Hun sto der som sankthans sin egen vise,
med blomster i hÄret og roser i blikk.
BÄlet danset i lokkene hennes,
som vinden lĂžftet i rytmisk magikk.
Skulder mot skumring, varm ull mot sommer,
en stillhet som sang gjennom lyng og strand.
Hun var Ringshaugs midtsommerjente â
en drĂžm i flammer, en krans, en brann.
-Hennysway-

Midtsommer.đ„
â NĂ„r bĂ„let mĂžter blodet
Jeg stÄr stille mens ilden slikker vinden,
og rÞyk mÞter minner jeg ikke helt visste at jeg bar pÄ.
Noe gammelt vĂ„kner i meg â
ikke som ord, men som rytme.
Som jord.
Vi ofrer ikke lenger geiter.
Men vi ofrer fortsatt tid, drĂžmmer, stillhet.
Vi lar noe gĂ„ â i hĂ„p om vekst.
Et blad i hÄret,
et gnist i brystet,
et spor av ask under neglene.
Kanskje er det det som er blotet nÄ.
-Hennysway-









NÄr flammene roer meg
Det er noe med flammer.
De danser uten Ă„ mase. De brenner uten Ă„ kreve.
En rolig kraft som fĂ„r hjernen min til Ă„ slippe taket â og hjertet til Ă„ lytte.
NÄr bÄlet knitrer, senker noe seg i meg.
Tanker som fĂžr sto i kĂž, begynner Ă„ trekke seg stille tilbake.
Som om lyset fra flammen sier:
âDet holder nĂ„. Bare sitt. Bare se.â
Jeg har lĂŠrt meditasjon.
Men i kveld har jeg sett inn i bĂ„let pĂ„ Ringshaug â
og kjente at det var nok.
Nok til Ă„ finne roen dypt inne i meg selv.
Flammene minnet meg pÄ at uro ogsÄ kan forvandles.
At det som brenner, ikke alltid Ăždelegger â
noen ganger bare renser det.
Og idag trengte jeg nettopp det â€
