «Horten i hue» og sine mange illustrasjoner og tegninger fra bylivet.
Utstillingen på Garasjetorget viser bredden i kunstnerskapet hans. Her møter man ulike teknikker, uttrykk og motiver – fra det gjenkjennelige og lokale til det lekne og fantasifulle. Hvert bilde har sin egen historie, og mange av verkene inneholder små detaljer som inviterer til å bli stående litt lenger.
Det som kanskje gjorde størst inntrykk på oss, var hvordan bildene formidler kjærlighet til stedet vi bor. Som hortensere kjenner vi igjen både stemninger, mennesker og historier. Dette er kunst som springer ut av nærmiljøet og som samtidig sier noe universelt om fellesskap, humor og tilhørighet.
Vi var også så heldige å få med oss et av verkene hjem. Valget falt på «Dykkeren» – et bilde som traff oss med én gang. Flere andre favoritter hadde vi gjerne også sett på veggen hjemme, men de var allerede solgt. Det sier kanskje litt om hvor godt mottatt denne utstillingen har blitt.
For oss føles dette som en utstilling mange burde få med seg. Ikke bare fordi bildene er vakre og teknisk imponerende, men fordi de forteller noe om Horten, om menneskene her og om kunsten som oppstår når noen virkelig ser stedet de lever i.
Vi håper dette bare er starten på flere utstillinger fra Anders F. Kaardahl. Han er en allsidig kunstner med en sikker strek, stor fortellerglede og et blikk for både det humoristiske og det hjertevarme. En kunstner som ikke bare skaper bilder – men også minner.
Det er nok ikke bare vår mening.
Utstillingen åpnet kl 17.00 den 5. juni og står fram til 21. juni.
Etter 5. juni er utstillingen åpen kl 12-15 alle dager, men stengt mandager.
1 del maling 2 deler Floetrol Litt vann (til konsistens som tynn yoghurt / fløte)
HVIT maling (veldig viktig):
1 del maling 3 deler Floetrol Litt vann (den skal være litt tynnere enn de andre)
+ silikonolje: 1–2 små dråper i noen av fargene (ikke alle)
🎨 SELVE TEKNIKKEN (magien skjer her)
1. Lag base
Dekk hele lerretet med tynn hvit maling Dette gjør at alt flyter lett
2. Hell farger
Legg farger i striper eller “dammer” Ikke bland dem
3. Legg hvit over
Litt hvit maling oppå fargene Dette er det som lager de myke overgangene
4. FØN (viktig!)
Start lav styrke Blås fra én side og utover Ikke rett ned – litt på skrå
Nå skjer:
Fargene åpner seg Cellene kommer “blomster-effekten” vises
5. Juster
Vipp lerretet litt Blås mer hvis du vil ha mer effekt
VIKTIGE TIPS (dette gjør hele forskjellen)
✔ For tykk maling = ingen bevegelse ✔ For tynn = alt flyter sammen
Konsistens = som fløte / tynn yoghurt
✔ Ikke bruk for mye silikon ✔ Ikke over-føn (da blir det gjørmete) ✔ La det tørke helt flatt i 24–48 timer
Etterpå (hvis du vil ha WOW-glans)
Når det er tørt:
Gloss varnish → fin glans Resin → speilfinish
💛 Min lille hemmelighet til deg
Hvis du vil ha ekstra fine celler: Bland silikon i bare én eller to farger Ikke i hvit
Da popper cellene mye mer naturlig ✨
🎨 Slik gjør du det:
Lag base Dekk hele lerretet med et tynt lag hvit maling. Dette skal være vått – ikke la det tørke.
Hell farger Legg fargene oppå basen i striper eller små områder.
Legg hvit over Hell litt hvit maling over deler av fargene (ikke dekk alt).
Føn malingen Bruk føner på lav styrke og blås fra én side og utover. La fargene åpne seg og flyte naturlig. Juster Vipp lerretet forsiktig eller føn litt mer der du ønsker effekt.
Hemmeligheten bak celler:
– Litt silikon i noen farger – Tynnere hvit maling på toppen – Ikke rør for mye – la føneren gjøre jobben
Ulike typer celler:
Små celler:
– Lite silikon – Tynn maling – Rolig føning
Store celler:
– Mer silikon – Litt tykkere maling – Mer kraft
Lace-effekt (den magiske):
– Hvit maling over fargene – Ingen silikon i hvit – Føn rolig først, så litt sterkere
Viktige tips:
– Underlaget skal være vått – Ikke bruk for mye silikon –Pass på ikke over-føn (da blir fargene gjørmete) – Konsistens er alt – som fløte eller tynn yoghurt – Jobb på flatt underlag
🎨 Kan du bruke lerret med bakgrunn?
