«Jeg tror mange av oss bærer på ubesvarte spørsmål til våre foreldre. Noen ganger får vi aldri svarene, men vi kan likevel velge å forstå – og å leve videre med både sår og kjærlighet.»

Kjære pappa💔

Jeg vet du bar på mer enn jeg kunne forstå.
Du mistet din egen far da du bare var altfor liten,
og du måtte bli voksen lenge før barndommen din var over.
Allerede som femtenåring måtte du begynne å jobbe
for å bidra for at du selv, farmor og dine søsken å klare seg.

Kanskje var det der kjærligheten stoppet opp, pappa?
Kanskje lærte du at livet var hardt,
at overlevelse betydde mer enn å si “jeg er glad i deg”.
Kanskje var det derfor du ofte valgte kritikk og forsvar,
når vi trengte varme ord og trygghet.

Jeg forstår mer nå enn før.
Men likevel gjør det vondt.
For vi gjorde deg aldri noe galt.
Vi var bare barna dine – som lengtet etter det du aldri klarte å gi.

Du kunne skryte av oss til andre,
du kunne vise kjærlighet til mine barn,
men ikke til meg.
Og jeg vet nå at det handlet mer om deg
og dine sår,
enn om meg.

Jeg prøver å tilgi, pappa.
Og jeg prøver å bære savnet på en måte
som lar meg være friere enn du var.

Din datter 💔

Sår og kjærlighet

Du mistet din far for tidlig,
og jeg mistet den siden av deg
som kunne si at jeg var god nok.

Du fant rom for stolthet hos andre,
men aldri hos meg.
Det savnet lever videre –
sammen med spørsmålene uten svar.
-Hennysway-