Etter dager på sofaen og bugnende matfat, var det en befrielse å komme seg ut i naturen igjen.
Mitt førstevalg er alltid sjøen, så turen i dag startet ved Rørestrand.
Desember uten snø bringer med seg melankoli, men det er vakkert og jeg får sinnro.
Desember uten snø, en annen slags fred,
hvor frostens hvite ikke lenger er led.
Men tåken danser mykt over frossen jord,
og stillheten kaller, hvor skogens pust bor.
Kontraster maler himmelen grå,
en melankoli som lar tankene stå.
I vinterens grep, uten gnistrende skinn,
finner vi roen i alt som er innen.
-Hennysway-
Det kan se ut som om alt bare er dødt og vissent, men går du nærmere ser du et vakkert levende liv bak beskyttende skall.
Men du må stoppe opp og se for å få øye på det.
Nordens palme strekker seg mot det lille lyset himmelen er villig til å dele, det er akkurat nok til at den kan stå oppreist gjennom hele vinteren.
Under vinterens kalde, harde favn,
hviler planter i dvale, i mørkets savn.
Langs sjøens kant, i et dystert spill,
skjuler de liv som venter og vil.
Røttene drømmer i jordens skjød,
om vårens lys og en frodig glød.
Skjønnheten lever, om enn i skjul,
et løfte om grønnhet i vinterens hjul.
-Hennysway-
Himmelens fargespill er det eneste som skaper varme på denne stien, og fargene lager skygger i vannskorpen og på siv.
Jeg blir aldri lei av å gå kyststien til Borrehaugene, det er så mye historie i hvert eneste skritt jeg tar.
Tankene spinner om alt det bakken skjuler, og jeg undrer på om jeg noen gang kommer til å forstå hvorfor akkurat denne strekningen gjør så mye med meg.
Hodet spinner og historier dukker opp, det er som om jorden og trærne har så mye å fortelle.
Men du må stoppe opp og lytte for å høre, akkurat som i dag på samme sti og sted som meg:
Langs kysten ved Borre
De lave skyene speilet fjorden som en matte av grått og blått, mens bølgene slo mykt mot steinene langs kysten. To vikinger gikk side om side langs stien ved Borrehaugene, klærne deres duftet av salt sjø og tjære fra skipene de hadde jobbet på tidligere samme dag.
“Se der,” sa Torgeir, og pekte mot horisonten hvor en flokk sjøfugler fløy lavt over vannet. “Tegn på god fangst, det der. Kanskje vi får sild nok til hele vinteren denne gangen.”
Ragnvald humret og skrapte med skotuppen mot en skjellfylt stein. “Eller kanskje Njord gir oss en storm i stedet.
Du vet hvordan gudene liker å leke med oss.”
De stoppet ved en flat stein som lå vendt mot havet. Bak dem ruet gravhaugene, stille voktere av ættens fortid. Torgeir slo seg ned og kikket mot bølgene som glitret i det svinnende dagslyset.
“Tror du de hører oss?” spurte han lavt, nesten hviskende.
Ragnvald fulgte blikket hans, opp mot haugene som strakte seg som mektige skygger mot himmelen. “De gamle? Ja, kanskje de gjør det. Jeg tror de vokter over oss. Og kanskje de ler når vi tar gale valg.”
“Som når vi fulgte din idé om å bruke ny sveis til blotet?” sa Torgeir og lo høyt, og dultet til kameraten.
Ragnvald ristet på hodet, men et smil snek seg frem. “Ikke noe galt i å prøve å se imponerende ut for gudene.
Selv om det førte til at Halvdan kalte meg for “niding” resten av kvelden.”
De lo sammen, en varm lyd i den kalde kvelden, før Torgeir pekte ut mot en liten båt som nærmet seg kysten.
“Der er de tilbake. Olav og mennene hans.
Kanskje de har nytt om landene i vest.”
“Og kanskje de har mjød,” svarte Ragnvald, og reiste seg. “Kom, la oss høre hva de har sett. Kanskje det er vår tur å dra neste gang.”
De gikk videre, med vinden i ryggen og historiene til de døde i jorden bak seg, klare for å skrive sine egne, akkurat som meg.
-Hennysway-
Ja slike historier minner meg på hvorfor jeg går ekstra varsomt på denne stien langs vannet.
Når mørket endrer skogen blir den mer mystisk, skygger danser og vaier i vinden og etter lyden av vannet som treffer land.
Da er det ikke noe som er bedre enn finne et utbrent bål, som igjen fargelegger de mørkeste strå.
Men selv om mørket gjør skarpe og klare bilder om til duse, kan nettopp det skape fantasien du allikevel trenger for å se det som virkelig er rundt deg.
De mest uklare bildene kan ofte bli de aller vakreste.
En deilig romjulsdag med frisk luft, vakre farger og spennende historier.