Ja! Det gir mer dybde og et mer kunstnerisk uttrykk.
Tips:
– Sørg for glatt overflate – Legg en tynn base før du starter – La gjerne deler av bakgrunnen skinne gjennom
Etter tørking:
La bildet tørke flatt i 24–48 timer.
For ekstra glans:
– Gloss varnish eller – Resin for speilblank finish
Dette er ikke bare maling – det er flyt, følelse og øyeblikk.
Ingen bilder blir like, og det er nettopp det som gjør det så magisk 💛
Ingen kart i Midgard viser dette stedet. Likevel kjenner mange hobbiter stien, for den viser seg først når man går langsomt nok.
Der, mellom røtter som har sett flere hundre somre, står Skrapspira.
Ikke bygget – men samlet.
Taket er det første man legger merke til. Det er satt sammen av gamle plater, biter som en gang hadde andre oppgaver. Noen har kjent varme, andre regn, noen har vært glemt lenge. Nå er de loddet sammen med en tålmodighet som bare finnes hos dem som lytter mer enn de snakker. Når solen treffer metallet, gløder det svakt, som om taket husker hvor det kommer fra.
Stubben under er smal og høy, uthult med respekt. Den ble ikke felt for å bli et hjem – den fikk bli det etterpå. Røttene holder fortsatt fast i jorden, som om huset selv har bestemt seg for å bli værende.
Her bor Eldin Kobberblad.
Han er ingen helt i sangene, og han reiser sjelden langt. Eldin ser verdi i det andre lar ligge igjen. Han samler ikke på skatter, men på rester av historier. Når han vandrer langs stier og bekker, finner han små ting de fleste går forbi: en bøyd metallflik, en plate med arr, en bolt uten makker. Han tar dem med hjem, ikke for å eie dem, men for å gi dem et nytt kapittel.
Katten kom før navnet.
En kveld da tåken la seg lavt over engen, satt den plutselig på steinen utenfor døren. En gråspraglet katt, stille som om han alltid hadde hørt hjemme der. Det ene øret var hakket i kanten, som etter en gammel kamp ingen lenger snakket om. Eldin åpnet døren litt mer enn vanlig og sa bare: «Du kan bli.»
Siden den kvelden har Sotløv vært en del av huset.
Han går langs skjøtene i taket, finner balansen der metall møter metall, og legger seg akkurat der vinden ellers ville ha fått tak. Når Eldin arbeider, sitter Sotløv tett ved veggen, med det ødelagte øret vendt mot lydene i rommet. Hvis en plate ikke passer, reiser katten seg. Hvis noe er riktig, lukker han øynene. Eldin har lært å stole på det.
Om natten gløder et varmt lys i porthullet i taket. Noen mener huset lytter da. Andre sier det er katten som passer på minnene – både sine egne og de som er samlet i veggene.
Av og til går hobbiter forbi i bakgrunnen, langs stien ned mot elven. De hilser ikke alltid. Man forstyrrer ikke et sted som er i ferd med å huske.
Og hvis du legger øret mot stammen, kan du høre det – en stille takk fra et hus som vet at det ble reddet.
I de eldste sangene, fra tiden da verden ennå var ung og voldsom, nevnes et navn som ikke ropes i kamp, men hviskes i etterklang: Karnyx.
Han ble ikke født – han ble smidd.
Av vrakrester etter kriger som ingen lenger husker. Av verktøy som hadde tjent sitt siste slag. Av jern som hadde sett både seier og tap.
Karnyx vandret alene gjennom ødelagte riker. Ikke som en kriger, men som et minne. Øynene hans så alt, men dømte ingenting. Kroppen bar spor av ild og sveising, av brudd som var blitt til styrke.
I hånden bar han ikke et våpen, men en blomst. En rød, rustet rosett fra en gammel vannkran. Et symbol på liv der ingen forventet det. Et tegn på at selv i en verden styrt av sverd, kunne noe annet overleve.
Det sies at der Karnyx sto stille, stilnet slagmarken.
At menn som levde av krig, kjente en uro de ikke kunne forklare. For Karnyx minnet dem om noe farligere enn fiender: at alt kan forvandles.
At selv det ødelagte kan reise seg igjen. Og kanskje vandrer han ennå. Mellom verdener. Mellom det som var, og det som kan bli.
Liker du slike skulpturer eller kunst?
Sjekk flere innlegg under b9galleri i menyen på forsiden, eller besøk www.b9galleri, no for mer kunst og kunstgalleri. Kunst og kurs av Henrik Ruud på B9galleri.
