Noen ganger trenger jeg ikke mer enn det.
Et pledd over knærne.
En kopp kaffe som langsomt blir lunken.
Lyden av vaskemaskinen og lyset som skifter på veggen og gjennom gardinene.

Det er ikke spektakulært. Ikke verdt å poste.
Men det er ro i kroppen.
Et slags stille ja til det som er.

Jeg har ser skjønnheten i det kjedelige.
I å vaske bestikk med hendene.
I å tørke støv av bokrygger jeg ikke har lest på år.
I å gjøre én ting – og ikke tenke på neste.

For kanskje er det ikke meningen at hver dag skal føles ny.
Kanskje er det nettopp i det monotone at nervene får hvile.
Og i det som gjentar seg, at vi får puste.

Så jeg øver meg på å si:
I dag skjedde det ingenting spesielt.
Og det var akkurat det jeg trengte. 🙏🏻