Ingredienser (4 porsjoner)

ca. 1–1,2 kg ferskt kjøtt (okse- eller storfekjøtt, ofte bog eller høyrygg) 2–3 liter vann
2 ts salt
10–12 hele pepperkorn
2 laurbærblad (valgfritt)
2–3 løk, grovhakket til kraften

Til løksausen

3 store løk, hakket
3 ss smør
3 ss hvetemel
7–8 dl kraft (fra kjøttet)
Salt og pepper
(Evt. en skvett eddik eller noen dråper sitronsaft for syrlighet)
Litt sukker er også godt for balansen

Tilbehør

Kokte poteter
Kokte grønnsaker (ofte gulrot og kålrot)
Tyttebærsyltetøy

Fremgangsmåte

Kok kjøttet Legg kjøttet i en stor kjele, fyll opp med kaldt vann og kok opp.
Skum av underveis.
Tilsett salt, pepperkorn, laurbærblad og grovhakket løk.

La kjøttet trekke (ikke fosskoke) i ca. 1,5–2 timer, til det er mørt.
Lag løksausen Fres løkskiver i smør til de blir blanke og myke. Dryss over melet og rør godt.
Spe med varm kjøttkraft litt etter litt mens du rører, til du får en jevn saus.

La sausen småkoke 10–15 min.
Smak til med salt, pepper og eventuelt en liten skvett eddik for den gode, gamle smaken.

Servering: Skjær kjøttet i skiver og server med kokte poteter, grønnsaker, den deilige løksausen og tyttebærsyltetøy.

Dette er ekte husmannskost – varmt, mettende og fullt av smak! ❤️

👵✨ Gammeldags ferskt kjøtt og løksaus – på bestemors vis ✨👵

Når høsten kom, eller det var søndag og familien skulle samles rundt bordet, da satte vi på den store gryta. Kjøttet, gjerne bog eller høyrygg, ble lagt i kaldt vann og fikk stå og trekke lenge – ikke fosskoke, nei, da ble det seigt.
Mens det sto og småputret, fylte kjøkkenet seg med den gode duften av løk, pepperkorn og laurbærblad.

Så var det sausen – løksausen var liksom hele sjelen i retten. Løken skulle skjæres i ringer eller hakes og surres blank i godt smør før melet ble rørt inn.
Den måtte spees med kokekraften litt etter litt, mens man rørte jevnt og rolig, akkurat som man hadde lært av mor si.
Når den fikk småkoke og tykne, kunne man smake til med en klype salt, pepper, og kanskje en skvett eddik for å gi den den rette friskheten.

Kokte poteter hørte alltid til, gjerne sammen med gulrøtter og kålrot. Og aldri uten et lite skjeft tyttebærsyltetøy på tallerkenen – søtt mot det salte, det var prikken over i’en.

Så satt vi der rundt bordet, alle mette og fornøyde.
Det var ikke bare mat – det var varme, fellesskap og tradisjon på et fat.