Det finnes øyeblikk i livet som splitter oss opp innvendig.

Ikke fordi vi ønsker det, men fordi vi rett og slett ikke orker mer.

Når du går gjennom sjokk, urett, tap og sorg – alt i ett langt strekk – blir du stående igjen som et menneske uten pust.

Ikke kald.
Ikke varm.
Bare… tom.

Etter sjokket over vår sønn, etter år med urett og trakassering i arbeidslivet, og nå mammas død – har følelsene mine gått i dvale.

Jeg kjenner nesten ingenting.

Jeg er sliten, og kroppen reagerer som et lyn hver gang noe skjer.

Blodtrykket flyr opp og ned, blodsukkeret følger etter.

Jeg blir aldri helt rolig….

Alltid litt på vakt.
Alltid klar til å forsvare meg – selv når ingen angriper.

Hodet verker, synet flakker, verden snurrer.

Av disse fotograferte er det kun vår datter og meg igjen her i dette fysiske livet 💔

Og midt i det hele prøver jeg å forstå:

Er jeg ødelagt, eller prøver kroppen bare å passe på meg?

For det er slik posttraumatisk stress ofte kjennes.

Det er ikke bare en “psykisk lidelse” – det er kroppen som husker alt hjertet har prøvd å glemme.

Det er et nervesystem som aldri fikk ro, og et sinn som aldri fikk si:
“Nå er jeg trygg.”

Men selv om det føles håpløst, finnes det små lommer av lindring.

Et varmt bad.
Et rolig pust.

Et øyeblikk i naturen der verden er stille nok til at du hører ditt eget hjerteslag igjen.

Kroppen kan lære trygghet på nytt.

Den kan finne tilbake til ro – men den trenger tid, tålmodighet og mildhet.

Og vi trenger å minne oss selv på at selv midt i stormen, banker hjertet videre.

Et slag, så et til.

For det er slik heling begynner – i det stille, i det små, i et hjerteslag fra Hennysway.

🌿 Et lite løfte til meg selv

Jeg lover å møte meg selv med varsomhet.

Å la tårene komme når de vil, og stillheten være nok når ordene mangler.

Jeg lover å huske at kroppen min ikke er fienden, men en venn som prøver å beskytte meg.

Og en dag, når pulsen ikke lenger løper fra minnene – skal jeg finne veien hjem til roen igjen.

Sakte.
Forsiktig.
Men jeg skal dit.

Min lille mamma og min kjære sønn

De danser fortsatt.
Et sted der tid ikke finnes.
Der smerten stilner, og lyset er mildt.

Min lille mamma. Min kjære sønn.

To sjeler jeg savner mer enn jeg orker å ta innover meg –
men som jeg håper danser sammen nå.

Hun passer på han.
Og han holder rundt henne, slik bare han kunne.

I hjertet mitt danser de alltid videre.
-Hennysway-